Bokanmeldelse | Rus

Bobling og bakrus

Rusen er viktig som sosial aktivitet i de fleste kulturer. Men den koster. Willy Pedersen bruker med hell eksempler fra liv og litteratur i denne boka om rusforskning.

I Rusmidlenes skjønnhet og smerte loser Willy Pedersen leserne gjennom dette til dels uoversiktlige fagfeltet. Den kjente professoren i sosiologi ved Universitetet i Oslo har gjennom fire tiår vært en ledende forsker og formidler når det gjelder ungdom og rus. Nå ønsker han å oppsummere rusforskinga han har vært en del av. Det gjør han ved å skrive ei innføring i rusforsking for studenter og andre interesserte. Bokas bærende idé er å vise fram det som gjør rusmidlene forførende, men også hvilke konsekvenser de kan få, for den enkelte og for samfunnet. Det er i dette spennet han mener rusens tvetydighet og ambivalens ligger.

Noe av det som gjør boka vellykka, er hvordan han gjør innholdet levende og tilgjengelig gjennom konkrete caser. I det innledende kapittelet trekker han fram tre ungdommer med ulike ruserfaringer: Alexander er i slutten av tenårene og bor i et av de mest velstående områdene i Oslo, i et miljø prega av hard rusbruk i form av alkohol og kokain. Daniel på 20 år hører til ved nedre del av Akerselva i Oslo, hvor han bruker og selger hasj. Ida vokser opp i Oslo indre vest, hvor cannabis, kokain og MDMA er vanlig. Fra disse konkrete casene kan Pedersen bevege seg sømløst mellom faktorer som spiller inn på individ- og strukturnivå. Dessuten gir det han muligheten til å vise kausaliteten mellom geografisk og sosioøkonomisk bakgrunn og valg av rusmidler og hvordan dette spiller inn på hvilke konsekvenser rusbruken får for den enkelte: «De rike drikker mest, men rusmidlene rammer fattige hardest.»

Et grep forfatteren bruker gjennomgående, og som gir boka et preg av overskudd, er alle de litterære referansene. Litteraturen bruker han til å underbygge og levendegjøre forskingsfunn. Han byr på relevante utdrag fra nobelprisvinnere, som Jon Fosse og Olga Tokarczuk, men også fra mange andre forfattere. Et eksempel er Tove Ditlevsens skildringer av egen opioidavhengighet i romanen Gift fra 1971: «Du har gode vener, siger han. Så stikker han, og efterhånden som væsken i sprøjten forsvinder inn i min arm, breder der sig en aldrig før oplevet salighed gjenem hele min krop. Rummet utvider sig til en strålende sal, og jeg føler mig helt slap, doven og lykkelig som aldrig før.» Etter utdraget kan vi lese hvordan han bruker litteraturen: «Både Gina som jeg selv intervjuet, Tove Ditlevsen og Ragnhild Jølsen er typiske for det en så i Europa og særlig i USA over mange tiår. Mange som fikk problemer med opioider var kvinner fra høyere sosiale lag, og bruken startet i helsevesenet.»

Et annet grep som fungerer godt, er måten Pedersen etablerer begreper på – gjerne henta fra klassikere innenfor sosiologien – og viser hvordan de fremdeles er nyttige å bruke i moderne forsking. Et eksempel er fra kapittelet om alkohol, hvor det beskrives hva slags funksjon fuktige fester kan ha i vår tid og kultur. Der blir Émile Durkheims begrep «effervesens» etablert, for så å få en viktig rolle i moderne rusforsking, av blant andre Sébastien Tutenges. Begrepet stammer fra da Durkheim studerte livet til australske urinnbyggere. Det betyr «bobling» eller «brusing» og viser til hvordan hverdagslivet deres blei brutt opp av religiøse seremonier. «Situasjonen bygde seg opp, og det kunne bre seg en slags ‘elektrisk stemning’ med dans, sang og uvanlig oppførsel.» Tutenges bruker begrepet «effervesens» for å vise til noen fellestrekk ved moderne festing.

Boka har en gjennomgående vidsynt tilnærming, men i siste kapittel – hvor han drøfter hva som kan være god ruspolitikk – blir det spesielt tydelig. Her gir han ingen entydige svar, men viser fram både kompleksiteten ved og utfordringene med ulike politiske tilnærminger. Han er opptatt av at det ikke bør være en enten-eller-politikk, men at det krever høy grad av kompetanse på feltet og en respektfull tilnærming til brukerne. Han hevder at ruspolitikken ofte ender i fastlåste posisjoner fordi politikere og brukere tenker ulikt om rusmidlene. Det kan for eksempel handle om hvilke rusmidler som er farlige eller ikke, eller hva som bør være legalisert eller ikke. Derfor blir solidaritet og resonans, sammen med kunnskap på feltet, viktige faktorer på veien mot løsninger, ifølge Pedersen.

Med tydelig nysgjerrighet, åpenhet mot feltet og en respekt for rusmidlenes tvetydighet og ambivalens fører Willy Pedersen leserne gjennom stoffet. Han gjør det komplekse tilgjengelig gjennom informative tekstbokser, litterære skildringer og mange caser. Jeg kan ikke se hvordan en innføring i rusforsking og rusmidlenes vesen kunne ha blitt presentert på en bedre måte.

Av Agnetha Thormodsdatter