Av Minda Holm, Nupi
Publisert 10. desember 2019 kl. 12:09
Silje Bringsrud Fekjær og Åse Røthing viser helt riktig til at vi må være tydelig på hvilket grunnlag vi diskuterer kvinners erfaring i norsk akademia.
I mitt opprinnelige innlegg har jeg forsøkt å kombinere egne personlige erfaringer med tilgjengelig forskning – både fra Norge og andre land. Hensikten min var å skrive mer personlig og essayistisk om de strukturelle mekanismene vi vet eksisterer – altså hvordan jeg opplever dem. Samtidig er mine egne erfaringer uunngåelig nok preget av i) at jeg jobber i to land (Norge og Danmark), ii) gjennom konferanser og prosjekter beveger meg i svært internasjonale miljøer, og iii) har mastergrader fra henholdsvis USA og England.
Imidlertid er jeg åpenbart ikke alene i Norge om å publisere og operere i en internasjonal kontekst. Ei heller er jeg alene om å beskrive en strukturell tendens hvor ubevisste fordommer spiller en viktig rolle i reproduksjonen av kjønnsubalanse også i norsk akademia. Mine fagfelt er internasjonal politikk og sosial og politisk teori: flere av de som derimot har forsket på dette i norsk akademia, bekrefter det jeg beskriver.
Jeg kan ikke løsrive min opplevelse i Norge fra min opplevelse generelt. Gitt at norsk akademia i dag er svært internasjonalisert, finner jeg det vanskelig å snakke om den norske konteksten som et isolert fenomen. Når jeg refererer til ‘kollegaer’ mener jeg da også andre i akademia, ikke spesifikke kollegaer ved mine skandinaviske arbeidsplasser. Essayet handler om å være kvinne i akademia – blant annet, og riktignok særlig, med Norge som kontekst. Men opplevelsene er åpenbart verken utelukkende knyttet til det nasjonale, eller til akademia som yrke.
Noe av det som utløste ønsket om å skrive essayet var debatten som nylig har pågått i Forskerforum om hvorvidt norske stipendiater og akademikere jobber for lite.
Det kritiske kjønnsperspektivet var her påfallende fraværende hos flere – bl.a. i den uttrykte forventningen fra en av landets toppforskere om at man bør jobbe også under foreldrepermisjon, likestilling til tross. Jeg har ikke selv barn, men vet om flere som har barn som satt igjen med nok en ekkel klump i magen av de utsagnene.
Dette handler imidlertid ikke om en enkeltforskers utsagn – det handler, som jeg skriver, om en større strukturell kontekst, om et stadig mer nyliberalt og internasjonalisert akademia hvor den norske arbeidslivsmodellen er under press. Det går særlig utover kvinner – men også, som jeg er helt eksplisitt tydelig på, menn. Samtidig handler dette også om inngrodde kjønnsroller og ubevisste fordommer som går negativt ut over kvinner- og som andre har forsket på, bekreftet og skrevet om i ulike sider ved norsk kontekst.
I mitt opprinnelige essay i Klassekampen (3. desember) hadde desken lagt til en ingress om at ‘der mine kollegaer var briljante og geniale, var jeg som kvinne irriterende og flink’. Det var ikke mine ord, og legger for mye vekt på begrepet ‘genial’, som naturlig nok er det sjeldne ytterpunktet. Enkelte – ikke Fekjær og Røthing – har derfor reagert på begrepet genial: ingen kalles vel genial? Ingressen viser tilbake til studien om ytterpunktene i vurderingen av forelesere (hvor tallene er fra USA, Canada og Storbritannia, men tilsvarende studier er gjort f.eks. i Nederland og Frankrike).
Dikotomien jeg skisser ellers er mellom begreper som smart, dyktig, original, briljant, kontra ‘flink’. Som Fürst i 1988 (året før jeg ble født, deprimerende nok), opplever jeg den uformelle hverdagsbruken av begrepene som kjønna, også i Norge. Samtidig eksisterer jo disse begrepene i en historisk, global kontekst hvor ytterpunktet er nettopp genial. Historisk henger dette sammen med fetisjeringen av det enslige mannlige geni, en variant av historien om ‘de store menn’. Dette er forestillinger som i aller høyeste grad også eksisterer i det norske samfunnet.
Jeg tror også, som Fekjær og Røthing, at det er svært viktig å vite mer om det spesifikke ved den norske konteksten, inkludert variasjoner mellom fagfelt. Jeg svarte det samme da noen spurte om forskjellen mellom f.eks. filosofi og kjernefysikk. Samtidig stusser jeg over at Fekjær og Røthing skriver at ‘det ville vært mer interessant å sammenligne menn og kvinner innenfor samme fagområde’ når det gjelder betydningen av medforfatterskap. Den forskningen har vi jo, også i fagfelt som motarbeider Fekjær og Rønnings tese om at tendensen med at menn publiserer oftere med menn ‘kan skyldes at menn er overrepresentert i fag hvor det er tradisjon for å skrive med mange medforfattere, som matematisk-naturvitenskapelige fag’.
I statsvitenskap – mitt fagfelt, og hvor det ikke er vanlig med like mange medforfattere, bekrefter f.eks. en gjennomgang fra 2017 av 10 av de viktigste fagtidsskriftene at ‘mesteparten av publisert fellesforskning kommer fra team med kun menn’. Men at det er viktige forskjeller mellom fagfelt i hvordan kjønn slår ut i f.eks. publiseringsprosesser tviler jeg ikke på – det påpeker jeg jo også. Forskere er også uenige i den spesifikke koblingen mellom kjønn og siteringer.
Forskning på samfunnsproblemer er med andre ord sjelden helt nøytral og udiskutabel, noe blant annet responsen på NIFU-rapporten Fekjær og Røthing siterer fra viser. Derfor må den forskningen også diskuteres kritisk, slik vi gjør her.
Basert på responsen – essayet har blitt lest mange tusen ganger, jeg har fått flere titalls eposter og meldinger fra folk som kjenner seg godt igjen, særlig i akademia, men også utenfor – er det viktig at vi tar disse personlige erfaringene på alvor, slik også Fekjær og Røthing presiserer. Men jeg tror – nei, nå vet jeg – at svært mange i Norge sitter med en følelse av at disse erfaringene ikke snakkes nok om i dag. Norsk akademia er mer likestilt enn f.eks. i USA, og ting går fremover. Men det betyr ikke at vi ikke må problematisere de gjenværende inngrodde strukturene også i vår egne nasjonale kontekst.
Ut fra tilbakemeldingene, flertallet fra kvinnelige professorer i Norge, er det mange som kjenner på såkalt ‘mikro-diskriminering’ uten å helt klare å sette fingeren på den. Ikke alle samfunnsstrukturer kommer like godt frem gjennom tall og statistikk – kanskje særlig ikke de mest ubevisste fordommene. Flere føler seg også stigmatisert for å ta opp problematikk knyttet til kjønn: man vil nødig være en ‘genderbitch’, som én professor skrev. Flere påpeker også at de føler på samme stigmatisering fra både kvinner og menn når de tar opp problemstillinger knyttet til kjønn.
Selv har jeg tidligere vært opptatt av å fremheve meg selv som et ‘unntak’ når det gjelder kjønnsubalansen. Jeg tror det er en impuls mange kjenner på – for min egen del blant annet fordi jeg har følt meg så inkludert av mannlige kollegaer, og jeg vil gi dem den anerkjennelsen. Men jeg tror også det er viktig at vi her ikke stenger det mentale rommet for å erkjenne at begge dynamikkene kan være til stede. Veldig mange kvinner (og minoriteter) både føler seg inkludert og er inkludert, på tross av strukturer som man også kjenner på og preges av. Det ene utelukker åpenbart ikke det andre.
Å si at man er et unntak representerer imidlertid en enorm maktposisjon. De epostene jeg har fått som deler verre historier er fra de yngste – de som enda ikke har den makten, og kanskje aldri får den. Som én ung kvinne skrev: opplevelsene med å systematisk ikke bli tatt på alvor har gjort at hun tviler på om hun hører hjemme i akademia. Hun er norsk, og holder nå på med en doktorgrad ved et av verdens beste universiteter i utlandet. Er det da ikke et norsk problem?
Jeg presiserer i essayet at studien av ansettelser av kvinner versus menn med små barn riktignok er fra USA. Men vi har også studier som bekrefter problemene som særlig kvinner med barn støter på i norsk akademia. En av de nyere studiene vi har fra Norge er av Cecilie Thun ved OsloMet, omtalt forrige uke i Kifino. Hun konkluderer blant annet med at ‘En akademisk karriere anses som en individuell «risikosport», og midlertidige stillinger er knyttet til stor usikkerhet og tvil. Strukturelle forhold ved organisasjonen snakkes om i et kjønnsnøytralt språk og strukturelle hindringer individualiseres.’
Thun bekrefter at ‘seige kjønnsstereotypier’ kommer veldig tydelig i frem i dataen fra Norge (basert på intervjuet fra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO), blant annet knyttet nettopp til foreldrerollen: ‘«Idealkarrieren» med et lineært karriereløp representerer en tradisjonell kjønnet norm der det ikke tas hensyn til tidsklemmeproblematikk i barnefasen.’ Dette er forskning fra og om Norge.
Ting går fremover – da Holst skrev sitt essay i 2006, snakker hun om ‘de virkelige grunnene til at fire av fem norske professorer er menn.’ I mitt essay er tallet nå litt under tre av fire. Men i Danmark, vårt naboland og landet jeg pendler til for doktorgrad og bistilling, er andelen kvinnelige professorer kun 21 prosent.
Ting går fremover, men sakte. Ved OsloMet, der Fekjær og Røthing selv er professorer, er andelen kvinner slående høyt: 52 prosent kvinnelige professorer i 2018. Men Curt Rice, Oslomet-rektor og leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif) har påpekt i et tweet– dette er ikke bare (suverent) best i Norge, det må også ‘være blant de universitetene med best kjønnsbalanse i verden’. Den høye andelen henger nok sammen både med flere bevisste tiltak, og at OsloMet har fagfelt der mange kvinner er representert. I Norge er altså antallet kvinnelige professorer fremdeles 31 prosent nasjonalt, ved universiteter som NTNU 25 prosent. Jeg er ikke alene om å påpeke at dette er en ubalanse som neppe bare ‘naturlig’ vil jevne seg ut over tid.
Ved å trekke frem både personlige erfaringer og forskning var intensjonen min å bevisstgjøre om alt det ubevisste som vi tross alt vet skjer – på tvers av land. Samtidig er jeg åpen for kritiske innspill – desto flere stemmer som bidrar til å belyse temaet fra ulike vinkler, desto bedre.
Fekjær og Røthing avslutter med å snakke om ‘muligheten for at også menn holdes utenfor og usynliggjøres innen enkelte fagområder,’ og viktigheten av å se faktorer som kjønn, alder og etnisitet i sammenheng. Det er et veldig godt og viktig poeng. Men det samme poenget fremhever jeg flere ganger i min egen tekst – og at nettopp hvordan faktorer som kjønn, klasse, alder, hudfarge, seksualitet etc. henger sammen er komplisert. Flere av reaksjonene jeg har fått er fra både menn og kvinner med innvandrer og/eller arbeiderklassebakgrunn som kjenner seg igjen i det jeg beskriver. Det er historier som også bør frem, men akkurat det er ikke mine personlige historier å fortelle.
