Av Andreas Nilsen Ervik
Publisert 21. juni 2021 kl. 11:59
Kriminolog Ragnhild Aslaug Sollund har som utgangspunkt at vi bør behandle dyrene ut fra deres egenverdi fremfor menneskelig formål. For å problematisere dette har hun skrevet en bok om det motsatte, nemlig alle de ulike formålene dyr kan ha for oss. Boken er inndelt etter handlingene våre, som kjæledyrhold, matavl, dyreforsøk, fangst, forvaltning og underholdning. Nesten unntaksløst innebærer disse ulike former for mishandling ettersom det moderne mennesket systematisk påfører enorme mengder dyr lidelse.
Sollunds fagbakgrunn fremvises i hennes stadige gjennomgang av straffesaker om jakt, hold av dyr og mishandling i landbruket, og dokumenter om dyreeksperimenter. Her kommer overraskende fakta, som at truede arter beslaglagt ved norske grenser drepes rutinemessig, eller at flere fugler avles for menneskeføde enn det finnes frie fugler i verden i dag. Når Sollund simpelthen ramser opp ulike dyr brukt i forsøk i Norge, blir det et virkningsfullt grep for å fremheve mengden og artsvariasjonene. Spesielt effektfullt blir det med poengteringen av at dyrenes lidelse opphører ved enden av dyreforsøkene, for da er livene deres over. Likevel blir det etter hvert for mange straffesaker, og for detaljerte gjennomganger. Overordnede spørsmål kan også forsvinne i detaljene. Tilsynelatende sank antallet forsøksdyr drept i Norge fra svimlende elleve millioner i 2016 til én million i 2017 uten at forfatteren finner dette verdt å kommentere.
Mer levende blir det ved at Sollund med aktivistisk tilsnitt viser språkets definerende makt. Hun problematiserer ord som forankrer dyr i funksjonen for oss, som burfugl eller kjøtt. Alternativene smeller som overraskende skuddsalver: matsvinn som «pin og kast», dyr som «fødemaskiner for matproduksjon», og pels som «blodig forfengelighet». Makabert humoristisk blir det når byråkratspråket hudflettes: «’Rovdyrforvaltning’ høres bedre ut enn ‘kaldblodig drap på kritisk truede rovdyr og deres unger’ eller ‘jaging av drektige ulver og ulvemødre med valper i yngletiden’».
Selv omgangen vår med kjæledyr blir ofte miserabel. Dyrebutikker leverer dyr til avlivning, «når de blir usalgbare, det vil si når de ikke lenger er barn». Innestenging av dyr sosialiserer barn inn i artsdiskriminering, hvor de «lærer å tingliggjøre dyr, at dyr er der for deres skyld, og at ansvaret man har for dem, er svært begrenset». Boken tynges tematisk av hvor vederstyggelig vi behandler dyrene. Etterlengtet blir det derfor når forfatteren skriver om oppløftende dyremøter. Hun har en forkjærlighet for papegøyer, intelligente skapninger som «vet hva de snakker om». Så medrivende skriver hun om kråker at det forstemmer dobbelt når hun noen sider senere vender tilbake til menneskets forferdelige jaktforskrifter og at vi burde følge dyrevelferdsloven. Det anekdotiske fremstår kanskje som uvitenskapelig og kan derfor bare ha begrenset plass. Her kunne det derimot vært ytterligere fremhevet, fordi det så fremragende understøtter Sollunds overordnede argument om å tilkjenne individualitet med egen vilje fremfor å forstå dyr som biomasse for menneskelig bruk.
Les også:
