Er professortittelen verdt innsatsen?

Av Sigrun Wessel Svenkerud og Jorun Ulvestad, begge ved Universitetet i Sørøst-Norge

Publisert 13. januar 2020

Mange kvinnelige forskere er usikre på om innholdet i en professorstilling er det de ønsker seg, skriver kronikkforfatterne, som har forsket på forventninger til professorrollen.

Har professorer blitt mer tilgjengelige, kollegiale og altruistiske enn tidligere, eller er de i kraft av sin rolle stadig selvhøytidelige, arrogante og rigide – slik enkelte har hatt forestillinger om? Kanskje er selve forestillingen om at det eksisterer en særegen rolle for professorer lite relevant? Er det heller slik at akademikere generelt har måttet tilpasse seg økte arbeidsbelastninger og nye arbeidsformer, og at professorrollen dermed ikke er forskjellige fra den rollen kollegaene har?

Mye har endret seg på kort tid innenfor universitets- og høyskolesektoren. Omfattende reformer, økt internasjonalt fokus, store fusjonsprosesser og målsetning om like mange kvinnelige som mannlige professorer er alle forhold som er initiert fra politisk nivå og som debatteres iherdig. Parallelt med disse forandringene stiger kravene til det å oppnå professorkompetanse, og det viser seg at økningen i antall kvinnelige professorer er heller beskjeden.

Spørsmålet som imidlertid ikke løftes, og som kan karakteriseres som «elefanten i rommet», er hva en professor egentlig er forventet å gjøre. Hvilke forestillinger finnes om det som skal skje etter at målet om professorkompetanse er nådd, hva innebærer denne rollen, og hvem diskuterer nettopp dette?

Jorun Ulvestad
Sigrun Wessel Svenkerud

Slike spørsmål var vi nysgjerrige på, og vi stilte dem til en rekke kvinnelige ansatte med førstekompetanse som deltok i et kvalifiseringsprosjekt til professor og dosent – ved det som i dag er Universitetet i Sørøst-Norge.

Hva gjør en professor?

Det finnes noen studier, hovedsakelig britiske, som omhandler professorrollen og det den innebærer eller bør innebære. Linda Evans (2014) hevder i «A Changing Role for University Professors?» at det eksisterer en inkonsistent praksis der universitetene er svært opptatte av retningslinjer og prosesser for hvordan man skal bli professor, mens de i liten grad er opptatt av hva professorene faktisk skal gjøre når de har nådd dette målet. Forventningene til professorrollen ser med andre ord ut til å være relativt diffuse. Ann Mroz sier det slik i «Leader ‒ Absencemindedill defined»: «There’s no global job description, no template, no handbook, only the example of those who have gone before». I lys av dette vil forestillinger om hva det innebærer å være professor sannsynligvis være påvirket av kulturer som over lang tid har blitt etablert i akademia, og oppfatningen av hva det innebærer å være professor kan lett bli anekdotedrevet og kanskje stereotyp.

De fleste tenker på en mann når det er snakk om «en professor», og kanskje helst en eldre mann. Og da tar de heller ikke helt feil, for i Norge er over 70 prosent av professorene menn. Kvinnelige studenter og stipendiater er i flertall, men de faller av den akademiske karrierestigen når de nærmer seg toppen. Det er overraskende langt igjen til at Norge er et land med like mange kvinnelige som mannlige professorer. Kan en tydeliggjøring av professorrollen gjøre noe med denne ubalansen, eller trengs det endringer i selve rollen?

Det ble etablert et kjønnsbalanseprosjekt

I 2015 ble det etablert et kjønnsbalanseprosjekt ved det som nå er USN, med midler fra Balanse-programmet i Forskningsrådet. Målsettingen var å bidra til at flere kvinner skulle kunne kvalifisere seg for toppstillinger som professor eller dosent. Til sammen deltok 78 kvinner i løpet av de to årene prosjektet varte. På en av de mange samlingene som ble gjennomført ble deltakerne bedt om å skrive personlige logger der de svarte på spørsmål som «Hva er det som gjør at du vil bli professor/dosent?» og «Hvilke oppgaver og hva slags rolle ser du for deg at en professor/dosent har i framtidas akademia?». Disse relativt åpne spørsmålene ga loggskriverne stor frihet i tolkning av oppgaven og utforming av svarene. Målet var ikke å sammenlikne data fra kvinner og menn, men å utforske kvinnelige professorkandidaters synspunkter på akademia og professorrollen, fordi det i Norge og i Europa for øvrig er en politisk målsetting å øke antallet kvinner i toppstillinger i akademia.

I det følgende har vi slått sammen betegnelsene professor og dosent, og bruker betegnelsen professor om dem begge – på linje med hvordan dette praktiseres i andre europeiske land.

Forventninger til den nye professorrollen

Forventninger er avgjørende for motivasjonen til å gå løs på en oppgave. Ikke bare det som handler om man er kvalifisert eller «flink nok», men også forventninger til om utbyttet står i forhold til innsatsen. Loggene speilet nettopp dette poenget. Halvparten av de kvinnelige forskerne i undersøkelsen var usikre på om det å oppnå en professortittel var verd innsatsen. Tvilen handlet i mindre grad om usikkerhet med tanke på egne evner eller kompetanse. Derimot handlet mye om at de var usikre på om innholdet i en professorstilling var det de egentlig ønsket seg. Det var særlig tre områder som pekte seg ut som viktige for at professortittelen skulle være tilstrekkelig attraktiv; balansen mellom arbeid og fritid, forholdet mellom styring og egen autonomi, og dessuten det mer relasjonelle – som handlet om nettverk, samarbeid og inkludering.

Noen av informantene var opptatt av at rollen kunne komme i konflikt med andre deler av livet – for eksempel som i følgende utsagn: «Jeg ser for meg at det må være mulig å være professor og også ha tid til et liv som skal leves utenfor jobben. Hvis ikke, er det ikke interessant!». Slik ble verdien av det å være professor målt opp mot ønsket om å kombinere jobben med et vanlig liv. Om kostnaden, særlig i form av tid, oppleves som for høy, fremstår arbeid for å oppnå en professorstilling som mindre attraktivt. I forskning, særlig fra USA, men også i Europa utenfor Skandinavia, hevdes det at akademikere er fanget mellom to grådige institusjoner – familien og universitetet, som det er svært utfordrende å kombinere. I Norge forventer kanskje kvinnene i større grad at det skal være mulig med en balanse mellom en professorstilling og livet utenfor arbeidet.

Styring av forskningen har vært en viktig debatt i akademia, og enkelte av informantene ser relativt dystert på utsikten til en styrt forskerrolle. Autonomien i arbeidet er en av verdiene som trekkes frem som det attraktive ved en professorstilling. Noen frykter at framtidas professorer og dosenter hovedsakelig er forventet å virkeliggjøre forskningspolitiske mål og ambisjoner som er utarbeidet av andre – nasjonale og internasjonale organisasjoner, universitetsstyrer eller næringslivet. «Det er ikke lystelig», skriver en av deltakerne i vår undersøkelse. Utsagnet relaterer seg til debatten som over lengre tid har pågått om den frie forskningens vilkår, der blant annet indikatorer på forskningens gjennomslag (impact) og publiseringsindikatoren (CRISTIN) utgjør vurderingsgrunnlag for både lønn, innsats og tildeling av forskningstid.

I forskning hevdes det at akademikere er fanget mellom to grådige institusjoner – familien og universitetet.

Professor som leder og mentor

Fremtidens professorrolle, slik den forespeiles og konstrueres av et utvalg potensielle kvinnelige professorer, dreier seg om initiering av forskningsprosjekter, inkludering og nettverksbygging. Dette er etter deres forståelse oppgaver en professor bør prioritere. Fokus på den enkeltes evne til å skape entusiasme er tydelig. Ikke minst ser de for seg en professorrolle der de deltar i et utstrakt samarbeid med andre akademikere, gjerne tverrfaglig, og hvor forskningsledelse inngår som en sentral del av rollen. I den forskningen vi har gjennomgått der britiske professorer ble omtalt, ble det gitt en rekke negative vurderinger av professorers adferd og holdninger. Slike utsagn er ikke fremtredende i denne undersøkelsen, og det er tydelig hvilken professorrolle som står høyt i kurs: «En som har (…) mer fokus på kollektiv læring enn på egen status og prestisje.»

Vi ser imidlertid en viss spenning mellom to grunnleggende holdninger eller forståelser: På den ene siden er det altså mange som inntar et tydelig standpunkt til at professorrollen er en mentorrolle. Der er de viktige kvalitetene å trekke med seg kolleger, å være støttespiller og inspirator. På den andre siden har vi identifisert en gruppe som er mer opptatt av prestasjoner, det vil si å utvikle seg selv og faget sitt og ikke minst publisere, enten for å bidra til en bedre fremtid for grupper de forsker på eller med, eller for å realisere egne ambisjoner – eller begge deler. Det er også denne gruppen som er mest opptatt av de strategiske oppgavene i professorrollen.

Å løfte diskusjonen

Veien fram mot professorrollen, i form av kvalifikasjonskrav, er langt tydeligere enn rollen i seg selv, når man endelig er blitt kvalifisert og besitter den ‘gjeve’ tittelen. Det å diskutere om en professor skal inneha en særlig rolle i framtidas akademia og hva den skal innebære, er innvevd i en rekke andre diskusjoner – ikke minst de som retter seg inn mot ulike gjeldende kvalifiseringskrav til professor. Denne kompleksiteten betyr ikke at elefanten i rommet fortsatt bør være usynlig og at professorrollen skal forbli tradisjons- og anekdotedrevet. Derimot handler det om at flere enn de kvinnelige professorkandidatene bør bidra i videre diskusjoner.

  • Les også: