Én toppstilling i akademia
LUKK
Annonse

Én toppstilling i akademia

Av dosentene Carl Fredrik Dons, Ove Olsen Sæle, Arne Orvik og Bjørg Oddrun Hallås

Publisert 6. desember 2022

Dosent- og professorstillingen bør samles til én stilling. Slik kan man unngå forskjellsbehandling, mener debattantene.

Vi ønsker med dette innlegget å svare Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, som utfordrer oss på noen punkter i sin kronikk i Forskerforum nr. 9/22 som gjelder vårt debattinnlegg i Khrono datert 17.09.22.

Vi setter stor pris på at Leonardsen bidrar i debatten om toppstilling i akademia, og at hun ikke er prinsipielt uenig i at man kan velge å gå inn for én toppstilling. Leonardsen har imidlertid som premiss at veien til toppstilling må være lik for alle, noe hun mener kan kreve en justering av forventninger og krav til en slik toppstilling. Dette er synspunkt vi også prinsipielt kan være enig i.

Det vi er uenig om, er forståelsen av hva som ligger i det at veiene skal være like, og hva forskjellen består i.

Leonardsen bruker det meste av innlegget sitt til å gjengi de forskriftene og retningslinjene som gjelder for begge karriereløpene førsteamanuensis–professor og førstelektor–dosent. Også tidligere presentert av undertegnede (Sæle, Universitetsavisa 27.06, 2021). Som det fremgår i hennes fremstilling, ser vi at disse to løpene virker mer like enn forskjellige, og der det i begge stilles krav til både vitenskapelig og pedagogisk arbeid. Slik vi forstår Leonardsen, er det krav om doktorgrad som er den største forskjellen mellom veiene til toppstilling. Videre hevder hun at forskjellen mellom de to veiene er at professor må forstås som en vitenskapelig toppstilling, mens dosent leder hen til en pedagogisk toppstilling. Leonardsen begrunner forskjellene med henvisning til forskriften knyttet til de to veiene.

Én toppstilling i akademia?
Les Leonardsens innlegg:
Én toppstilling i akademia?

Både forske og undervise

Vi finner denne argumentasjonen underlig, noe vi videre vil begrunne utfra hva som faktisk står i retningslinjene, in jure, og utfra gjeldende praksis, in facto.

Vi finner det underlig at Leonardsen først presenterer forskriften for dosent hvor det tydelig stilles krav til vitenskapelig arbeid og produksjon (jf. formuleringen «dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på høyt nivå rettet mot yrkesfeltet»), for så i neste øyeblikk nedtone dosentstillinger til å (bare) gjelde det pedagogiske feltet. Samtidig ser vi at det også stilles tydelige krav til at professor skal drive med pedagogisk virksomhet (jf. formuleringer som «grunnleggende kompetanse for undervisning og veiledning, kvalitetsutvikling i egen undervisning og veiledning, deltagelse i utvikling av utdanningskvalitet i fellesskap»).

Hva legger så Leonardsen i begreper som vitenskapelig og pedagogisk? Er det slik at hun henfaller til den klassiske forståelsen for stillinger i akademia, at professortittel oppfattes å gjelde «egentlige» forskere, mens dosenter først og fremst skal regnes som undervisere?

Det er etter vår mening skivebom utfra hva det står i retningslinjene for disse toppstillingene – og det er etter vår mening også avleggs.

Vi må innse at også akademia er i utvikling, selv om det er en tungrodd materie å endre.

I dag settes det krav til at begge toppstillinger må vise til både vitenskapelighet og pedagogisk virksomhet, et poeng som støtter oppunder at vi burde gå for én toppstilling: prosessor.

Utdanningspolitiske føringer viser tydelig at både i førsteamanuensis/professor-stillinger og i førstelektor/dosent-stillinger skal man både forske, undervise og veilede. Det er slik i dag at vi skal forske på praksisfeltet, og undervisningen skal være forskningsbasert.

Det er også slik at lærere som underviser i skolen i dag, skal være medforskere, nettopp for å bygge ned noe av gapet som har vært/er mellom skole og høgskole/universitet. Det er slutt på den tiden hvor professorer bare driver med forskning, med unntak av dem som er tilsatt som nettopp det: rene forskerstillinger.

Uklare skiller

Det er også slik at enhver politisk tekst, i form av gitte retningslinjer, må tolkes frem av leseren. Det vil si at vi må se på hvordan disse oppfattes og blir praktisert av våre akademiske institusjoner og komiteer. Og vi må se på hvordan de blir praktisert over tid, det vil si hvordan resepsjon av forskrifter omsettes til praksis.

Ser vi på praksisen som gjøres av opprykks-kommisjoner, viser det seg at søkere som ikke har doktorgrad, likevel kan få opprykk til førsteamanuensis og også til professor. Samtidig ser vi at kommisjoner i økende grad legger vekt på pedagogiske kvalifikasjoner for opprykk til professor.

Det kan altså se ut som at det i praksis er uklare skiller mellom de to veiene, noe som aktualiserer Leonardsen poeng i forhold til det å justere – eller kanskje tydeliggjøre – forventingene. Samtidig viser praksis fra kommisjoner at kravet til vitenskapelighet i førstelektor/dosent opprykk har blitt kraftig skjerpet.

Det er i dag vanskelig å få opprykk til dosent uten et omfang i vitenskapelig publisering som er ganske likt professor.

Nyanser av vitenskap

Det som imidlertid er en forskjell, er den vitenskapelige innretningen. Dosentens vitenskapelige produksjon har en noe bredere tilnærming enn professorens, som gjerne er mer spisset og avgrenset.

Professorenes bidrag kan derfor i mange sammenhenger ha større betydning for forskningsfronten i et avgrenset vitenskapsfelt. På den annen side kan dosentens vitenskapelige bidrag i større grad ha betydning for et profesjonsfelt.

Det er altså ikke et enten-eller til vitenskapelig produksjon, men dosenter skal ha en tilsvarende vitenskapelig produksjon som professorer. Dosentenes innretning på forskningen er oftest rettet mot eget profesjonsfelt.

Slik vi ser det, går altså ikke skillet mellom de to veiene doktorgrad–førsteamanuensis–professor som en vitenskapelig toppstilling og førstelektor–dosent som pedagogisk toppstilling. Praksis fra opprykkskommisjoner viser at begge løpene krever både vitenskapelig og pedagogisk kvalitet.

Det er på denne bakgrunnen vi mener det er på høy tid å gå inn for én toppstilling.

Unngå forskjellsbehandling

Leonardsen spør om vi gir motstridende signaler idet vi viser til at førstelektorprogrammet ved Høgskolen på Vestlandet er blitt avviklet, et program som fungerte godt.

Det kan gjerne ved første øyekast virke som at vi her argumenterer for å opprettholde førstelektor–dosent-løpet. Men det er å ta det ut av kontekst. Vi skrev dette for å understreke at dagens ordning med to ulike løp synes på noen punkter å undergrave førstelektor–dosent-løpet til fordel for førsteamanuensis–professor-løpet.

Hovedargumentet er at vi ønsker én toppstilling, som da vil unngå en slik forskjellsbehandling. Hvordan veien frem til én toppstilling skal se ut, er et åpent spørsmål, men saken debatteres.

  • Les også: