Av Julia Loge
Publisert 15. august 2019 kl. 07:01
– Når vi sammenligner kvinner og menn, født i samme år, som jobber i samme fagfelt og i samme type arbeidssted, i samme tidsrom, så er sannsynligheten relativt jevn for at de gjør et karrierehopp, sier forskningsleder Nicoline Frølich i Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).
Torsdag presenterer hun NIFUs analyse av karrierebanene til alle som har hatt vitenskapelige stillinger ved universiteter og høyskoler mellom 2007 og 2016. NIFU har sett på de «kritiske overgangene», fra stipendiat til postdoktor eller førsteamanuensis og videre fra førsteamanuensis til professor, eller fra høyskolelektor til førstelektor og videre til dosent. Ifølge NIFU har ingen analysert dette før og de framhever det som et viktig funn:
«[S]elv om analyser av tilsettingsprosessen og søkerstatistikken viser at nåløyet er trangt, så gitt at man oppnår tilsetting i UH-sektoren, så er sannsynligheten for å gjøre karriereoverganger tilnærmet helt likt fordelt mellom kvinner og menn».
Kvinner er i flertall som doktorgradskandidater og postdoktorer, men i mindretall i høyere stillinger. Dette fenomenet har fått flere metaforer, «saksen» som beskriver formen på grafen som viser hvordan kjønnsbalansen endrer seg, eller «leaky pipeline» for å beskrive hvordan kvinnene faller fra.
Nå har NIFU sett på dem som ikke faller fra eller stopper opp, men som klatrer i systemet. For dem er ikke kjønn en statistisk relevant faktor, viser analysen, med unntak av én av overgangene, den fra førsteamanuensis til professor.
«Analysene våre viser ingen klar kjønnsforskjell hverken i sannsynligheten for at stipendiater blir henholdsvis postdoktorer og førsteamanuenser, eller for at postdoktorer blir førsteamanuenser», skriver NIFU-forskerne i rapporten.
– De som er der, har hatt lik sannsynlighet for å klatre. Det er et viktig funn, men det betyr ikke at «leaking pipeline» ikke finnes, sier Frølich. – Vi kan heller ikke si noe om det er pull eller push som avgjør om du rykker oppover eller velger noe annet på et gitt trinn.
Det er altså andre faktorer som forklarer. For eksempel er det flere stipendiater i medisinske fag som blir postdoktor enn det er i humaniora og samfunnsfag. Stipendiater på statlige høyskoler blir sjeldnere postdoktor og oftere førsteamanuensis, og de som går rett fra doktorgrad til førsteamanuensis, har oftere vært førstelektor eller postdoktor før.
Rundt to av tre professorer er menn. Og her er det en betydningsfull forskjell mellom menn og kvinner i NIFUs materiale. «Kvinnelige førsteamanuenser en lavere sannsynlighet for å bli professorer sammenlignet med menn», ifølge rapporten. Dette gjelder selv når de sammenligner kvinner og menn som ellers er like, det vil si like gamle, i samme fagområde og på samme type arbeidssted og i samme tidsrom. Det er altså fire prosentpoeng mer sannsynlig at menn blir professor enn at kvinner blir det, og sannsynligheten for at kvinner blir professor er enda lavere i realfagene. I de medisinske fagene har kvinner og menn lik sannsynlighet for å bli professor.
Forskerne skriver også at disse funnene viser at målet om kjønnsbalanse i sektoren ikke er nært forestående, selv om andelen kvinner i sektoren økende.
– Lik kjønnsbalanse, det vil ta tid, sier Frølich til Forskerforum.
Les også:
