Av Karl Øyvind Jordell, professor, Universitetet i Oslo
Publisert 6. desember 2013 kl. 10:04
Karl Øyvind Jordell, professor, Universitetet i Oslo.
Karaktersetting: I Forskerforum nr. 9/2013 uttrykker professor Noralv Veggeland uro over ulikheter mellom institusjoner hva angår sensur, blant annet med referanse til en rapport om karakterer på masternivå: høyskolene og de nye universitetene gir bedre karakterer enn de «gamle» universitetene, derfor bør det legges opp til utstrakt utveksling av eksterne sensorer.
Selv har jeg næret uro for hvordan dette vil slå ut dersom vi får femårig lærerutdanning på masternivå. Her foreligger allerede i utgangspunktet to store såkalte «utfordringer», som nok bør ha status som problemer:
For det første: Mange av studentene vil i utgangspunktet være svake. Hvis lærermangelen ikke skal bli svært stor, må man snarest justere opptaksgrensen nedover, den er nå på 3,5. Regjeringens forslag om krav til 4 i norsk, matte og engelsk skal, ifølge kunnskapsministeren, ikke gjennomføres over natten. Jeg ser for meg en lang natt; kravet er ikke realistisk, siden så få oppnår 4 i matte.
For det annet: Høyskolene vil trenge mange nye stillinger på førstestillingsnivå. Institusjonene har saktens etablert masterstudier og tilbyr kurser på dette nivået, men det vil kreves bortimot 100 nye stillinger på førstenivå for å ivareta den individuelle veiledningen på masteroppgaver. Den har et omfang på ca. ett ukesverk per student; en førstestilling med forskningsplikt innebærer ressurser tilsvarende 25 ukesverk, det kreves dermed 40 stillinger per 1000 studenter som skal veiledes.
Problemet angående sensur er følgende: Et femårig masterløp vil ikke kunne ha de utsilingsmekanismer man tradisjonelt har hatt forut for høyere grads studier ved universitetene: 2,7 på mellomfaget for å kunne ta hovedfag; C på bachelor for å kunne begynne på master. Dermed vil det oppstå et massivt press på sensorer ved den femårige lærerutdanningen – helst må alle stå, også de som ville blitt silt ut dersom de hadde studert realfag, samfunnsfag eller filologi ved universitetene.
Det er mulig dette kan avhjelpes dersom man innfører en stillingskategori «lærer II» eller «lærer sekunda» – de som aldri kom gjennom masteroppgaven. Men det er jo ikke akkurat noen tittel å strebe etter.
Kanskje tiden er inne til å roe ned trangen til å kopiere Finland. Vi kan ikke gjenskape de historiske og kulturelle betingelser som i sin tid lå til grunn for femårig finsk lærerutdanning. På den tiden la vi her til lands vekt på å få flinke jenter bort fra læreryrket – de skulle velge mindre tradisjonelt. Slik bør det vel fortsatt være. Men mengden av flinke jenter og gutter er begrenset – med mindre statsråden innfører grupperelatert vurdering, slik at halvparten får 4 eller bedre, i alle fag. For en tid vil det kanskje gi inntrykk av at ’nu går alt så meget bedre’.
