Kronikk | Kunstig intelligens og humaniora
Publisert 29. juni 2026 kl. 13:19
Hvordan kan tenkning, kreativitet og kunnskapsarbeid formes og berikes i samspill med KI? Vi ønsker en bredere samtale om bruk og kontroll av KI i universitets- og høyskolesektoren. Samtidig må denne samtalen omsettes i praksis: Vi må utvikle en evne til å respondere ansvarlig og etisk i komplekse menneske–teknologi-relasjoner. Her spiller humaniora en sentral rolle i å bevare mening, mangfold og nytenkning.
Moderne teknologier, særlig KI, er dypt integrert i menneskelivet og får i økende grad betydning for beslutninger, relasjoner og samfunnsstrukturer. Disse systemene er ikke nøytrale, de reflekterer menneskelige verdier, forutsetninger og skjevheter. Bruken av dem kan få reelle konsekvenser for rettferdighet, personvern og likhet. For eksempel ser vi hvordan KI allerede brukes til å generere studenttekster, foreslå forskningsoppsummeringer og påvirke vurderingspraksiser i høyere utdanning. Kritisk tenkning og profesjonelt skjønn er derfor viktig for å sikre at teknologisk utvikling forblir inkluderende, kulturelt bevisst og tilpasset menneskelige behov.
Humaniora forblir uunnværlig i KI-ens tidsalder fordi den bevarer og utvikler menneskelige ferdigheter som tolkning, kritisk tenkning, empati og etisk refleksjon – ferdigheter som chatboter og annen KI-teknologi ikke kan erstatte.
Fag som antropologi, kunst, historie, lingvistikk, litteratur og filosofi er grunnleggende for å forstå hvordan mennesker skaper og uttrykker mening. Disse fagene er også avgjørende i møte med KI – for eksempel i utvikling av etiske retningslinjer (filosofi), kritisk analyse av språkmodeller (lingvistikk) og forståelse av teknologiske brudd og kontinuiteter (historie). Likevel ser vi at nettopp denne typen kunnskap presses i bakgrunnen.
Dette grunnlaget kan ikke marginaliseres til fordel for kortsiktige, markedsstyrte prioriteringer, særlig når den økende bruken av KI bidrar til å forsterke et allerede eksisterende marginaliseringspress mot humaniora. Dette henger sammen med en bredere utvikling der målbarhet, effektivitet og umiddelbar nytte gis forrang i kunnskapssystemene. Utdanningssystemene presses til raskt å levere «jobbklare» ferdigheter, noe som truer utdanningenes rolle som et rom for langsom, kritisk refleksjon og meningsdanning.
Utviklingen av KI gjør humaniora enda mer nødvendig. Dersom teknologisk kompetanse blir det dominerende målet, risikerer vi å redusere utdanning til snevre, instrumentelle ferdigheter. Humaniora og KI må derfor utvikles i samspill for å bevare det menneskelige i en teknologidrevet verden. Dette ser vi blant annet når digitale verktøy og KI brukes til å analysere store tekstmengder, samtidig som humanistiske perspektiver er nødvendig for å tolke og kritisk vurdere resultatene.
Hvis forankringen i kritisk refleksjon, etisk dømmekraft og forståelse av menneskelige og samfunnsmessige sammenhenger svekkes, risikerer teknologien å løsrive seg fra den virkeligheten den er ment å tjene. Det som står på spill, er kvaliteten, ansvaret og relevansen i kunnskapsproduksjonen.
Derfor må satsing på utvikling av KI-teknologier og økt kunnskapsberedskap alltid ledsages av en tilsvarende styrking av humaniora i høyere utdanning. Dette handler ikke bare om å bevare humaniora, men også om å integrere humanistiske perspektiver i alle teknologiorienterte utdanninger, slik at studentene lærer å stille spørsmål ved, tolke og ta ansvar for teknologiene de bruker og utvikler.
Samspillet åpner også for at humaniora kan utvikles og berikes gjennom nye måter å utforske, analysere og formidle kunnskap på ved hjelp av KI.
Debatten rundt KI i utdanning speiler historiske diskusjoner rundt introduksjonen av datamaskiner og samplere i musikkproduksjon. Begge var «forstyrrende» teknologier som delte bransjen mellom de som så på dem som revolusjonerende verktøy for kreativitet, og de som betraktet dem som trusler mot «ekte» musikalsk dyktighet og levebrød.
Det avgjørende i disse debattene var imidlertid ikke selve teknologien, men ulike forståelser av kreativitet og verdi. Teknologien bestemte ikke resultatene, det gjorde den kunstneriske intensjonen. Verktøyene ble brukt for å utvide kreativiteten, ikke erstatte den, og de mest interessante uttrykkene oppsto der artister aktivt eksperimenterte og tok teknologien i bruk på egne premisser.
Hiphop illustrerer dette tydelig. Her ble eksisterende teknologi som platespillere brukt på nye måter for å skape nye uttrykk. Digitale verktøy økte fleksibiliteten og gjorde det mulig å bearbeide og sette sammen eksisterende materiale på nye måter.
Samtidig utviklet det seg nye roller: MC-er – vokalister som rapper og rimer over musikken – bidro til å gjøre språket til et sentralt kreativt element. Sampling utviklet seg til et kulturelt uttrykk med både musikalsk, historisk og estetisk betydning. Hiphop er dermed mer enn et sett av digital teknologi, det er et språk og en estetikk der innovasjon springer ut av samspillet mellom teknologi, kontekst og menneskelig intensjon. Utviklingen var desentralisert og organisk, preget av prøving, feiling og kreativ utforskning.
Samtidig som vi anerkjenner viktige etiske dilemmaer knyttet til personvern, opphavsrett, bærekraft og maktkonsentrasjon, er det behov for mer enn bare regulering og kontroll på samfunnsnivå og politisk nivå. KI kan ikke bare forstås som et verktøy for effektivisering eller erstatning for menneskelig tenkning og håndverk, men må ses som en medspiller i et dynamisk og gjensidig påvirkende forhold.
Dette innebærer et ansvar på både individuelt og institusjonelt nivå. Studenter og forelesere må utvikle en oppmerksom og kritisk praksis: Hvilke forslag gir KI-baserte verktøy? Hvilke kulturelle og etiske implikasjoner bærer de med seg? Og i hvilken grad samsvarer de med egne intensjoner og kontekster? Samtidig åpner teknologiene for langt mer enn standardisert og automatisert bruk. De kan bidra til å strukturere tanker, utvikle tekst og generere nye ideer og uttrykk. Hiphopens fremvekst er illustrerende.
På samme måte som sampling og digitale verktøy ikke erstattet verken analog musikk eller musikalsk kreativitet, men utvidet den, kan KI fungere som et medskapende element i skrive- og tankeprosesser. Hvor grensene går for slike samspill, vet vi ikke på forhånd. Nettopp derfor blir menneskelig dømmekraft og etisk refleksjon avgjørende. I denne forstand ligner KI-bruk på etablerte praksiser i akademia, der redaktører, veiledere og fagfeller bidrar til å utvikle og forbedre tekster. Forestillingen om det autonome geniet, løsrevet fra påvirkning, fremstår i dag som lite treffende.
Målet er derfor ikke at menneskene skal tilpasse seg maskinene, men at vi sammen former praksiser hvor kritisk refleksjon står sentralt i samspill med teknologiutviklingen. Lek, eksperimentering og nysgjerrig utforskning av KI kan bidra til nye og overraskende former for kunnskaping.
Slik hiphop ikke erstattet tidligere musikkformer, men utvidet det kulturelle uttrykksrommet, kan samspillet mellom mennesker og KI i utdanning og kunnskapsarbeid bidra til en rikere syntese, der teknologi og menneskelig kreativitet sammen skaper nye horisonter for læring, refleksjon og meningsdannelse.
I denne sammenhengen blir humaniora avgjørende for å sikre kritisk tolkning, etisk dømmekraft og meningsdannelse, samtidig som feltet selv kan berikes gjennom KI som et verktøy for utforskning, perspektivutvidelse og nye former for kunnskapsutvikling.
Kronikken stod først på trykk i Forskerforum nr. 3/2026.
