Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 30. september 2024 kl. 10:46
Dette var et interessant innlegg fra Anders Aasland. Hvor har innsenderen fått det fra at kravet til latinferdigheter for leger, prester og jurister var begrunnet med «intellektuell prestisje» og egenverdien av å kunne sitere Cicero? Det stod faktisk om livsviktige avgjørelser, og ikke bare for legene. En jurist var forpliktet til å vurdere om dødsstraff skulle idømmes. Presten hadde enda viktigere oppgaver. Han skulle forberede ikke bare for døden, men det som kom deretter. Det er bare i aller nyeste tid at vi ikke bekymrer oss for det som venter oss i evigheten etter det jordiske livet. Før i tiden var dette det mest alvorlige spørsmål for folk.
Det kunne vanskelig tenkes alvorligere avgjørelser enn de som disse profesjonsutøverne var pålagt å fatte. Derfor måtte de kunne tenke klart og handle raskt. Og de måtte være til å stole på. Som jeg skrev i min kommentarspalte: Det var bare ved å underkaste seg latinundervisningens krav om logikk, selvkontroll og tankedisiplin at en utøver av slike ansvarsfulle profesjoner kunne vise seg ansvaret verdig. Og enhver pretensjon om vitenskapelig forståelse hadde latinen som sin absolutte forutsetning.
Dette gir ikke mening for oss lenger. Det er vi alle enige om.
Det er kommet noe annet i stedet. Kravet om matematikkunnskaper og matematikkforståelse er noe av det. Dette kravet har selvsagt en saklig og aktverdig begrunnelse. Men er det slik at det er fornærmelig for sykepleierprofesjonen å stille spørsmål?
Jeg må fullt ut erkjenne at jeg vet svært lite om nyere sykepleierutdannelse. Jeg kunne anføre til mitt forsvar at denne først i det siste er blitt regnet som en utdannelse på universitetsnivå – som jeg av praktiske grunner har måttet avgrense min egen forskning til. Men jeg lar meg gjerne opplyse mer om det jeg ikke kan.
Det er litt nedslående, kanskje, at sykepleierlærere som ønsker å forsvare sin plass innenfor universitetet, synes å avvise refleksjon om hva det er vi holder på med der. «Dannelse» blir avfeid som noe unødvendig og uviktig. Jeg tror tvert om at dannelse er det sentrale ved alle former for utdannelse, i hvert fall de som sikter mot å utøve en profesjon. Det er forskjell på å lese rettsvitenskap og å bli jurist. Det er forskjell på å lese noen sykepleiefag og å bli sykepleier også, vil jeg anta. Det er gjennom dannelsen at vi blir profesjonsutøvere som man kan stole på.
Matematikkunnskap og matematikkforståelse synes å være blitt de sentrale dannelsesfag, til fortrengsel for andre. Skorter det på dette, kan du ikke bli noen god sykepleier. Like lite som en god lærer eller det meste annet, om vi skal lytte til bekymringene for at studenter med dårlige matematikkarakterer slipper inn. Du kan rett og slett ikke betros en viktig jobb i samfunnet. Du er ikke til å stole på. Og som Aaslands innlegg røper: Stiller du spørsmål ved om matematikken er nødvendig, blir du straks tatt for å implisere at denne profesjonen ikke driver med viktige ting.
Det må være tillatt for en historiker å stille spørsmål ved hvorfor alt dette er blitt slik.
Aggresjonen som er utløst av regjeringens beslutning om å senke karakterkravet i matematikk må rettes mot dem som har tatt denne avgjørelsen.
