Debatt | Internasjonalt samarbeid
Guðrún Jónsdóttir løfter i sitt innlegg Usynliggjøringen av Palestina: Et akademisk ansvar vi ikke kan ignorere et viktig og aktuelt tema: språk som makt og akademisk ansvar. Vi deler bekymringen for hvordan språkbruk kan bidra til å usynliggjøre og marginalisere grupper, og vi anerkjenner det moralske ansvaret som hviler på akademia som institusjon.
Samtidig ser vi noen utfordringer ved måten dette viktige temaet løftes på. Når en legitim strukturell og etisk problemstilling blandes med personrettede anklager og et eksempel som ikke treffer, risikerer debatten å svekkes fremfor å styrkes.
For det første: Eksempelet som brukes er misvisende. UNECE WIA-prosjektet, som trekkes frem, handler om å utvikle et internasjonalt rammeverk for bærekraft. Helinstitusjonstilnærming til bærekraft er på et overordnet nivå, og omhandler ikke spesifikke kontekster. Tematikken Palestina/Israel er slik sett ikke en del av prosjektets mandat.
For det andre: Påstandene som fremmes mangler kilder, referanser til forskning og belegg. De er tatt ut av kontekst, og det blir umulig for leseren å vite hvilke sammenhenger det pekes på. Uten referanser kan heller ikke leseren etterprøve påstandene. Å generalisere på feil premiss forringer ikke bare forskningsdebatten, men kan også undergrave akademikeres ansvar for å bygge argumentasjon på solid kunnskapsgrunnlag.
For det tredje: En navngitt forsker og hennes institusjon løftes frem offentlig uten at hun – eller prosjektets ledelse – er blitt kontaktet i forkant. Det mest alvorlige er at forskeren tillegges intensjoner og hennes arbeid kobles til israelsk statlig politikk. «Dette er ikke en tilfeldig språkbruk – det er en aktiv språklig strategi som speiler den israelske statens politikk for å viske ut palestinsk identitet.»
Teksten går langt i å knytte språkbruk direkte til «okkupasjon» og «medvirkning til undertrykkelse». Enkeltforskeren tillegges en politisk agenda og en intensjon.
Som forskeren selv uttrykte: «How can any other person who does not know me or my work make such insinuations concerning ‘intentions’ regarding my use of words?»
Språkbruk i Israel–Palestina-konflikten er et viktig, men sensitivt tema. Vi vet at begrepet «araber» kan brukes strategisk for å undergrave palestinere som eget folk, men begrepet «araber» kan også brukes i sammenhenger der kategorien er bredere enn «palestiner». I Israel finnes også en etnisk-språklig gruppe som selv-identifiserer seg som araber, ikke palestiner. En mulig forklaring er at det oppstår en sammenblanding mellom denne gruppen og den pågående situasjonen i Gaza.
Uansett er begreper verken universelle eller tidløse. De er tolkbare, og betydningen varierer i tid og rom. Nettopp derfor må vi ha tungen rett i munnen. Denne debatten er viktig – men den bør føres på system- og diskursnivå, ikke gjennom å tillegge enkeltforskere intensjoner som ikke er dokumentert.
Forskningens etiske retningslinjer minner oss om sannhetsbestrebelse, kollegialitet, samfunnsansvar og globalt ansvar, samt akademisk integritet og ansvar for å bygge argumentasjon på solid og etterprøvbar informasjon. Når enkeltpersoner tillegges en rolle i statlig politikk uten dokumentasjon, risikerer vi å bryte nettopp disse prinsippene. Dersom forskere navngis, må de også få anledning til å svare på kritikken. Å tillegge enkeltforskere meninger – i publikasjoner skrevet på et språk de ikke behersker, og dermed frata dem muligheten til å møte kritikken – kan oppfattes som en form for språklig maktutøvelse.
NMBU fordømmer Israels krigshandlinger, massedrap og folkemord på palestinere, og vi har ingen institusjonelle samarbeid med israelske universiteter. Å bruke UNECE WIA som eksempel skaper derfor et feilaktig bilde – og rammer både enkeltpersoner og institusjonen på urettmessig vis.
Vi ser verdien i at Jónsdóttir har løftet språk og makt som tema. I en tid som denne er det avgjørende at vi skaper rom for dialog fremfor polarisering. La oss ta dette videre sammen – med mål om en debatt som ivaretar etiske prinsipper.
Språk skaper virkelighet – og nettopp derfor trenger vi redelighet, analyser som er etterprøvbare og rettet mot strukturer, ikke enkeltpersoner. Et akademisk ansvar vi ikke kan ignorere.
