Anmeldelse: Hjelp for skrivehjelpere
Annonse
Annonse

Anmeldelse: Hjelp for skrivehjelpere

Av Tellef Raabe

Publisert 9. november 2020

«Skriveren og teksten» har et spennende utgangspunkt, men gaper over for mye.

Ingerid S. Straume er en av Norges fremste autoriteter innen faglitterær skrivehjelp. Med boken Skriveren og teksten trer hun ut av rollen som praktisk rådgiver ved Universitetet i Oslos skrivesenter for å formidle «fortellingene om skriving som sjelden fortelles».

Fakta
Ingerid S. Straume

Skriveren og teksten. Fortellinger om identitet og faglig skriving

Cappelen Damm Akademisk, 2020

128 sider

Veil. pris: kr 240 / gratis for nedlasting

Disse er basert på kvalitative intervjuer med studenter og akademikere, inkludert noen av dem hun selv har veiledet i skriveprosesser. Ambisjonen er å tilby et forståelsesrepertoar for skriveres identitet – altså hvordan handlingen med å føre inn ord på skjermen er med på å forme ens selvbilde. Bokens målgruppe er således alle skrivere, som er Straumes foretrukne begrep for alle som skriver selv.

Straume skriver innledningsvis at Skriveren og teksten ikke skal være en skrivehjelpsbok. Dette er et rimelig premiss, men likevel er boken fylt med skrivetips. Ofte, som i bokens syvende kapittel, er rådene gode, men de fremstilles så knapt og lite strukturert at det er vanskelig å dra praktisk nytte av dem.

Passasjene som omhandler skribenters unike stil, er interessante, spesielt fornøyelig er det å lese sitat av Rune Slagstad og Arne Johan Vetlesen, men heller ikke disse vies nok oppmerksomhet til at man forstår motivasjonen bak å inkludere dem i boken.

Hva da med det teoretiske grunnlaget til prosjektet? Bokens tredje kapittel, «Prosessorientert skriving som forskningsfelt», skal tilsynelatende oppsummere den pedagogiske tilnærmelsen som forfatteren «bekjenner [seg] til». Halvannen side om temaet, etterfulgt av tre sider om narrativ metodologi, yter etter mitt skjønn ikke forskningsfeltet rettferdighet. Kapittelet kan i beste fall tolkes som for innforstått. For eksempel henvises det til «en rekke [psykologiske] studier om selvregulering, identitetsspørsmål og regulering av emosjoner gjennom skrive- og veiledningsprosesser spesielt for doktorgradskandidater» – uten noen form for oppsummering eller vurdering av studienes funn.

Det ville vært hensiktsmessig å få en grundigere innføring i hva forskningsfeltets rådende oppfatning av prosessorientert skriving er, og hvorfor Straume «bekjenner seg» til denne oppfatningen.

I de påfølgende og mest detaljerte delene av boken blir vi kjent med en rekke anonymiserte informanters forhold til skriving. De er utstyrt med bare en enkeltbokstav som «navn», og det er vanskelig å skille disse fra hverandre, eller opparbeide en relasjon til hver enkelt informant. Deres omfattende uttalelser fremstår som primært interessant for dem som til daglig veileder andre i faglitterær  skriving.

Dette skyldes at deres unike og subjektive fortellinger mangler en felles overbygning – en ramme som setter fortellingene i en større kontekst.

Straumes tydelig avgrensede prosjekt er interessant, men likevel bites det over for mye gjennom bokens 125 sider. «Skriveren og teksten» inneholder litt skrivetips, litt om språklig særpreg, litt teori, mange sitater om individuelle opplevelser, litt om kriser og identitet, litt om veiledning, og deretter, i bokens etterord, et oppspark til debatt om tellekanttyranniet i akademia.

Det er ingen tvil om at Straume er kunnskapsrik, har språklig teft og et sterkt faglig engasjement. Likevel oppleves prosjektet som uforløst. Boken er for detaljert om det individuelle, og for overfladisk om det generelle.

Les også: