Likestilling:

– Hvis alle kvinnelige stipendiater hadde skrevet hver sin kronikk, så hadde man sett at dette ikke bare er anekdoter

Av Lina Christensen

Publisert 2. januar 2020

Innarbeidede normer gjør akademia til et kjønnsdelt sted, forteller kvinnelige akademikere.

– Det frustrerer meg at så mange eksperimenter viser at kvinner, uansett hvor bra de gjør det, konsekvent blir evaluert lavere enn menn. Både kvinner og menn vurderer kvinner lavere, sier Kristin Bech, professor i språk ved Universitetet i Oslo (UiO).

Nylig skrev Minda Holm ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) et essay i Klassekampen og Forskerforum om det å være kvinne i akademia. Holm forteller om hvordan kvinner og menn evalueres ulikt basert på kjønn, at menn gjerne henvender seg til andre menn, at kvinner ofte blir beskrevet som «flinke», i motsetning til menn som blir beskrevet som «originale», og om innarbeidete normer som at kvinner ikke skal ta plass. «Det er ikke engang nødvendigvis snakk om manglende gode intensjoner. Det er snarere snakk om ubevisste praksiser som bidrar til å gjøre akademia til et kjønnsdelt sted», skriver hun.

– Jeg oppfordrer alle damer, men også menn, til å holde ut til de rykker opp til professoratet, sier Kristin Bech. Foto: UiO

Kristin Beck har et eksempel: For noen år siden skulle Morgenbladet kåre Norges beste underviser. Studenter skulle sende inn nominasjoner, og rundt 80 prosent av de nominerte fra UiO og Universitetet i Bergen endte opp med å være menn.

– Som kvinnelig underviser var dette demotiverende å se. Ingen skal fortelle meg at dette reflekterer noe som helst av virkeligheten ved norske utdanningsinstitusjoner, sier Bech og legger til at kjønnsfordelingen ble justert da juryen til slutt skulle plukke ut ti kandidater blant de nominerte.

– Jeg tok for mye plass

I ti år jobbet sosiologen og samfunnsdebattanten Sanna Sarromaa som midlertidig ansatt ved Høgskolen i Lillehammer (nåværende Høgskolen i Innlandet). I dag er hun forfatter og arbeidssøkende. For henne består akademia av bestemte normer for hva som er tillatt og ikke tillatt å gjøre. Sarromaa har aldri vært redd for å stikke seg frem, og hun begynte å skrive kronikker i VG. Men det å ta plass blir ofte sett på som ukvinnelig atferd, forteller hun.

– Med min stemme i samfunnet, mine meninger, så ble jeg for sær. Jeg tok for mye plass, sier hun.

Kristin Bech understreker at norsk akademia generelt er en bra plass å være for kvinner, og at kjønnede fordommer ikke preger arbeidsdagen hennes i nevneverdig grad. Men at det er mekanismer hun noen ganger kan merke.

– Det vanskelige er at det er så lite håndgripelig. Det skjer jo ikke bevisst. Jeg ser ikke bort fra at jeg gjør det selv. Kan det ha noe med forventningene til kvinner i samfunnet å gjøre? lurer hun på.

Forskjeller mellom fag

Tidligere i år publiserte Institutt for samfunnsforskning (ISF) og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) rapporten «Attraktive akademiske karrierer». Der kan vi lese at kvinner og menn har omtrent like store muligheter for å gjøre akademiske karrierer. Først på professornivå kan vi se en noe høyere andel mannlige enn kvinnelige professorer.

– Kanskje det er i ferd med å skje en viktig utjevning i akademia, spør Marte Mangset ved ISF, og en av forskerne bak rapporten, før hun legger til:

– På en annen side er det fortsatt store forskjeller mellom fag. I tillegg ser vi at menn oftere er i forskerstillinger og kvinner oftere i utdanningsstillinger. Det betyr at menn er i stillinger med større prestisje og makt. Dette handler jo også om hvem som har makt til å bestemme hva det skal forskes på, og hvem som har makt til å ansette folk under seg, sier hun.

Status

Sofia Moratti er postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Hun forteller at hun kjenner seg igjen i Minda Holms essay, både som kvinnelig akademiker selv og fordi det speiler forskningslitteraturen.

– Mange undersøkelser viser at kvinner opplever langt større barrierer enn menn, sier Knut Liestøl. Foto: UiO

– Den generelle konklusjonen fra forskningen om kjønn er at forskjellene mellom menn og kvinner må forstås som forskjeller i status. Egenskaper som gir høyere status, tilegnes oftere menn. Menn blir for eksempel gjerne beskrevet som talentfulle, mens kvinner blir beskrevet som hardtarbeidende. Menns egenskaper knyttes oftere sammen med et naturtalent, sier hun og viser til flere amerikanske studier om sammenhengen mellom kjønn og oppfatning av status.

Hun får støtte av Knut Liestøl, professor i informatikk ved UiO. Han er også styreleder for Forskningsrådets Balanse-program, et prosjekt som skal støtte forskningsinstitusjoners arbeid for å bedre kjønnsbalansen i norsk forskning.

– Mange undersøkelser viser at kvinner opplever langt større barrierer enn menn. Kvinner rapporterer oftere om at de føler seg ekskludert fra fagmiljøet og at de har større problemer med å bli ekte integrert, sier han.

Må revurdere akademiske meritter

– Selv om du har likestilling målt i tall, så må vi ikke slutte å forske på det, sier Sofia Moratti. Foto: NTNU

Moratti ved NTNU mener vi må revurdere måten vi ser på akademiske meritter på. Hun beskriver dagens akademia som et sted der det som ikke kan telles, ikke har betydning. Med det mener hun at det ikke er tilstrekkelig å kun se på antall publikasjoner eller om prosentandelen kvinnelige professorer er høy nok.

– Vi må gå mer i dybden. Vi må se på rekrutteringsprosedyrene, hvordan de er beskrevet, hvordan kvinner rykker opp til professorer, hva slags oppgaver de får, og om oppgavene er annerledes enn menns oppgaver. Selv om du har likestilling i tallet, så må vi ikke slutte å forske på det, sier Moratti.

Marte Mangset ved ISF er enig, men hun er også opptatt av å nyansere bildet, slik at likestillingsdebatten ikke ensidig fokuserer på det kognitive.

– Det er mye som skjer gjennom karriereløpet fra doktorgrad til fast vitenskapelig stilling som kan slå uheldig ut for kvinner. Det er strukturelle ting som ikke bare handler om diskriminering og hva som skjer psykologisk i hodene våre, sier hun.

– Vi må se på hvem som er mest hjemme, hvem som er lengst i permisjon, hvordan arbeidsgiver forholder seg til deg og minoritetsspørsmål. Tar mentorer mannlige eller kvinnelige unge forskere med seg på forskningsprosjekter? Hvorfor ender kvinner opp med færre publiseringer?

‒ Vi kan ikke bare se på hva som skjer psykologisk i hodene våre, sier Marte Mangset. Foto: IFS

– Så hva kan vi gjøre?

– Vi må klare å lokalisere problemet og være bevisste på hva problemet består av, slik at vi kan få en bedre forståelse av det. Hvis vi trekker forhastede konklusjoner, så risikerer vi å igangsette tiltak på feil sted, sier Mangset og viser til at vi står overfor forskningspolitiske endringer som vi ikke helt kjenner konsekvensene av.

I dag skal for eksempel norske forskningsinstitusjoner hevde seg internasjonalt, mens forskningskvaliteten måles etter såkalte excellence-kriterier.

– Internasjonaliseringen er en villet politikk, men vi må være obs på konsekvensene det kan få for likestilling. Det er ikke entydig at kvinner taper på internasjonalisering, men det er noe vi bør være oppmerksomme på, ettersom vi ikke vet helt sikkert, sier Mangset.

Ikke bare anekdoter

«Problemet er strukturelt og systematisk, men slår ut i tilsynelatende anekdotiske beskrivelser av enkeltindivider», skriver Minda Holm. Sanna Sarromaa sammenligner beskyldninger om at kvinners fortellinger ikke er noe annet enn anekdoter, med metoo.

– Før metoo var historiene bare anekdoter. Hvis alle kvinnelige stipendiater hadde skrevet hver sin kronikk, så hadde man sett at dette ikke bare er anekdoter, men del av en struktur. Man begynner å ane strukturen når man jobber der, men så vet man jo ikke at mange opplever det samme, sier Sarromaa.

For et par måneder siden avanserte språkforsker Kristin Bech til å bli professor. Siden da har det vært lettere, forteller hun.

– Etter at jeg nylig ble professor, så har jeg merket en mental endring ved at jeg ikke gidder å bry meg. Det er noe helt annet å henvende seg til noen når du har professortittel i signaturen, fremfor førsteamanuensis. Jeg oppfordrer alle damer, men også menn, til å holde ut til de rykker opp til professoratet, sier Bech.

  • Les også: