Dobling i antall internasjonale forskere siden 2007. Flest kommer fra disse landene.

Dobling i antall internasjonale forskere siden 2007. Flest kommer fra disse landene.

Av Lina Christensen

Publisert 10. januar 2021

– Det er feil å si at det var enkelt. I begynnelsen var det ganske utfordrende. Jeg kjente ingen i Oslo, sier tyske Sigrid Blömeke.

– Det var nye kollegaer, nye rutiner og en ny hverdag. Jeg måtte ordne alt fra bankkonto til å finne en dagligvarebutikk. Og så var det alle de administrative fagordene. Det var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Det tok kanskje et år, og så kom jeg inn i rytmen og ble kjent med rutinene, sier Sigrid Blömeke.

I 2014 flyttet Blömeke fra Tyskland for å lede Centre for Educational Measurement ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UV) ved Universitetet i Oslo. Hun ble nærmest headhuntet.

Annonse
Fakta
Landbakgrunn i 2018

Tyskland: 1339
Sverige: 823
Kina: 522
Storbritannia: 496
Danmark: 474

Kilde: NIFU/SSB

– UV-fakultetet hadde bedt en kollega fra Gøteborg om å lete etter noen som kunne lede senteret. De ringte meg opp flere ganger, og vi hadde også flere møter, der de prøvde å overtale meg til å søke.

Fersk statistikk fra forskningsinstitutet NIFU og statistisk sentralbyrå (SSB) viser at Blömeke ikke er alene om å være utenlandsk forsker i Norge. I 2018 hadde 29 prosent av forskerne ved norske universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter bakgrunn fra et annet land enn Norge. Dette er over dobbelt så mange som i 2007. Rundt 80 prosent av disse er internasjonale forskere med høyere utdanning fra utlandet.

Nytt av årets statistikk er at NIFU og SSB har sett på landbakgrunn til forskerpersonalet med utenlandsk bakgrunn. Den største gruppen kommer fra nettopp Tyskland, etterfulgt av Sverige og Kina.

– I Tromsø fant jeg en posisjon som passet meg eksakt

Yannik Schneider, også fra Tyskland, er forsker ved Norges fiskerihøgskole ved UiT Norges arktiske universitet og leder for Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN). Han kom til UiT i juli 2017 for å ta en doktorgrad innen biokjemi.

– Jeg ville til et land med vinter og snø, sier Yannik Schneider. Foto: privat

– Det var ikke så spektakulært. Jeg jobbet et år i et farmasøytisk selskap i Sveits, og lette etter en PhD-stilling i mitt fag, som passer til forskningsinteressene mine. I tillegg ville jeg gjerne til et land med vinter og snø. I Tromsø fant jeg en posisjon som passet meg eksakt.

– Forskning er et internasjonalt område, så det er ikke så overraskende, men halvparten er relativt mye. Jeg tror ikke andelen er like høy i for eksempel USA eller Tyskland. Norge er attraktivt fordi det er gode engelskkunnskaper blant folk. Du kan snakke engelsk i hverdagslige sammenhenger. I Frankrike og Tyskland for eksempel, er dette umulig, sier han.

Han ser ikke bort fra at han blir i Tromsø.

– Norge har mye jeg liker, ført og fremst vinteren, og hvis jeg for tilbud om en ny stilling, så blir jeg gjerne her videre.

Det er her stillingene er

Cathrine Egeland, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved Oslomet, forsker på arbeidsliv og internasjonalisering i akademia. Den økende andelen utlendinger har flere årsaker, sier hun, og peker blant annet på utviklingen innen forskningsfinansiering:  

Internasjonale, mobile forskere søker seg til Norge fordi det er der det er stillinger, sier arbeidslivsforsker Cathrine Egeland. Foto: Oslomet

Man bør se nærmere på hvor stillingene og forskningsmidlene faktisk finnes. De finnes i stor grad innen teknologi- og naturvitenskapelig baserte forskningsfelt. Det er jo også hit de fleste internasjonale, mobile forskere søker seg til, fordi det er her det er stillinger – selv om de ofte er midlertidige – og det er her det faktisk er mulighet for dem å drive forskning. De har kanskje en treårig stilling her, før de drar et annet sted, sier Egeland.  

Blömeke peker på de gode arbeidslivsbetingelsene og mindre hierarki og konkurranse som tiltrekkende ved det norske forskningssystemet.

Får ikke full kontrakt

– Jeg tror forklaringen er todelt: For stipendiater og postdoktorer er betalingen mye høyere enn i Tyskland. Der får ingen full kontrakt, men kanskje en stilling på rundt 60-70 prosent, resten må de finne på selv. I Norge går hele stipendiatstillingen til å jobbe med avhandlingen. Det er det materielle, som lønnen og arbeidsbetingelsene som er sentralt, sier hun og fortsetter:

– For permanente stillinger, så er «worklife balance» viktig. Norsk akademia er ikke like konkurranseorientert, og du kan ha et familieliv. Men lønnen i Norge for permanente stillinger er ikke nødvendigvis like konkurransedyktig. Den er ikke lavere, men ikke høyere heller.  

Er det en del av forskeryrket å flytte litt rundt på seg?

– I utgangspunktet er forskere mye mer mobile i Tyskland. Du kan ikke få opprykk på samme universitet, så du må flytte til et annet universitet. Jeg har selv jobbet i Paderborn, Hamburg og i Berlin. Du blir vant til å flytte på deg. I tillegg forventes det at du har erfaring fra utlandet. Jeg var to år i USA. Det er en del av jobben, men å flytte permanent til utlandet som jeg har gjort, er kanskje ikke så vanlig, sier hun.

Nettverk og friluftsliv

Arbeidslivsforsker Cathrine Egeland jobber for øyeblikket med et prosjekt som ser på konsekvensene av internasjonalisering for forskning, faglige prioriteringer og maktstrukturer ved norsk forskningsinstitusjoner, med klimaforskning som case. I prosjektet har de lagt merke til at Norge fremstår som attraktivt for tyske klimaforskere. I likhet med Blömeke kommer mange til Norge som et resultat av nettverk, eller som Schneider, på grunn av friluftsliv.

– Noen har kanskje vært innom de samme forskningsinstitusjonene i Tyskland og andre land og fått tips om stillinger i Norge, så nettverk betyr også noe. Det er nok også lettere for akademikere fra Tyskland enn fra en del andre land å finne seg til rette i Norge, dels på grunn av språk, men mange nevner også begeistringen for natur og friluftsliv i Norge, sier Egeland.