– Vi er ikke likestilte, og vi er nødt til å gripe tak i det
LUKK

– Vi er ikke likestilte, og vi er nødt til å gripe tak i det

Av Julia Loge

Publisert 12. oktober 2018 kl. 09:46

Guro Elisabeth Lind fikk en aha-opplevelse da hun søkte på et professorat og kun menn ble innstilt. Nå kan hun bli første kvinnelige leder av Forskerforbundet på 35 år.

«Hun tok oss med storm», sier valgkomiteens leder, Ove Kvammen, om møtet med Lind.

Dersom forbundets tillitsvalgte godkjenner forslaget førstkommende onsdag, brytes en lang tradisjon for at Forskerforbundets leder er en mannlig professor i slutten av karrièren. Lind er 41 år, men har allerede vært professor i fem år, hun er en prisbelønt kreftforsker og har markert seg som den første lederen av Akademiet for yngre forskere, Vitenskapsakademiets «ungdomsorganisasjon». Der har hun engasjert seg for tydelige karrièreveier og mindre midlertidighet i sektoren. 

Fakta
<

Når Forskerforum møter henne på Radiumhospitalet i Oslo, kommer hun rett fra et møte med forskningsgruppen sin i «Lind lab».

– Du leder en forskningsgruppe med ti personer. Hvor mange er midlertidige?

– Ja, det er mange. Vi har ingen faste forskere, bare masterstudenter, stipendiater og postdoktorer. Ingeniøren som har vært her lengst, er fast ansatt, og det var noe jeg jobbet hardt for, fordi sykehuset prøvde å unngå at hun fikk fast kontrakt. Det var vanskelig å få dem til å innrømme at hun hadde passert fireårsregelen, så jeg sa «nå må du bruke fagforeningen din og fortelle at du har gjort de samme oppgavene gjennom disse fem årene, selv om du har hatt forskjellige finansieringskilder». Da kom HR-avdelingen og ville hjelpe meg med å slippe unna «dette problemet». Men jeg ville jo at hun skulle få fast kontrakt.

– Hva med deg, ofrer du karrièren din nå? Og går det an å ta en pause i tre år?

– I utgangspunktet ikke i mitt fag. Dette er langsiktige prosjekter, og det har tatt mange år å få de tverrfaglige teamene på plass. Så når det endelig ruller og går, så er det klart at man legger det dødt om man venter tre år. Men planen er at forskningsgruppen skal opprettholde mye av aktiviteten, med meg i en bistilling. Den stillingen må gjøres liten, sånn at jeg har stor nok kapasitet til å gjøre det som ledervervet krever. Det er jeg innstilt på; at når man først tar på seg et lederverv, så fyller man hele rollen. Det vil bli tre arbeidsomme år, men når det er sagt, har jeg høy arbeidskapasitet og har ikke hatt en vanlig arbeidsuke i hele mitt liv.

– Kan du ikke jobbe 80 prosent som leder, og 20 prosent som forsker?

– Jeg kommer til å stille opp 100 prosent og gjøre jobben. Jeg er opptatt av at vi skal få en god løsning for alle parter, inkludert for forskningsgruppen der jeg har personalansvar for unge forskere som skal få lov til å ha god karrièreutvikling, selv om jeg tar et verv. Lønnsmidlene deres er forskningsmidler jeg har blitt tildelt med klausul om 20 prosent ansettelse. Å beholde en bistilling burde være uproblematisk, i akademia har de fleste av oss bistillinger allerede. Og hvordan avgrenser du egentlig en lederstilling til 80 prosent? For meg er det helt urealistisk. Som leder så går du inn og gjør jobben, og så tar du det som faller ned av baller, enten det er innenfor eller utenfor arbeidstid.

– Hva håper du på å oppnå, hvis du blir valgt?

– Ja, du det var et stort spørsmål! Jeg tenker at Forskerforbundet har et fantastisk utgangspunkt for å være med på å løse de store utfordringene vi står overfor i samfunnet. Det er både det store perspektivet og de mer konkrete perspektivene.

– La oss begynne med de konkrete.

– Jeg ønsker selvfølgelig å bidra til en bedre lønnsdannelse, en lønn som bedre reflekterer kompetanse, ansvar og innsats. Jeg ønsker å bidra til bedre karrièreveier, for nå ser vi at det er færre som ønsker seg en forskerkarrière. Det er ikke attraktivt nok på grunn av høy midlertidighet, lite forutsigbarhet og lønnsnivået.

– Lønn etter ansvar og kompetanse, sier du, vil det si at du vil legge mer vekt på individuelle tillegg og lokale oppgjør, slik Akademikerne ønsker?

– Jeg mener ikke umiddelbart det. Jeg synes vi skal gjøre noe med selve lønnsnivået, altså heve det for kunnskapsarbeidere i Norge. Jeg synes lønnspotten er for liten. Sektoren vår trenger et løft i sin helhet, og det er klart at det er en av de største utfordringene å ta tak i, tenker jeg.

– Og det overordnede?

– Det passer inn i samme puslespill, for det gjelder forskningens posisjon i samfunnet. Den er under press. Vi ser at opplysningstidens idealer står for fall, og i postfakta-samfunnet veies alle påstander likt, enten de er basert på forskning eller bare er en mening. Vi trenger nye løsninger innenfor klima, energi og helse, og det er forskningen og Forskerforbundets medlemmer som skal løse disse store utfordringene. Så vi er nødt til å heve forskningens posisjon. Det jobbes det hardt med på mange fronter, og det vil jeg bidra til.

– Du er etter hvert en prisbelønt forsker i et felt med høy status, altså kreftforskningen. Det kan oppleves ganske langt unna for en som underviser på en høyskole på et lite sted. Hva tenker du om den avstanden?

– Nå snakker jeg om samfunnets og forskningens utfordringer, og dette står vi sammen om, alle som bidrar inn i kunnskapsarbeiderfamilien. Du har rett i at jeg har mye å lære om bredden i Forskerforbundet, men akkurat som min egen forskning reflekterer, så er jeg opptatt av laget rundt meg, og der er alle brikkene like verdifulle. Vi får ikke til å nå målene våre uten at laget presterer sammen. Jeg synes valgkomiteen har gjort en strålende jobb med å identifisere et så kompatibelt team, og Kristin [Dæhli, foreslått som nestleder, journ.anm.] har en utrolig lang erfaring og solid kompetanse innenfor mange av de områdene der jeg er svak.

– Vil det merkes at du er 24 år yngre enn nåværende leder?

– Jeg bringer til bordet mine ideer og løsninger, men jeg tror ikke det er knyttet til alder eller kjønn, det er knyttet til person.

– Når du nevner kjønn, du har også engasjert deg for likestilling, og blant annet sagt at «kvinner får ikke like mye forskningsmidler som menn, ikke får vi stillinger, hverken på professoratnivå eller innstegsstillinger, og ikke blir vi løftet frem i utdelingen av forskningspriser».

– Så hvorfor skal de dyktige, unge kvinnene velge en forskerkarrière? Det er spørsmålet.

– Kommer du til å ta med deg det engasjementet?

– Så klart, vi lever i 2018! Jeg synes det bare er trist å se at vi ikke har kommet lenger. For eksempel da Forskningsrådet delte ut pris til unge forskertalenter i år. De valgte tre menn, ingen kvinner. Det er jo katastrofe!

– Kanskje mennene rett og slett er best?

– Hahaha, nei, de er jo ikke det! Dette er interessant, for jeg er fra en generasjon som er født med sølvskje i munnen, og har ikke selv følt på kjønnsdiskriminering. Men så dukker det opp erfaringer som viser at vi ikke er så likestilte.

– Har du selv noen slike opplevelser?

– Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg ble oppsøkt av en letekomite til et professorat i epigenetikk. Det er et ganske smalt felt, og jeg er jo tilfeldigvis professor i epigenetikk. Siden de oppfordret meg til å søke, leverte jeg inn en søknad, men jeg ble ikke innstilt. På innstillingslisten sto sju menn, og det sto understreket under innstillingslisten at ingen av de kvinnelige søkerne kunne måle seg med mennene. Jeg finner det jo rart at en kvinnelig professor i epigenetikk ikke engang kan få komme til et intervju. Og det var ikke en liten andel kvinnelige søkere. Her er det systematiske feil i evalueringsprosessen.

– Fikk du noen begrunnelse?

– I innstillingen var det veldig ulik begrunnelse for ulike personer. For eksempel ble stort nettverk løftet fram for en mannlig kandidat, fordi han hadde vært dyktig til å bygge nettverk som var verdifullt for forskningen. Men for en kvinne hang det ved om hun kanskje ikke var selvstendig. Og dette skjer i hverdagen overalt. Vi er ikke likestilte, og vi er nødt til å gripe tak i det.

  • Les også: