Kritikk | Bokanmeldelse

Helst ville jeg kjent litt mer harme

En god, men litt blodfattig, oversikt over hva som truer den akademiske friheten, sett fra professorstolen.

Utgangspunktet for denne boken er Dag O. Hessens virke som professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Som stedsrepresentant tar han på seg jobben med å skrive om utfordringene den frie forskningen står overfor. Teksten starter i det personlige og – som alle gode tekster – med en konflikt, denne gangen mellom viktigheten av å delta på fjorårets «Marsj for vitenskapen» og frustrasjonen over å ikke ha kommet i gang med en «forskningsartikkel jeg lenge hadde tenkt å skrive». Denne konflikten – mellom idealisme og utilitarisme – er tekstens hovedgrep, og det er langs denne aksen at Hessen gjennom fem kapitler gir oss en tilstandsrapport om vilkårene for den frie forsker, først og fremst i Norge, men også i et internasjonalt perspektiv (siden all forskning ved universitetene som prinsipp forholder seg til global erkjennelse og ikke bare lokal nytteverdi – i hvert fall ideelt sett!). Første kapittel handler om «universitetsidealet»; det andre om kravene til forskningens økonomiske nytteverdi; det tredje om kommersialiseringen av internasjonale publiseringskanaler og det økonomiske grumset som følger; det fjerde om kravene om kvantitet i forskningen (tellekantprinsipper). Det siste kapitlet – «Forskningsråd» – gir en kort oppsummering av de viktigste umiddelbare farene både forskere og samfunn skal være bevisst på, og dernest noen innspill til hva som burde gjøres med forskningsfinansieringen i fremtiden. Som forbilledlig ideal settes det Europeiske forskningsrådets (ERC) stipender, med «mulighet til langsiktige og rause bevilgninger der kvalitet er eneste tellende kriterium. Nytteverdi, strategiske føringer, kjønn og alder er fullstendig underordnet». Hessen bruker ofte seg selv som eksempel, slik at leseren får ta del i de praktiske sidene og utfordringene når han inviteres til å skrive i «snyltertidskrifter», og får nær kjennskap til kampen om forskningskronene, uroen over en gryende kamp mot kunnskap og fakta, og frykten for at forskeren i fremtiden blir en samlebåndsprodusent og ikke en sannhetssøker. Dette er ikke en forskningsrapport eller populærvitenskapelig tekst, men et essay, og med sin vanlige, utvungne skrivestil er dette Hessens mest personlige tekst så langt, i hvert fall i bokform. Boken – og forfatteren – har allerede fått svært mye pressedekning i forbindelse med lanseringen, og godt er det, for det er viktige ting Hessen skriver om.

Hvordan er det mulig å være uenig i noe av det Hessen skriver, er det noe nytt i denne teksten?

Tatt i betraktning at målgruppen for denne boken med all tydelighet er akademikere eller folk med interesse for akademia og forskning – hvordan er det mulig å være uenig i noe av det Hessen skriver, er det noe nytt i denne teksten? De som måtte være uenige i at Holocaust-fornektelse er fakta-fornektelse, er neppe i målgruppen, ei heller de som måtte mene at universitetene må avvikles til fordel for rene oppdragsinstitusjoner. Eksemplene på verdien av fri grunnforskning er velkjente, likeså formuleringene om for eksempel behovet for å ivareta humanistisk dannelse og allmenndannelse, og om det ansvaret naturvitenskapene har i forvaltningen av fremtiden. Potensialet for kritikk av nyttebasert målstyring av universitetene er også litt forsiktig i formen. Teksten fremstår rett og slett litt for blodfattig etter min smak, litt uforløst, litt flat. Helst ville jeg kjent litt mer harme, at blodet bruste.

• Les mer:

Skylder publiseringspresset på forskerne selv

Av Kjetil Vikene