Av Siri Lindstad
Publisert 4. juni 2025 kl. 12:49
Alt var liksom feil med Bysants, i alle fall om du spurte mange av 1800-tallets vestlige intellektuelle. Det bysantiske riket var ikke gresk på den antikke måten eller kristent på den katolske eller lutherske måten, og heller ikke østlig på den tyrkiske måten. Nei, riket, som bestod fra 303 til 1453, var først og fremst en blek og kaotisk kopi av antikken. «Bysantinsk» ble dermed et synonym for overdådig og sløsaktig, byråkratisk og unødvendig komplisert.
Men i dag er bildet av Bysants et annet.
Christine Amadou
Bysantinerne: Den lange historien
Dreyers forlag
253 sider
Veil. pris: kr 399
Christine Amadou, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, har hatt Bysants som fagfelt i snart tjuefem år. Det er derfor naturlig at det er hun som skriver det som – så vidt jeg har kunnet finne ut av – er den første samlede historien på norsk på 2000-tallet om det som en gang var den vestlige verdens viktigste rike. Konstantinopel, dagens Istanbul, var midtpunktet.
For det er sikkert barnelærdom, mye av dette her, men å, så lett man glemmer! Årstallet 1054 sitter riktignok fortsatt fast, året da patriarken i Konstantinopel og paven i Roma lyste hverandre i bann. Dermed ble den kristne kirken delt i en østlig og en vestlig del, i det vi i dag forstår som henholdsvis den ortodokse og den katolske delen.
Også årstallet 1111 ligger lagret langt bak der et sted. Det var altså da Sigurd Jorsalfar besøkte Miklagard, som var det norrøne navnet for det storslåtte Konstantinopel. Dette var en by som da ennå aldri var blitt inntatt eller erobret. Det skjedde først i 1204, da korsfarerne inntok byen med omfattende vold, en så blodig hendelse at pave Johannes Paul 2. ba om unnskyldning for voldshandlingene i 2004. Først i 1261 var den latinske erobringen over, og Konstantinopel ble igjen en greskspråklig og ortodoks hovedstad.
Slik blir Bysantinerne noe annet enn en påtvunget «dagsaktuell» bok – tvert imot. Den blir evig aktuell.
Slike små knauser av kunnskap finnes altså når jeg begynner å lese, men Amadou bygger dem snart ut til et helt kontinentalflak. «Den lange historien» har hun satt som undertittel på ferden gjennom elleve hundre år og 88 tilhørende keisere. Men «Den brede historien» hadde vært en vel så dekkende undertittel, for boka favner langt mer enn erobringer, styresett og tronarvinger. Bokas sju kapitler tar hver for seg en dimensjon av det bysantiske riket, blant dem «Folket» og «Byen». Vi får høre om hvor viktig den bysantinske kulturen var for utviklingen av både kirken og klostervesenet, og for litteraturens og kunnskapsproduksjonens historie. Takket være bysantinerne er mye av antikkens tekster bevart, og det på originalspråket gresk.
Men Amadou gjør mer enn å tette igjen kunnskapshull hos leseren. Hun lar også historien stadig få peke framover, i retning vår egen samtid, og det gjør hun uten store fakter. Det er her, i måten hun skaper rom for leseren å selv tenke videre i, at bokas virkelige kvaliteter ligger. I berettelsene om evnukkenes privilegerte posisjoner i det bysantiske hierarkiet hadde det for eksempel vært lett å snike inn noen betraktninger om dagens debatter rundt tokjønnssystemet og trans, men Amadou lar det være. Selv noterer jeg derimot flittig i margen. Det gjør jeg også hver gang historien svinger innom Syria og Palestina, eller når jeg leser om forbudte «blandingsekteskap» mellom jøder og kristne. Slik blir Bysantinerne noe annet enn en påtvunget «dagsaktuell» bok – tvert imot. Den blir evig aktuell.
