Kritikk | Bokanmeldelse

Det illiberale Europas historie

Denne svært velskrevne boken er en dyster påminnelse om at det liberale demokratiet ikke kommer av seg selv.

Timingen kunne knapt vært mer passende for denne boken. Med høstens valg i Europa er det all grunn til å være bekymret for Europas utvikling: Den neo-fascistiske politikeren og journalisten Giorgia Meloni og hennes «Italias brødre» (sic) vant i Italia, og en ny regjering i Sverige trenger støtte fra valgets nest største parti, nasjonalisten Jimmie Åkessons Sverigedemokratene. I Storbritannia ble nylig den euro-skeptiske Thatcher-epigonen og brexiteeren Liz Truss innsatt og avsatt som statsminister. Jeg legger til Marine Le Pens veletablerte franske Nasjonale Front og Østerrikes ulike høyrenasjonalistiske regjeringskoalisjoner de siste årene. Så fremt man ikke lider av religiøse svermerier om hvordan sterke menn og kvinner skal redde oss fra forvitrede familieverdier, farlige homofile og andre utskudd, bør vi kanskje alle erkjenne at disse strømningene er ganske skremmende, og at de kort oppsummert representerer anti-modernistiske trusler mot idéen om et liberalt demokrati.

Elisabetta Cassina Wolff er førsteamanuensis i historie ved Universitet i Oslo og dessuten tilknyttet C-REX, Senter for ekstremismeforskning. Boken hennes trekker trådene fra slutten av 1700-tallet og går nøye gjennom de viktigste utviklingstrekkene for nasjonalistiske og høyreradikale strømninger i Europa frem til 2019. Noen valg må hun ta, skriver hun – og utelukker både kommunismen og religion fra sin fortelling selv om hun er innom dem i små drypp. Hvordan boken hadde blitt seende ut også med disse perspektivene, kan jeg bare spekulere i – men all den tid politiske partier med et tydelig kristent verdigrunnlag ofte har spilt på lag med høyrekreftene, er dette kanskje bokens (eneste) svakhet.

Cassina Wolff tar oss fra den franske revolusjon og 1800-tallets fin de siècle til før- og mellomkrigsårenes nasjonalistiske romantikk – med den italienske fascismen som historisk kasus par excellence – via medietidsalderens populistiske versjoner av høyreradikalisme på tampen av forrige århundre frem til det transnasjonale utrykket som den finner i dag. Fortellingen bæres av konflikten mellom optimistiske opplysningsidealer og antidemokratiske strømninger. Boken er svært grundig og faglig sterk så vidt jeg kan bedømme, presis i begrepsbruken og ikke minst kirurgisk i sine utlegninger. Det muligens viktigste poenget (for meg) er at nasjonalistiske og høyreradikale strømninger kanskje først og fremst er et middelklassefenomen. Det er altså ikke de lavere klassene som utgjør høyreekstremismens grobunn, men i stedet er deres offer.

Én passasje oppsummerer godt hovedtrekkene i den populistiske høyreradikalismen som kjennetegner de partiene som denne anmeldelsen begynte med, og som er samtidens versjon av en lang historisk tråd: «krav om en utvidelse av politistyrker i hjemlandet, eller at problemer som narkotika og prostitusjon først og fremst anses som en sikkerhetstrussel, ikke som et helsemessig eller økonomisk problem», med krav om «strengere dommer og mindre rettigheter til kriminelle, men også mer disiplin i familier og skoler», «motstand mot moderniseringsprosesser i samfunnet» og «vekt på tradisjonelle verdinormer, derav et tradisjonelt syn i for eksempel familiepolitikk og følgelig homofiliskepsis.»

Boken kan stå som en kraftig korreks til Janne Haaland Matlarys blåøyde bok Demokratiets langsomme død.

Ta for eksempel Victor Orbán i Ungarn: Han har åpent – og med stolthet – vedkjent seg sitt styresett som illiberalt etter oppskriften over og også utrustet det med en folkelig renhetstanke, et eksplisitt jøde- og innvandringshat, total kontroll på mediene og et skolepensum som fjerner «uønskede» hendelser fra Ungarns historie. Boken kan stå som en kraftig korreks til Janne Haaland Matlarys blåøyde bok Demokratiets langsomme død, som jeg anmeldte tidligere i år, der hun langt på vei stiller seg på Orbáns side av historien – i hvert fall går hun langt i å «forstå» ham.

Som historisk oppslagsverk er boken svært nyttig og som katalog og tilbakevisning av de mange konspirasjonsteoriene som florerer, likeså. Men bokens største styrke er den geografiske og politiske kartleggingen av høyreradikalismen og nasjonalismens status i vår egen nåtid. Det er også heller ingen grunn til å fornekte det faktum at det også i vårt eget land finnes anti-liberale krefter som allerede er tatt inn i varmen – og Cassina Wolff er også innom disse underveis. Jeg gjør forfatterens dystre avslutning til min egen og mener boken «minner oss om hvor skjør støtten til liberale, egalitære og demokratiske verdier egentlig kan være hos både politikere og i den offentlige opinionen, og om hvor dypt ønsket om radikale ultranasjonalistiske løsninger kan sitte hos deler av befolkningen. Den liberale moderniteten er et pågående arbeid, og lite tyder på at prosessen er irreversibel.»

Les også:

George Soros’ universitet flytter fra Budapest til Wien

Av Kjetil Vikene