Av Kjetil Vikene
Publisert 16. februar 2022 kl. 14:56
Hallvard J. Fossheim, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, har skrevet boken han selv «gjerne ville hatt tilgjengelig da jeg først ble interessert i temaet dialog». Leseren trenger ingen forkunnskaper, annet enn en interesse for dialog, men boken er også ment å være relevant for fag der dialogen er et viktig tema, «fra litteraturvitenskap til sykepleieutdanning».
Dialog blir i boken forstått på ulike måter, der dialogen er et filosofisk redskap for erkjennelse, til den konkrete, daglige talehandlingen i for eksempel omsorgsarbeid. Bokens første del er en god introduksjon til ulike filosofers tenkning, fra Platon og skolastikken til Bakhtin og Habermas. Ved å bruke dialogen som prisme, klarer Fossheim å kontrastere eller sammenstille de ulike tenkerne lettfattelig og effektivt, selv om presentasjonene kanskje mangler litt dybde.
I bokens neste del bruker forfatteren dialogen som utgangspunkt for å diskutere temaene rasjonalitet, identitet, handling og omsorg – selv om det for meg blir ganske klart at denne delen kanskje aller mest handler om etikk. Temaet omsorg knyttes eksplisitt opp til profesjonell omsorg i betydningen profesjon og utdanning. Her gjøres dialogen til en grunnforutsetning for omsorgens techne, eller det praktiske håndverket som skal utføres. Fossheims bruker det greske begrepsparet eros/filia (en oppslukt interesse for det edle vs. støttende velvilje) som utgangspunkt for å diskutere to ulike holdninger til en instrumentalisering av omsorgsarbeidet. På denne måten settes gjennomgangen av ulike tenkemåter fra bokens første del i spill med velskrevne filosoferinger rundt de ulike temaene.
Men selv om diskusjonene er interessante, sitter jeg igjen med en følelse av at den har litt stor avstand til det praktiske virket: Det hele forblir litt for tenkerisk, om man vil.
For å understreke at tekning om dialog ikke er et vestlig fenomen, gir Fossheim i bokens tredje del oss en innføring i ulike tradisjoner utenfor vår kultursfære, og skriver interessant om blant annet hinduisme, buddhisme og islam. Spesielt er delen om dialog og dialektikk i islam interessant, fordi den demonstrerer at den vestlige tradisjonen ikke står i noen hermeneutisk særstilling.
Siste del av boken gir noen teoretiske og praktiske råd når det gjelder å forholde seg til offentlige og private ordskifter – et slags håndbok-etterord. Også dette er lett å lese.
Dessverre lider boken litt av at så mange forskjellige perspektiver på dialogen skal undersøkes og introduseres. På knappe 200 sider går dette på bekostning av dybden. Det beste eksempelet på det ligger kanskje allerede i bokens inngang: «Idealet for en filosofisk dialog», innleder Fossheim, «er at en del av påvirkningen er kognitiv. Det betyr at den på en eller annen måte angår verden, ikke bare subjektive opplevelser.» Jeg finner umiddelbart denne definisjonen på «kognitiv» litt vanskelig å forstå, og siden Fossheim ikke nevner kognisjon mer enn en håndfull ganger senere (og da i helt andre sammenhenger) blir et hovedpoeng i innledningen dessverre hengende litt i luften.
Forskerforum anmelder hver måned fagbøker skrevet av forskere. De finner du her.
