Maktstrukturer i akademia

Maktstrukturer i akademia

Av Minda Holm, forsker Norsk utenrikspolitisk institutt - Nupi og stipendiat Dansk Institut for Internasjoanle Studier og Universitetet i København

Publisert 16. desember 2019

Noen avsluttende poenger – etter å ha tenkt og reflektert litt mer over denne reaksjonen.

Bakerst i notatboken, så ingen skal se det, har Minda Holm skrevet ned hvordan det er å være kvinne i akademia. Foto: DIIS

Som allerede nevnt er det problematisk å redusere poengene mine til en stråmann om norsk akademia alene – det har jeg aldri hevdet er poenget, og jeg skjuler jo ikke at jeg viser til forskning fra også andre land. Noe av poenget er at dette er strukturer – knyttet til både arbeidsmarkedet og kjønnsroller – som transcenderer nasjonal og akademisk kontekst.

Vi kan ikke isolere Norge eller ubevisste fordommer knyttet til kjønn når vi diskuterer denne problematikken i akademia, slik jeg påpeker i svarkronikken.

«Derfor liker vi ikke Hanna»

Angående dette med eksperimenter med kjønna vurderinger: jeg vet ikke om noe tilsvarende i norsk kontekst av forelesere, men et tilsvarende eksperiment ble gjort i 2015 hvor studenter skulle vurdere ‘Hans og Hanna’, to toppledere og entreprenører. Konklusjonen deres er følgende: ‘Resultatene er oppsiktsvekkende. På samme måte amerikanske studenter gjorde det for 15 år siden vurderer også norske studenter karrierekvinner og karrieremenn ulikt.’ Studien er liten, men verdt å lese – blant annet vurderer mennene Hans som mer likandes, de vil heller drikke øl med ham, de vil heller samarbeide ham, og de vil heller ha ham som mentor. Forfatterne konkluderer: ‘Historien om den kompromissløse og suksessfulle forretningskvinnen passer ikke med stereotypien. Hun kan ikke både være en sterk leder og samtidig en omsorgsfull mor. Derfor liker vi ikke Hanna‘.

Dette bør være obligatorisk lesing for de som tenker at vi ikke tenker systematisk ulikt om kvinner og menn også i Norge.

Men dersom vi skal diskutere norsk akademia spesifikt, hvilket jeg er enig i er en veldig god idé for å snakke om konkrete tiltak, har vi jo norsk forskning som bekrefter det jeg beskriver – det er ikke et «åpent spørsmål», slik Røthing og Fekjær her hevder, men et mye studert felt. Fekjær og Røthings intensjon er nok god (og viktig), men de forholder seg ikke til den kunnskapen vi faktisk har som slår fast at også norsk akademia ikke er et rent meritokratisk system, og at både ubevisste fordommer og kjønna strukturer har konsekvenser i reproduksjon av homososiale nettverk og strukturer. Det er ikke bare frustrerende argumentasjonslogikk, det er også et ganske problematisk maktgrep når det kommer fra to professorer. Jeg tror også vi vil få en mer opplyst debatt hvis vi forholder oss til det vi faktisk vet – men vi vet nå langt mer om Norge enn det Røthing og Fekjær her gir inntrykk av.

Skjevheter i blindsonene

Jeg kritiseres blant annet for å vise til et studie av Fürst fra 1988 (som jeg viser til angående kjønna fordommer) – men for å sitere Mari Teigen, leder for Senter for likestillingsforskning, fra 2019: ‘Jeg vil tippe at funnene fra Nordicore vil være mindre kontroversielle i dag, selv om de ikke nødvendigvis skiller seg grunnleggende fra Fürst sine i 1988, blant annet fordi objektivitet med stor O har fått noen skudd for baugen siden da. Samtidig kan utfordringene være vel så store i dag, nettopp på grunn av endringer i konkurransesituasjonen.’ 

Jeg lenker til annen norsk forskning i svarartikkelen, blant annet følgende fra april 2019 av Cecilie Thun. Her er konklusjonen: ‘A main finding is that academia as an organization is greedy, uncertain, and has ‘blind spots’ that reveal gender bias related to gender and parental status, especially mothers. By analysing the link between gendered organization of work and the legitimatizing of gender inequality, the article reveals ‘gender blindness’ in the academic organization concerning gender and parental status. The article concludes that changes in academia — in line with academic capitalism — may indicate that the Norwegian model of work–life balance is under pressure’.

Tilsynelatende er det fremdeles kontroversielt å snakke om maktstrukturer og akademia – selv om jeg uten tvil har fått overveldende mest støtte og sterk gjenkjennelse, fra både kvinner og menn. Men jeg skulle ønske folk satte seg inn i all den forskningen vi faktisk har om kjønna fordommer og strukturer også i norsk akademia før man kritiserer erfaringene og poengene – som vi altså vet eksisterer i en bestemt strukturell kontekst. Det betyr ikke at jeg ikke er åpen for kritiske innvendinger og nyanser: åpenbart er jeg det, og det tror jeg også er svært viktig, all den tid det tidvis er så steile fronter når man snakker om kjønn. Nyanser mellom fagfelt, og hva som er spesifikt ved Norge, er kjempeviktig å få frem, her er jeg helt enig med Røthing og Fekjær. Kanskje burde jeg vært ekstra tydelig om hva vi vet om Norge – men det burde de også.

Strukturelle tiltak

Vi trenger å snakke mer, ikke mindre, om alt dette, selv om det for mange kan være vanskelig, irriterende eller sårt fordi det angår oss så personlig med en gang vi tar det ned på bakken fra makronivå. Det er også viktig å kunne erkjenne at selv om vi har kommet langt, er det en vei igjen.

Utviklingen i arbeidsmarkedet – bl.a. internasjonaliseringen av akademia – byr dessuten på nye utfordringer, som andre har skrevet både bedre og mer utfyllende om enn meg.

Strukturelle utfordringer må løses med strukturelle tiltak. Kjønn er ikke en essens (tvert imot – det er det som er så frustrerende med å se på den strukturelle skjevheten), men all den tid vi vet at ‘kvinner’ som sosial kategori møter på strukturelle utfordringer, må vi også ta utgangspunkt i den kategorien. For å sitere fra Forskningsrådets Balanse-program: ‘Mannsdominansen på toppnivå i norsk forskning kan forklares av historiske årsaker og en konkurransekultur som ikke fungerer likt for begge kjønn. Lenge trodde man at dette kun var et tidsspørsmål og at den skjeve fordelingen ville jevne seg ut av seg selv bare vi fikk nok kvinnelige kandidater. Tall viser derimot at dette ikke skjer, ubalansen kan ikke alene forklares med tidligere ansettelser, og utviklingen går for langsomt sammenliknet med utviklingen på ph.d.-nivå. Historien viser oss at likestilling ikke er noe som kommer av seg selv, men er avhengig av at noen driver den framover. Den skjeve kjønnsbalansen er en systemisk utfordring som ikke institusjonene kan løse hver for seg». 

Røthing og Fekjær bommer

Jeg håper langt flere kan ta seg tid til å lese all den forskningen vi har – også for å få frem, og diskutere, nyanser, som i professorstatistikken Røthing og Fekjær viser til. Jeg tror det er innmari viktig, og er i så måte også takknemlig for at de svarte – da får vi bedre frem der vi er uenige. Men jeg mener også ganske så bestemt at de bommer i sin kritikk.

For å understreke nok en gang avslutningsvis: maktstrukturer i akademia, som i samfunnet for øvrig, handler selvfølgelig ikke bare om kjønn: klasse, hudfarge, legning, interesser osv. spiller også selvfølgelig inn. Men vi kommer ikke utenom det enkle faktum at akademia på makronivå – også i Norge – fremdeles er tiltet i favør av en spesifikk gruppe mennesker – og det er ikke kvinner. Men i essayet fra forrige uke – som var altså ment essayistisk, ikke som en fagartikkel – var poenget mitt å snakke om også den spesifikke personlige erfaringen jeg har i kontekst av strukturer vi vet (ikke tror) eksisterer – og den erfaringen er som hvit, privilegert kvinne. Selv om de posisjonene kan bety så mangt for den enkeltes identitetsforståelse, har vi dype historiske sosiale mønstre både i Norge og globalt som fremdeles innebærer at de gruppeposisjonene har effekter på makronivå. Dette er ikke noe jeg bare tror, slik man kan få inntrykk av fra tilsvaret til Fekjær og Røthing- det er noe vi vet.

  • Les det opprinnelige essayet: