Av Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, professor ved Høgskolen i Østfold / Universitetet i Sørøst-Norge og forsker ved Sykehuset Østfold
Publisert 11. november 2022
I Khrono 17.september skriver dosentene Hallås, Orvik, Sæle og Dons om manglende likeverdighet og status mellom de to toppstillingene i akademia: professor og dosent. De påpeker at det kreves «nye og radikale tiltak», og at de to ulike løpene bør føre til den samme stillingsbetegnelsen. Ved gjennomgang av kriteriene for ansettelse og opprykk i ulike stillinger innen akademia fremkommer tydelige forskjeller. Jeg er prinsipielt ikke uenig i at man kan velge å gå inn for én toppstilling innen akademia. Men da mener jeg at veien dit må være lik for alle. I tillegg kan dette kreve en justering av forventninger og krav som stilles til en slik toppstilling.
Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger fastsetter generelle kriterier for ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger ved institusjoner under lov om universiteter og høyskoler. Her er det to ulike paragrafer for opprykk til henholdsvis professor og dosent.
For ansettelse/opprykk til professor kreves «[v]itenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», mens kravet for dosent er «[d]okumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på høyt nivå rettet mot yrkesfeltet» og «[d]okumentert omfattende pedagogisk utviklingsarbeid og annen pedagogisk virksomhet av høy kvalitet».
I tillegg kreves det for professorstilling dokumentasjon av følgende:
For dosentstilling kreves det i tillegg «relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning» samt høyere kvalifikasjoner innen ett eller flere av områdene:
De nevnte dosentene fremhever også at førstelektorløpet ikke er nevnt i forbindelse med gradsstrukturen for høyere utdanning: bachelor – master – ph.d. Førstelektor er derimot nevnt i forskriften om ansettelse og opprykk, på linje med tilsvarende stilling for kandidater med doktorgrad (førsteamanuensis).
For ansettelse og opprykk til førstelektorstilling kreves «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning» samt:
De ulike utdanningsinstitusjonene har egne kriterier for ansettelse og opprykk til stilling som førstelektor. Universitets- og høgskolerådet har utarbeidet en veiledende retningslinje for søknad og vurdering av søknad om opprykk til førstelektor etter kompetanse. Her står det at: «Opprykk til førstelektor er en karrierevei for ansatte med omfattende forsknings- og utviklingsarbeid rettet mot profesjons- og yrkesfelt, og omfattende pedagogisk utviklingsarbeid». Tidsberamming anslås til minimum samme omfang som en doktorgrad, tre år. Videre påpekes det at «Relateringen til doktorgradsavhandling innebærer ikke en akademisering av stillingen, men angir arbeidsmengde og nivå på arbeid som skal ligge til grunn for en slik stilling». For førstelektorløp påpekes det at: «I større grad (enn for en doktorgrad) må fokus rettes mot dokumentert og reflektert praksis, eller hva man kan betegne som ‘utøverkunnskap’».
I tilsvarende veiledning til dem som vil søke opprykk til førstelektor presenteres de ulike elementene en søknad om opprykk skal inneholde. Dette er 1) CV, 2) Artikler, bøker og kapitler, 3) Rapporter og annen dokumentasjon og 4) profileringsdokument. Under «Artikler, bøker og kapitler» angis det: «Det er ikke selvstendig krav til disiplinbasert, vitenskapelig publisering for kvalifisering til førstelektor, men det vil kunne styrke søknaden». Søknaden om opprykk vurderes av en kommisjon sammensatt i henhold til gitte kriterier, hvor minst én av deltagerne skal ha kompetanse over førstestillingsnivå, det vil si enten professor eller dosent.
Den mest åpenbare forskjellen mellom stilling som førstelektor eller førsteamanuensis er krav om doktorgrad eller ikke.
De ulike universitetene har sine egne forskrifter for graden ph.d. (philosophiae doctor). Basert på disse kan en samle noen fellestrekk som går igjen de fleste steder:
Etter gjennomført doktorgrad kan kandidater søke opprykk til stilling som førsteamanuensis. Her stiller forskriften blant annet krav om dokumentasjon for gjennomført eget program (minimum 200 timer) / relevante kurs og egen praktiske undervisning og at kandidaten har opparbeidet grunnleggende ferdigheter innen planlegging, gjennomføring, evaluering og utvikling av undervisning og veiledning.
Dosentene i Khrono-innlegget skriver: «I dag er det omtrent 15 titler som brukes om faglige stillinger ved universitet og høgskoler. Selv ansatte kan ha problemer med å skille disse fra hverandre. Det er på høy tid å forenkle dette, og et godt sted å begynne er å samle dosent og professor til én toppstilling». Samtidig skriver de: «Ved HVL (Høgskulen på Vestlandet, red.anm.) erfarer vi at førstelektor-dosent-løpet bygges ned, mens PhD-professor-løpet styrkes. Tidligere hadde vi et førstelektorprogram, som med et pennestrøk ble lagt ned, til tross for at det fungerte svært godt». For meg blir dermed innlegget noe uklart.
Vil de beholde to ulike løp med henholdsvis doktorgrad og førstelektorstilling, men at begge disse veiene skal føre til den samme toppstillingen? Eller ønsker de egentlig førstelektorløpet tilbake?
For professorer er altså veien tradisjonelt mastergrad – doktorgrad – førsteamanuensis –professor. For dosenter er tilsvarende mastergrad – førstelektor – dosent.
Dagens forskrifter viser tydelige forskjeller i krav for ansettelse og opprykk i respektive stillinger. Jeg mener at innholdet i disse kravene tilsier at man skal ha ulik kompetanse for å fylle de ulike rollene.
For meg fremstår førstelektor/dosent som veien til en pedagogisk toppstilling, mens doktorgrad/førsteamanuensis/professor fremstår som veien til en vitenskapelig toppstilling. Så kan man kanskje heller diskutere om dette er en hensiktsmessig todeling, eller om man skal kunne kreve både pedagogisk og vitenskapelig toppkompetanse hos én og samme kandidat?
