Bokanmeldelse: Døden som fagfelt
LUKK

Bokanmeldelse: Døden som fagfelt

Av Kjetil Vikene

Publisert 14. mai 2020 kl. 11:42

Til tross for flere interessante bidrag, klarer ikke boken «Alt som lever, må dø» å nå sin ambisjon om å etablere et nytt fagfelt.

Boken Alt som lever, må dø springer ut av et nordisk nettverk av forskere som har det til felles at de jobber med døden som tematikk. Redaktørene Haga Gripsrud og Thoresen kommer fra henholdsvis Avdeling for omsorg og etikk ved Universitetet i Stavanger og Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap ved Universitetet i Oslo, og sammen med forskere fra andre fagdisipliner – medisin, filosofi, teologi og litteraturvitenskap – er målet å sette tanatologien – vitenskapen og læren om døden – «på kartet i Norge».

Fakta
Birgitta Haga Gripsrud og Lisbeth Thoresen (red.)
Alt som lever, må dø. Døden som tverrfaglig kunnskapsfelt
Scandinavian Academic Press, 2020
286 sider
Veil. pris: kr 399

Bøker ment å etablere et nytt fagfelt har to utfordringer. På den ene siden må boken være lettfattelig, i betydningen at den må gi en oversiktlig introduksjon som definerer feltets objekter, tematikker og verktøy. På den andre siden må den gå i dybden, og det på en måte som rettferdiggjør at feltet er verdt å utforske. Jeg får ganske raskt problemer med å se hvordan denne boken etablerer tanatologi som et eget fagfelt. Tverrfagligheten som boken lover, skaper en forventning om at ulike fagfelter skal informere hverandre. At døden er en tematikk som deles av flere eksisterende fagfelt, synes selvsagt; døden har vært gjenstand for skriverier siden mennesket kunne sette kritt til stein. Men bidragene i denne boken forblir dessverre løsrevne essays som i liten grad oppleves som å fremstille ett samlet fagfelt, tverrfaglig eller ei.

Det betyr imidlertid ikke at bidragene i seg selv er uinteressante, og det finnes understrømmer i boken som kanskje i større grad fremstår som tverrfaglige tilknytningspunkter enn selve tematikken om døden. Forskningen på førstelinje-erfaringer med døden (pleiere, leger, sykehusprester) fokuserer på at helsearbeiderne i landet vårt kommer fra ulike kulturer og dermed har ulike måter å forholde seg til døden på, og at de som dør, også i økende grad er multikulturelle. Kjønnsperspektiver (og spesielt kvinne-perspektiver) er det også mange av, for eksempel i tekster om kvinnens historiske rolle som dødens forvalter, eller i dødsannonsenes kjønnsbalanse. Spesielt lesverdig syns jeg Kjersti Bale og Hilde Bondeviks essay om Cecilie Engers roman Mors gaver er, kanskje mest fordi det gir en svært god introduksjon til filosofen Simone de Beauvoir (og dessuten handler om aldersdemens og ikke død).

Felles for bidragene – med noen få unntak – er likevel at de gir flere spørsmål enn svar. De fremstår nettopp som håpefulle startforsøk som konkluderer med at mer kunnskap trengs og nye praksiser må etableres i møte med døden. Helsepersonell trenger arenaer der de kan diskutere sine erfaringer med døden, og det etterlyses «endringer av det åndelige og eksistensielle tilbudet i norske sykehus». Behovet for «helhetlig pasientomsorg» i et «bærekraftig miljø» er også på agendaen, og det advares mot at helsevesenet kan oppfattes som «upersonlig og fremmedgjørende» i møte med døden hvis medisinerne får bestemme alene. Dessuten kan «verdigheten» i departementenes forskrifter rett og slett ikke vedtas, men må tilrettelegges for. En del av bidragene bærer også preg av oppsummering av forfatternes allerede publiserte forskning, tilrettelagt og forenklet i norsk språkdrakt. Selv om det dessverre er vanskelig å anbefale boken, er det ikke vanskelig å oppfordre til å utforske bidragsyternes andre publikasjoner.

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.

Les også: