Bokanmeldelse | Utenrikspolitikk

Knusktørt i brennbart terreng

Dilemmaer, utfordringer og verdidiskrepanser: Den som holder seg våken, vil forstå mer av balanseøvelsene i norsk utenrikspolitikk.

Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk. Hvor mange er det som kommer til å kjøpe en bok med denne tittelen? Antakelig ingen. Bidragsyterne – overveiende statlig lønnede forskere fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) – går det nok godt med uansett. Applausen er allerede høstet. Boken har nemlig opphav i en konferanseserie, og deltakerne har skrevet ned sine argumenter i kapittelformat.

Dette handler altså om hva som vektes i utenrikspolitikken når to eller flere alternativer synes uforenelige. I tolkning av folkeretten, for eksempel. Som Ole Jacob Sending skriver, bærer folkeretten i seg en spenning mellom prinsippet om ikke-innblanding og FN-paktens referanser til menneskerettigheter. Slik kan både Norge, Russland og Nord-Korea skilte med en uttalt interesse av å følge internasjonale regler.

Bokens redaktører peker på at den liberale verdensordenen har banet vei for de «spenningene» vi ser i dag. Globalisering har gått av moten. I handelspolitikken, som professor Kåre Dahl Martinsen tar for seg i bokens ledigste bidrag, har Verdens handelsorganisasjon sluttet å fungere: «Handelspolitikken er blitt en del av sikkerhetspolitikken på en måte som norske regjeringer, eller mer presist ulike departementer, har store problemer med å forholde seg til.» Som Martinsen påpeker, synes handel med Israel å være det eneste forholdet som problematiseres når handelspolitikken kobles på menneskerettighetene. Samtidig siteres utenriksminister Espen Barth Eide på at det ikke er «vår oppgave å bestemme hvordan Kina organiserer seg». Norge mangler ryggdekning i handelskrigen mellom Kina og Vesten og følger heller ikke EUs tiltak for å forhindre kinesiske oppkjøp. Equinors åpning for kinesiske borerigger i Nordsjøen nevnes som et eksempel på en norsk handelspolitikk i utakt med resten av Europa.

Susanne Therese Hansen og Espen Moe skriver om Norges forhold til EU i klima- og energipolitikken, altså hvordan klimahensyn trekker oss i retning av gjensidig avhengighet. Det overnasjonale Nordsjøsamarbeidet om fornybar energi, North Seas Energy Cooperation, kan komme til å skape «suverenitetsutfordringer» for alle deltakende land – især Norge. Her kvikner leseren til!

Bakteppet er som kjent de globale klimautfordringene, og at Norge – med Europas rikeligste vannkraftressurser – en gang i forrige decennium fikk en lys idé om å bli et «grønt batteri for Europa» og samtidig tjene penger på kraftutveksling. Vel, i dag spår Statnett kraftunderskudd i Norge fra 2029, med mindre regjeringens storstilte havvindsatsing kommer i gang brennkvikt. Men artikkelforfatterne advarer: «Ved å knytte seg opp mot EU som nesten alltid navigerer mot økt overnasjonalitet, løper Norge en langsiktig risiko for å miste kontroll over politikkområder nær tilknyttet ideen om Norge som en suveren stat.» Dette er klar tale. Og det er i grunnen ganske innlysende at en stor energieksportør og lite land ikke nødvendigvis vil få bedre forsyningssikkerhet av å koble seg på en storpolitisk aktør.

Jeg kan også nevne Julie Wilhelmsens bidrag om norsk russlandspolitikk, hvor hensikten synes å være å nyansere bildet av Russland som en isolert aktør i stormaktsspillet. Wilhelmsen skriver blant annet om retorikken i kjølvannet av Russlands angrep i 2022, og at en «etablert politisk diskurs» tok til seg begrepet «uprovosert invasjon». Hun refererer ikke direkte til daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt – initiativtakeren til konferanseserien som boken springer ut av – men Huitfeldt var vel blant dem som tydeligst omtalte sanksjonene som en «nødvendig reaksjon på Russlands brutale og uprovoserte angrep på Ukraina».

Det skorter ikke på eksempler på hvordan NATO gradvis er blitt mer definerende for norsk sikkerhetspolitikk. Tatt i betraktning at NUPI både er en forskningsinstitusjon og et statlig forvaltningsorgan, kan man ha sansen for at Wilhelmsen bruker ordet «militærbaser» om NATOs utstasjoneringer i Norge, og ikke «omforente områder», som det heter på pent. Her bør leseren selv ha kjennskap til baseerklæringen. Da Norge ble med i NATO, forsikret regjeringen at den ikke vil «tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep». Det pussige er at flertallet på Løvebakken mener at basepolitikken fra 1949 ligger fast, selv om militæralliansen har fått nøklene til tolv såkalte omforente områder. Wilhelmsen skriver rett ut og med rette at basepolitikken «kan sies å være forlatt».

Med Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk viser NUPI at de lykkes i sitt mandat: å holde sin velgjører på kritisk og analytisk avstand.

Av Frida Skatvik

Trump tilbyr utvalgte universiteter en «pakt»