Av Janne Biedilæ Bjørgan
Publisert 15. oktober 2020 kl. 13:20
Professor i bevaringsbiologi Anne Sverdrup-Thygeson er ute med sin tredje populærvitenskapelige bok om naturen. Hun ble brageprisnominert for Insektenes planet, og Insektenes hemmeligheter ble også godt tatt imot. I sin nye bok forklarer hun hvor avhengige vi fortsatt er av naturen.
Det har blitt en bok man både ler og gråter av. Sverdrup-Thygeson har blandet fascinerende historier om hva planter og dyr, ikke minst insekter, gjør for oss, med den vonde sannheten om at vi mennesker fjerner stadig mer av naturen. Visste du for eksempel at stikkeveps er en vesentlig del av prosessen for at druer skal bli til vin? Eller at Island faktisk hadde skog, men at mennesket rundt 1950 hadde fjernet 60 prosent av vegetasjonen og 96 prosent av alle busker og trær? I dag er det to prosent skog på øya, og jorda blåser på havet. Å balansere mellom underholdning og alvor er ikke enkelt, men professoren mestrer dette boken gjennom.
En av årsakene til den gode flyten er at språket aldri blir for komplisert. Sverdrup-Thygeson bruker fagord, men hun forklarer dem for leserne før hun går videre. Sammen med faktaene fletter hun inn små historier som gir oss et bilde på naturfenomenet. I tillegg sammenligner hun det med ting vi kjenner bedre til. Slik blir begrep og naturfenomener som egentlig er ganske komplekse, forståelige for folk flest.
Som når hun innleder en utgreiing av hvorfor vi må ha døde trær, med å fortelle om da hun på løpetur for ti år siden krasjet i et nyveltet tre. Etter det har hun løpt forbi det mange ganger, og løpeturene blir rammen hun bruker for å fortelle om artene som flytter inn i det døde treet: «Snart dukket de første rødrandkjukene opp, en av våre vanligste råtesopper på gran. Først bare en gulhvit, glatt klump, nærmest som om en klump bolledeig var satt til heving der inne i stammen og var i ferd med å tyte ut.»
Dessuten er Sverdrup-Thygeson morsom. Hun leker seg med språket og gir naturen nærmest menneskelige egenskaper når hun for eksempel forteller om elvemuslinger som bor i «fosterhjem» for å bli store nok til å klare seg i dagens elver. Hun har også selvironi på både sine egne, forskningens og historiens vegne. Dette gjør På naturens skuldre til en svært underholdende bok.
Et par ting har jeg å sette fingeren på. Selv om det er lett å google «dolkhale», hadde noen illustrasjoner av planter og dyr i boken vært prikken over i-en. Sverdrup-Thygeson gir også råd om hvordan vi kan spille mer på lag med naturen, men jeg kunne gjerne fått enda flere. Og i det siste kapittelet skriver professoren om naturens egenverdi, og om hvor vanskelig det er å ta vare på et insekt, eller en plante, som ikke er nyttig for oss. Gjør det noe om de blir borte da? Ja, mener Sverdrup-Thygeson, men resten av diskusjonen overlater hun til naturfilosofene. Det er synd, for her er hun inne på noe veldig viktig vi kunne hatt godt av å tenke mer på.
Dette er småpirk, for På naturens skuldre er et godt stykke håndverk. Sverdrup-Thygesons engasjement for smått og stort i naturen preger hele boken. I løpet av ti kapitler rekker hun å fortelle om veldig mange måter den hjelper oss på. Lest i ett strekk blir det litt overveldende. Kanskje er det et godt tegn, for det er på tide å skjønne at vi har naturen å takke for alt rundt oss.
