Fusk i egne rekker og i ny lov
LUKK

Fusk i egne rekker og i ny lov

Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo

Publisert 29. januar 2024 kl. 09:53

Det er mulig at man på bachelornivå bør ha en tabbekvote, og kanskje en svært liten kvote også på masternivå, skriver Karl Øyvind Jordell, som har gjennomgått de omtalte tekstlikhetene i Kjerkols masteroppgave.

Åpent brev til stortingsrepresentantene

Universitetene i Nord-Norge skal nå behandle hver sin fuskesak, begge dreier seg om statsråders masteroppgaver. Sakene har fått betydelig offentlig oppmerksomhet.

Disse sakene startet med at statsråd, nå stortingsrepresentant, Sandra Borch anket til Høyesterett en sak der en student med begrensede norsk-kunnskaper hadde gjenbrukt egen tekst fra en eksamensbesvarelse – som hun hadde strøket på. En masterstudent ved BI fant dette urimelig, og sjekket Borchs masteroppgave. Han fant flere eksempler på tekstlikhet, og Borch valgte å vende tilbake til Stortinget.

Etter mitt skjønn var dette en dårlig sak å bringe inn for Høyesterett. Den nye ministeren, som er professor, vil kunne bekrefte at hensikten med bestemmelser mot gjenbruk er å forhindre at studenter får dobbel uttelling for skriftlige arbeider. Denne studenten hadde ikke fått uttelling. Og hvis det er riktig som lederen i Norsk Studentorganisasjon Oline Sæther sier, at reglene om fusk er vanskelige å forstå også for norske studenter, kunne man spart seg å bry Høyesterett når det dreier seg om en student med utenlandsk bakgrunn.

Siden hun er vendt tilbake til Stortinget, kan Borchs sak omtales kort. Jeg vet ikke hvilken tillit hun vil nyte på tinget når hun blir felt for fusk – jeg skriver ‘når’, fordi reglene er så strenge og praktiseres så strengt at det er helt usannsynlig at UiT kan frikjenne henne. Det større spørsmålet er tilliten blant sine juristkolleger. Hun bør antagelig bytte beite – til et annet fag enn jus.

Ingvild Kjerkols sak er minst like alvorlig som Borchs. Men hun har ikke vært minister for høyere utdanning, og kjenner derfor ikke regler og praksis så godt. Derfor forstår jeg henne godt når hun sier at hun ikke føler seg som noen fusker. Jeg er en nokså garvet studentpamp, universitetsbyråkrat og professor, og jeg ble meget overrasket da jeg kom på innsiden av en fuskesak, etterhånden som fullmektig for en student fra Universitetet i Agder, og så hvor strenge reglene er, og hvor strengt de praktiseres.

Denne Agder-studentens sak vil jeg benytte som sammenlikningsgrunnlag for Kjerkols sak. Det kan jeg gjøre fordi studenten selv har stått fram, først i lokalavisa, og senere i VG. Dette var en bachelorstudent, og det er tvilsomt om hun hadde fått undervisning i kildebruk. Som masterstudent har Kjerkol helt sikkert fått det – eller hatt tilbud om det. Agder-studenten gikk opp til en hjemmeeksamen med sterk tidsbegrensing, som ble iverksatt i hui og hast under pandemien; Stortinget må være oppmerksom på at det er stor fare for at særlig lavere grads-studenter kan ha blitt behandlet for strengt under pandemien: Mye måtte improviseres, men fuskeregler ble praktisert som om alt var normalt. (En masteroppgave har en innleveringsfrist, som man kan søke utsettelse fra.)

Ett av tre anklagepunkter mot Agder-studenten var at hun hadde oppgitt kilde, men ikke satt fire anførselstegn. Hun var også anklaget for et tilfelle av gjenbruk, som anses som mindre alvorlig (jfr nedenfor); et tredje anklagepunkt viste seg å være falskt. For dette ble hennes eksamensbesvarelse annullert, og hun ble utestengt i ett pluss ett semester. Det tristeste i denne saken er at UiA ikke har frikjent henne for den falske anklagen, og ikke beklaget feilen.

Kjerkols medstudent: Det tristeste ved Kjerkols sak ikke hennes situasjon, men situasjonen til hen som hun har skrevet masteroppgaven sammen med. I forordet til oppgaven er der ingen opplysninger om at de har delt hovedansvaret for kapitlene mellom seg; dermed står begge ansvarlig for hele oppgaven. Kjerkol har fått mental støtte fra partifeller i Trøndelag og statsministeren, Borch fra finansministeren. Medstudenten har meget neppe slik støtte, og dersom hen har en jobb som fordrer mastergrad, vil hen kunne få problemer. Men hen har selvfølgelig et selvstendig ansvar for de feilene hen har begått sammen med Kjerkol.

I det følgende skal jeg gi en relativt detaljert gjennomgang av Kjerkols sak, basert på en liste over 53 uregelmessigheter, utarbeidet av fem journalister i TV2, 25.1. kl 19.44; tidspunktet er viktig fordi slike artikler kan bli oppdatert. Samme kveld opererte VG med 67 uregelmessigheter, men disse er ikke nummerert, og derfor vanskeligere å referere til. (Når jeg i det følgende skriver Kjerkol, betyr det Kjerkol og hennes medstudent.)

Henvisningsfeil: Nord universitet kan kanskje legge begrenset vekt på de tilfeller hvor det i TV2s oversikt sies at Kjerkol har oppgitt kilde, men hvor der likevel er uregelmessigheter, blant annet av samme type som hos Agder-studenten, at det ikke er satt anførselstegn. Men Agder-studenten, på bachelor nivå, ble altså utestengt i ett semester pga en enkelt feil av denne typen; hos masterstudenten Kjerkol foreligger det ca 30. Fordi det er oppgitt kilde, er det ikke tale om plagiat; jeg kaller slike feil for henvisningsfeil, jfr også nedenfor.

Plagiering av beskrivelse: Universitetet kan vel også legge begrenset vekt på et fåtall uregelmessigheter hvor Kjerkol beskriver metoden som er brukt, med helt eller nesten helt de samme ord som i en annen masteroppgave, som ikke er oppgitt som kilde. Rent formelt er dette plagiat, men det dreier seg om nokså trivielle beskrivelser. Ett av disse punktene (nr 4 hos TV2) er likevel rart, fordi Kjerkol bruker helt de samme ordene om sin vurdering av funnenes generaliserbarhet, som forfatterne av den andre oppgaven. Når man formidler en vurdering, er det naturlig å bruke egne ord. Og velger man å bruke andres, må det klargjøres.

Plagiat: I det følgende dreier det seg om punkter der kilde ikke er oppgitt, og som derfor fremstår som plagiat. Nord Universitet presiserer på en side om ‘Fusk og plagiat’: «Som fusk eller forsøk på fusk regnes blant annet: Å presentere andres publiserte eller upubliserte arbeid som sitt eget.» Dette gjaldt nok også da Kjerkol tok eksamen.

På to punkter (8 og 10) har Kjerkols informanter nesten helt sammenfallende synspunkter som informanter i to andre masteroppgaver. Det er vel om disse to tilfellene at Kjerkol har sagt «… vi ser nå at formuleringer på to steder ble stående igjen – og da uten referanse til tidligere oppgave. Det burde ikke skjedd.»  Jeg tror på Kjerkol, men jeg er redd for at Nord ikke kan se bort fra disse punktene, selv om de også skulle tro på forklaringen. Et tredje punkt (53) er av samme type, men med noe større avstand i formuleringer, og er altså heller ikke inkludert i Kjerkols forklaring.

Ett punkt (41) omhandler oppgavens perspektiv; et annet (51) dreier seg om oppgavens resultater («våre funn»). Særlig på dette siste punktet er det rart at Kjerkol ikke benytter anledningen til styrke sin forskningsmessige posisjon ved å presisere at andre har funnet det samme som henne, men bare tyvlåner en formulering for å omtale egne funn.

De fleste tilfellene av plagiat finnes ved gjennomgangen av relevant litteratur. Mens det å stjele formuleringer i beskrivelsen av metode kanskje ikke er så alvorlig (jfr ovenfor), er det som en forfatter skriver om den litteraturen hen har lest, resultatet av en intellektuell innsats, som man må kreditere. Når det ikke gjøres, foreligger det plagiat, hos Kjerkol 11 tilfeller (pkt 12-16, 18, 29, 32-34, 43). Og minst like alvorlig: Når hun stjeler andres omtale av litteratur, kan ikke Nord legge til grunn at Kjerkol faktisk har lest den litteraturen hun viser til.

Det fremtrer imidlertid som noe overdrevet å regne punktene 12-16 som fem separate tilfeller av plagiat. Det dreier seg om plagiat på en halv side fra en masteroppgave fra 2014. I begge oppgaver refereres en felles kilde (Irgens & Wennes, 2011). På ett av punktene, (13) har begge et direkte sitat fra denne publikasjonen. For øvrig er der stor tekstlikhet mellom de to fremstillingene, men ikke noe av dette er av Kjerkol markert som direkte sitat fra den felles kilden. Det må da legges til grunn at Kjerkol ikke har hentet disse formuleringene derfra, men fra masteroppgaven fra 2014.

I pkt 33 gjengir både Kjerkol og en masteroppgave fra 2013 formuleringer fra en publikasjon fra tre forfattere. Ikke noe er markert som direkte sitat, så her må Kjerkol ha hentet formuleringene fra den andre masteroppgaven. I pkt 32 er også formuleringene svært like, men her har Kjerkol oppgitt en referanse fra 2015, som ikke kan være hentet fra masteroppgaven fra 2013. Pkt 34 er en enkelt setning som er felles i begge masteroppgavene. Så hva angår masteroppgaven fra 2013 er det muligens bare tale om et større og et svært lite tilfelle av plagiat.

Etter dette kan antallet plagieringer i litteraturgjennomgangen med rimelighet reduseres til seks, hvorav en er svært liten, og hvor den største består av fem små.

I saken har statsministeren betonet de formelle forhold: «Jeg har sett i mediene at det er ulike oppfatninger fra ulike fagfolk om dette, og da tillegger det universitetet graden er tatt ved, som er Nord universitet, i tråd med sine prosedyrer, som også er forankret i lovverket, å behandle den saken.» Etter gjennomgangen ovenfor tror jeg ikke der vil være så ulike oppfatninger, verken blant fagfolk, eller ved Nord. En universitetslærer fra Stavanger som først støttet Kjerkol, har besinnet seg; en advokat som i en tidlig fase mente at det var for få eksempler på tekstlikhet til at det forelå noe problem, anser neppe ca 60 tilfeller som få.

Selvfølgelig må saken gå sin gang. Men hvis Støre fortsatt vil vente med å trekke de politiske konklusjoner, etter at det nå er dokumentert ca 60 tilfeller, hvor mange er så alvorlige at en student hadde fått annullert oppgaven og blitt utestengt i minst et halvt år på grunnlag av ett enkelt tilfelle, kan man ikke beskylde ham for å være realpolitiker i denne saken – til forskjell fra Gerhardsen, som etter sigende kunne skyte når noen måtte dø.

Hvis dette trekker ut, vil vi få gjentagelser av en seanse, formidlet på TV 24.1., som fremsto som noe nær et overfall på Kjerkol fra ihuga journalister. Journalister jager i flokk, når de mange nok, og særlig når de lukter politikeres blod.

Så langt de konkrete sakene. Selv om de er tragiske, er det gunstig at de kommer opp samtidig med at Stortinget skal behandle ny lov om universiteter og høyskoler, herunder bestemmelser om fusk.

I den nye loven er det allerede foreslått at gjenbruk eller selvplagiering, altså den sakstype som er påanket til Høyesterett, og som Agderstudenten ble dømt til utestengning for, skal behandles mindre strengt. Jeg mener at slik gjenbruk av tekst uten kildehenvisning i utgangspunktet bør kunne straffes med nedsatt karakter, f.eks en karaktergrad ned for hver fem prosent tekst som gjenbrukes. Med seks karaktergrader (A-F) vil da studenten stryke ved 30 prosent; det er som det bør være, fordi man ikke skal kunne får dobbel kreditering for de samme formuleringene. Antagelig bør man stryke også når kilde er oppgitt, hvis prosentandelen er så høy som 30. Stortinget bør om mulig vedta at uttrykket selvplagiering heretter skal være forbudt i fuskesaker, eller la det komme klart fram i forarbeidene og debatten. Det må hete gjenbruk.

Agderstudentens straff innebærer et tap av minst brutto 300000 over yrkesløpet. Slik straff er ikke forholdsmessig. Stortinget må betone forholdsmessighet i fuskesaker.

Henvisningsfeil er som sagt ikke fusk, fordi kilden da er oppgitt. Agderstudenten ble utestengt, med et nytt tap av ytterligere 300000, fordi fire anførselstegn manglet. Også her kan man straffe med nedsatt karakter, f eks en karaktergrad per fem henvisningsfeil. Med ca 30 hadde Kjerkol da strøket, med god margin.

Uttrykket ‘fusk’ i skriftlige arbeider bør begrenses til de tilfeller hvor det ikke er oppgitt kilde. Det er mulig at man på bachelornivå bør ha en tabbekvote, og kanskje en svært liten kvote også på masternivå. Kjerkol har mange.

Likhet for loven. Særlig studentene har tatt til orde for at reglene må være like over hele landet. Her har jeg registrert, på Politisk kvarter forleden, er underlig forståelse, at eksamener er ulike fra institusjon til institusjon, derfor må også fuske-reglene være lokale. Dette må være en misforståelse. En masteroppgave er en masteroppgave, en hjemme-eksamen er en hjemmeeksamen, og så videre. Agder-studenten hadde sluppet unna med en enkelt anklage, om henvisningsfeil og altså ikke fusk, dersom hun hadde studert ved Universitetet i Tromsø, som ikke eller svært sjelden reiser saker om gjenbruk. Det har vært ansett som gunstig at studentene skal kunne studere flere steder; da bør Stortinget markere jubileet for Magnus Lagabøtes landslov med å sikre like fuskeregler ved alle institusjoner. Universiteter skal ikke detaljstyres hva angår forskning og undervisning, men i student-vurderingen må rettssikkerhet trumfe alt.

Ved behandlingen av loven er det fremfor alt viktig at Stortinget har in mente at studenter kan knekke dersom de får for tøff behandling. Derfor er det viktig at det sterkt belastende ordet ‘fusk’ reserveres for det som folk flest, med utgangspunkt i alminnelig rettsbevissthet, oppfatter som fusk, og at mer akademiske snurrepipperier som detaljer i kildehenvisning (henvisningsfeil) og tyveri fra en selv (gjenbruk), i fremtiden ikke blir hørende inn under fusk.

  • Les mer fra Jordell: