Feltarbeid på livet løs
LUKK
Annonse
Annonse

Markus Lindholm: Barbeint i Amazonas. Historien om Alfred Russel Wallace

Feltarbeid på livet løs

Av Siri Lindstad

Publisert 25. november 2022

En engasjerende biografi om han som fant en avgjørende bit til evolusjonsteorien. Men biografen selv kunne gjerne trådt tydeligere fram.

Man blir nesten skamfull der man sitter i sin lune stue og leser Barbeint i Amazonas, mens Alfred Russel Wallace i vitenskapens navn legger ut på den ene mer hasardiøse ekspedisjonen etter den andre. Vi er på midten av 1800-tallet. Unge, britiske Wallace tar seg fram, ikke bare gjennom Amazonas, men også til det sørøstlige Asia, til så urørte områder som råd er, ofte i en sprukken holk.

Man kjenner myggen bite, malariafeberen herje i kroppen og magen slå seg vrang, sovende under lekk tak – om det i det hele tatt er et tak der ute i jungelen.

Wallace var fattiggutten og outsideren som mot alle odds ble en av grunnleggerne av vitenskapen biologi. Ja, han skal ved sin død i 1913 ha vært verdens mest siterte vitenskapsmann og etterlot seg et enormt kildemateriale, med feltnotater og brev som er gull i en biografs hender. Spørsmålet er bare om han selv tar overhånd i boka som Markus Lindholm, professor i naturfagsdidaktikk ved Steinerhøyskolen, har skrevet om Wallaces liv.

Markus Lindholm

Barbeint i Amazonas. Historien om Alfred Russel Wallace

Spartacus, 2022
249 sider
Veil. pris: kr 449

«Få er klar over at Charles Darwin ble slått på målstreken», heter det i innsalgsteksten til Barbeint i Amazonas. Men helt ukjent er vel ikke den historien? Det har kommet flere bøker på norsk de siste 10–15 årene om Darwin og evolusjonsteorien, blant annet av Erik Tunstad og Dag O. Hessen. En kjapp sjekk viser at også her fortelles det om Wallaces bidrag i utviklingen av seleksjonsteorien. Men det var altså Darwin som ble den som skrev Artenes opprinnelse.

Det er ikke få dyr som tas av dage underveis, det være seg fugler, biller, sommerfugler og andre skapninger, med British Museum som endestasjon – hvis de altså ikke havner i Wallaces private samling. For Wallace er en samler, av døde dyr og levende tanker.

Lindholm forteller effektivt og poengtert om hvilke rådende teorier som fantes om evolusjon i Wallaces samtid, som Wallace så går i dialog med og tenker videre rundt. Han ser den store variasjonen i naturen rundt seg og grubler. Til slutt finner han den manglende biten i evolusjonsteorien, den som forklarer variasjon gjennom å vise at de individene som best tilpasser seg omgivelsene, i større grad får videreført sine egenskaper til neste generasjon sammenlignet med gjennomsnittsindividene.

Lindholm er en dyktig formidler av et omfattende stoff, men jeg savner en tydeligere distanse til Wallaces selvframstilling, slik at Lindholm trer tydeligere fram som biograf og ikke bare en gjenforteller.

Lindholm har for eksempel valgt å forenkle Wallaces språk, og det er sympatisk tenkt. Men når språkdrakten i sitatene fra Wallaces egne tekster er gjort så lik Lindholms eget språk og det er langt mellom fotnotene, blir det rett og slett vanskelig å se forskjell på de to. Jeg synes Lindholm blir for beskjeden!

Det er vel en grunn til at man ikke bare gjør det enkelt og oversetter det Wallace skrev av reiseskildringer, brev og selvbiografi? Mer enn hundre år skiller tross alt forskerens og formidlerens tekst. I det mellomrommet finnes det godt med plass som Lindholm gjerne kunne ha breiet seg mer i, tenkt litt mer høyt, for slik å tre tydeligere fram som forfatter. At han mot slutten tar et steg tilbake og sier noe om Wallace som samfunnsaktivist, kvinnesaksforkjemper og idehistoriker, er fint, men det kjennes mer som et vedheng enn som selve historien om Alfred Russel Wallace.