Én toppstilling i akademia?
LUKK

Én toppstilling i akademia?

Av Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, professor ved Høgskolen i Østfold / Universitetet i Sørøst-Norge og forsker ved Sykehuset Østfold

Publisert 11. november 2022

Bør stillingene professor og dosent samles til én toppstilling? I så fall må veien dit være lik for alle, mener kronikkskribenten.

I Khrono 17.september skriver dosentene Hallås, Orvik, Sæle og Dons om manglende likeverdighet og status mellom de to toppstillingene i akademia: professor og dosent. De påpeker at det kreves «nye og radikale tiltak», og at de to ulike løpene bør føre til den samme stillingsbetegnelsen. Ved gjennomgang av kriteriene for ansettelse og opprykk i ulike stillinger innen akademia fremkommer tydelige forskjeller. Jeg er prinsipielt ikke uenig i at man kan velge å gå inn for én toppstilling innen akademia. Men da mener jeg at veien dit må være lik for alle. I tillegg kan dette kreve en justering av forventninger og krav som stilles til en slik toppstilling.

Professor eller dosent

Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger fastsetter generelle kriterier for ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger ved institusjoner under lov om universiteter og høyskoler. Her er det to ulike paragrafer for opprykk til henholdsvis professor og dosent.

Annonse

For ansettelse/opprykk til professor kreves «[v]itenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», mens kravet for dosent er «[d]okumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på høyt nivå rettet mot yrkesfeltet» og «[d]okumentert omfattende pedagogisk utviklingsarbeid og annen pedagogisk virksomhet av høy kvalitet».

I tillegg kreves det for professorstilling dokumentasjon av følgende:

  • grunnleggende kompetanse for undervisning og veiledning på universitets- og høyskolenivå
  • kvalitetsutvikling i egen undervisning og veiledning over tid
  • bred erfaring med veiledning, fortrinnsvis på master/ph.d.-nivå
  • deltakelse i utvikling av utdanningskvalitet i fagfellesskap
«Skal man kreve både pedagogisk og vitenskapelig toppkompetanse hos én og samme kandidat?» skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen.

For dosentstilling kreves det i tillegg «relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning» samt høyere kvalifikasjoner innen ett eller flere av områdene:

  • ledelse av forsknings- og utviklingsprosjekt
  • tverrfaglig samarbeid og nettverksbygging
  • omfattende samarbeid med nærings- og samfunnsliv for utvikling av studietilbud og forsknings- og utviklingsvirksomhet
  • yrkeserfaring av særskilt karakter og relevans fra nærings- og samfunnsliv
  • yrkeserfaring av særskilt karakter og relevans fra kulturlivet
  • oppbygging av vitenskapelige samlinger

Å bli førstelektor

De nevnte dosentene fremhever også at førstelektorløpet ikke er nevnt i forbindelse med gradsstrukturen for høyere utdanning: bachelor – master – ph.d. Førstelektor er derimot nevnt i forskriften om ansettelse og opprykk, på linje med tilsvarende stilling for kandidater med doktorgrad (førsteamanuensis).

For ansettelse og opprykk til førstelektorstilling kreves «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning» samt:

  • dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid (eventuelt kunstnerisk) som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling
  • eller
  • spesielle kvalifikasjoner innenfor undervisning eller annen pedagogisk virksomhet

De ulike utdanningsinstitusjonene har egne kriterier for ansettelse og opprykk til stilling som førstelektor. Universitets- og høgskolerådet har utarbeidet en veiledende retningslinje for søknad og vurdering av søknad om opprykk til førstelektor etter kompetanse. Her står det at: «Opprykk til førstelektor er en karrierevei for ansatte med omfattende forsknings- og utviklingsarbeid rettet mot profesjons- og yrkesfelt, og omfattende pedagogisk utviklingsarbeid». Tidsberamming anslås til minimum samme omfang som en doktorgrad, tre år. Videre påpekes det at «Relateringen til doktorgradsavhandling innebærer ikke en akademisering av stillingen, men angir arbeidsmengde og nivå på arbeid som skal ligge til grunn for en slik stilling». For førstelektorløp påpekes det at: «I større grad (enn for en doktorgrad) må fokus rettes mot dokumentert og reflektert praksis, eller hva man kan betegne som ‘utøverkunnskap’».

I tilsvarende veiledning til dem som vil søke opprykk til førstelektor presenteres de ulike elementene en søknad om opprykk skal inneholde. Dette er 1) CV, 2) Artikler, bøker og kapitler, 3) Rapporter og annen dokumentasjon og 4) profileringsdokument. Under «Artikler, bøker og kapitler» angis det: «Det er ikke selvstendig krav til disiplinbasert, vitenskapelig publisering for kvalifisering til førstelektor, men det vil kunne styrke søknaden». Søknaden om opprykk vurderes av en kommisjon sammensatt i henhold til gitte kriterier, hvor minst én av deltagerne skal ha kompetanse over førstestillingsnivå, det vil si enten professor eller dosent.

Krav til doktorgrad

Den mest åpenbare forskjellen mellom stilling som førstelektor eller førsteamanuensis er krav om doktorgrad eller ikke.

De ulike universitetene har sine egne forskrifter for graden ph.d. (philosophiae doctor). Basert på disse kan en samle noen fellestrekk som går igjen de fleste steder:

  • Kandidaten må ha karakteren A eller B på sin masteroppgave (noen setter også krav til gjennomsnittskarakter) for opptak til doktorgradsprogrammet.
  • Ph.d.-utdanningen er tidsbegrenset, oftest enten til tre år fulltid eller seks år med 50 prosent, og utdanningen utgjør 180 studiepoeng totalt.
  • Av dette utgjør 30 studiepoeng en opplæringsdel med obligatoriske og valgfrie kurs de fleste steder.
  • Kandidaten må ha finansiering for hele perioden. Dette er for de aller fleste den største utfordringen.
  • Utdanningen avsluttes med fremstilling av en avhandling som enten en monografi, eller (nå mer vanlig) en sammenstilling av flere arbeider/artikler. Disse artiklene skal ha en sammenheng – som presenteres i den såkalte «kappen». Kravene til antall artikler og status for disse (publisert, akseptert eller innsendt) varierer noe fra sted til sted.
  • Avhandlingen vurderes av en bedømmelseskomite, sammensatt etter fastsatte regler. Alle medlemmene skal ha en doktorgrad.
  • Etter godkjent avhandling må kandidaten gjennomføre en prøveforelesning over et tema bestemt av bedømmelseskomiteen. Prøveforelesningen må være godkjent før disputas.
  • Etter godkjent prøveforelesning kan kandidaten gjennomføre sitt offentlige forsvar av avhandlingen (disputas).

Etter gjennomført doktorgrad kan kandidater søke opprykk til stilling som førsteamanuensis. Her stiller forskriften blant annet krav om dokumentasjon for gjennomført eget program (minimum 200 timer) / relevante kurs og egen praktiske undervisning og at kandidaten har opparbeidet grunnleggende ferdigheter innen planlegging, gjennomføring, evaluering og utvikling av undervisning og veiledning.

Motstridende signaler?

Dosentene i Khrono-innlegget skriver: «I dag er det omtrent 15 titler som brukes om faglige stillinger ved universitet og høgskoler. Selv ansatte kan ha problemer med å skille disse fra hverandre. Det er på høy tid å forenkle dette, og et godt sted å begynne er å samle dosent og professor til én toppstilling». Samtidig skriver de: «Ved HVL (Høgskulen på Vestlandet, red.anm.) erfarer vi at førstelektor-dosent-løpet bygges ned, mens PhD-professor-løpet styrkes. Tidligere hadde vi et førstelektorprogram, som med et pennestrøk ble lagt ned, til tross for at det fungerte svært godt». For meg blir dermed innlegget noe uklart.

Vil de beholde to ulike løp med henholdsvis doktorgrad og førstelektorstilling, men at begge disse veiene skal føre til den samme toppstillingen? Eller ønsker de egentlig førstelektorløpet tilbake?

Hva er veien å gå?

For professorer er altså veien tradisjonelt mastergrad – doktorgrad – førsteamanuensis –professor. For dosenter er tilsvarende mastergrad – førstelektor – dosent.

Dagens forskrifter viser tydelige forskjeller i krav for ansettelse og opprykk i respektive stillinger. Jeg mener at innholdet i disse kravene tilsier at man skal ha ulik kompetanse for å fylle de ulike rollene.

For meg fremstår førstelektor/dosent som veien til en pedagogisk toppstilling, mens doktorgrad/førsteamanuensis/professor fremstår som veien til en vitenskapelig toppstilling. Så kan man kanskje heller diskutere om dette er en hensiktsmessig todeling, eller om man skal kunne kreve både pedagogisk og vitenskapelig toppkompetanse hos én og samme kandidat?

  • Les også: