Kvinner i akademia

Av Silje Bringsrud Fekjær, professor, Senter for profesjonsstudier, OsloMet og Åse Røthing, professor, Seksjon for mangfoldsstudier ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet.

Publisert 9. desember 2019

Spørsmålet om likestilling i akademia er et sensitivt tema. Det er derfor nødvendig å være tydelig på hva vi faktisk diskuterer og på hvilket grunnlag, skriver Røthing og Fekjær i svar til Holm.

Minda Holms interessante kronikk om utfordringer ved å være kvinne i akademia i Klassekampen og Forskerforum har vekket stort engasjement, og flere uttrykker at de kjenner seg igjen i Holms erfaringer.

Før vi trekker slutninger om kvinner og menns muligheter i norsk akademia generelt, må vi imidlertid vurdere kildene som ligger til grunnlag for konklusjonen.

Mye tyder på at mange kvinner har erfaringer med å bli oversett og tilsidesatt i akademia. Holms egne erfaringer, og leseres gjenkjennelse, vitner om dette. Vi har verken grunnlag for eller ønske om å betvile dette. Spørsmålet om kvinner og menns like eller ulike muligheter i norsk akademia er imidlertid et sensitivt tema. Det er derfor nødvendig å være tydelig på hva vi faktisk diskuterer og på hvilket grunnlag.

Mange av studiene som Holm viser til er hentet fra andre land, særlig fra den amerikanske konteksten. Dette gjelder funnene om at forelesere vurderes ulikt avhengig av kjønn, at kvinner med små barn har vanskeligere for å få fast jobb i akademia og at det er systematisk kjønnsbias i akademia. Hvorvidt studiene hadde fått samme resultat hvis de ble gjennomført i Norge er et åpent spørsmål. Siden den norske og amerikanske konteksten er svært ulike, særlig når det gjelder tilrettelegging for kvinner og menns like muligheter til å kombinere foreldreskap og yrkesliv, er det grunn til å være forsiktig med å konkludere om kjønnsforskjeller i norsk akademia basert på internasjonale studier generelt og amerikanske studier spesielt.

Holm argumenterer for at akademia har et kvinneproblem, med henvisning til at dagens kvinneandel blant professorer (31 prosent) er lavere enn kvinneandelen blant doktorandene de ti siste årene (49 prosent). Dette argumentet hviler imidlertid på en forutsetning om at dagens professorer har tatt doktorgrad de ti siste årene. Det er i liten grad tilfellet: For mange tar lang tid fra de disputerer til de blir professor, og professorer har dessuten en tendens til å bli sittende i stillingene lenge. Derfor vil mange av dagens professorer være rekruttert fra eldre doktorand-kull med en langt lavere kvinneandel. Presise tall for når dagens professorer disputerte foreligger ikke. Men et rimelig anslag basert på gjennomsnittsalder hos professorene og ved disputas er at det i gjennomsnitt er omtrent 22 år siden dagens professorer disputerte. På den tiden lå kvinneandelen blant doktorandene rundt 32 prosent prosent – slående likt kvinneandelen blant dagens professorer. Dersom 50 prosent av dagens professorer var kvinner, ville det med andre ord indikert at kvinner har en raskere vei enn menn til professorat, og at menn hadde hatt grunn til å spørre om de hadde blitt diskriminert.

Som belegg for at kvinner og menn behandles ulikt i ansettelsesprosesser i akademia bruker Holm Elisabeth Fürsts studie som ble publisert for over 30 år siden og bygger på ansettelser i perioden 1977-1984. Holm nevner imidlertid ikke NIFU og ISFs undersøkelse av kvinner og menns opprykksmønster i akademia som ble publisert i høst.

Funnene i denne nye rapporten er ikke helt entydige. Forskerne bak studien har påpekt at menn og kvinner har omtrent samme sjanse for å gjøre karrierehopp når vi sammenligner de som er like med hensyn til alder, fagfelt, arbeidssted og tidsrom. Samtidig viser rapporten at menn har litt større sjanse for det siste opprykket til professor, og at menn er overrepresentert i de mer prestisjetunge forskningsrettede karriereløpene mens en større andel av kvinnene har mer undervisningsrettede karrierer. Undersøkelsen har både blitt tolket i retning av at kvinner og menn nå har like muligheter for karrierer i norsk akademia, og som uttrykk for at det fremdeles er et stykke igjen. En rimelig konklusjon er uansett at denne rapporten fra 2019 er mer relevant for å forstå norsk akademia i dag, og at den peker i retning av relativt moderate kjønnsforskjeller.

En mulig forklaring på at menn publiserer mer enn kvinner som Holm nevner, er at kvinner sjeldnere skriver sammen med andre. Dette kan være riktig – men denne tendensen kan skyldes at menn er overrepresentert i fag hvor det er tradisjon for å skrive med mange medforfattere, som matematisk-naturvitenskapelige fag. Hvis vi skal anta noe om betydningen av medforfatterskap og hvorvidt kvinner muligens holdes utenfor som medforfattere, ville det vært mer interessant å sammenligne menn og kvinner innenfor samme fagområde.

Vår agenda er ikke å påstå at kvinner og menn har like muligheter i norsk akademia, det har vi ikke grunnlag for å hevde. Vi ønsker heller ikke å trekke i tvil opplevelsene av at det kan være krevende å være kvinne i akademia, som Holm og andre gir uttrykk for. Det er all grunn til å anta at opplevelsene våre vil variere både fra person til person, mellom fag og mellom ulike institusjoner. At vi som jobber i akademia forteller om og diskuterer våre erfaringer med å jobbe som forskere er viktig og velkomment. Vårt poeng er at hvis vi skal generalisere og si noe om likestilling i norsk akademia som helhet, må kildene vi benytter være relevante og presist fortolket.

I videre diskusjoner om kvinner og menns muligheter i akademia vil det, etter vårt syn, være viktig å se nærmere på forhold innenfor ulike fagområder. Kanskje reproduseres kvinnediskriminerende holdninger og praksiser særlig innenfor enkelte fag. Samtidig er det verdt å være åpen for muligheten for at også menn holdes utenfor og usynliggjøres innen enkelte fagområder. Videre er det avgjørende å se flere faktorer i sammenheng, slik at betydninger av kjønn forstås i sammenheng med for eksempel betydninger av alder og etnisitet.

  • Les også: