Traumeforskeren
LUKK
Annonse
Annonse

Ti kjappe:

Traumeforskeren

Av Lina Christensen

Publisert 19. desember 2023 kl. 12:46

Ragnhild Elise Brinchmann Johansen forsker på kjønnslemlestelse av kvinner.

Intervjuet ble først publisert i Forskerforum nr. 7/23.

– Hva driver dere med ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress?

– Vi forsker generelt på vold og traumatisk stress, enten det er vold i nære relasjoner eller etter store traumatiske hendelser, som Utøya. Noen ser også på enkelte utsatte grupper, slik som barn, eldre eller innvandrere.

Fakta
Ragnhild Elise Brinchmann Johansen

Stilling: forsker I ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

Utdanning: doktorgrad i medisinsk antropologi, Universitetet i Oslo

Tillitsvalgt for Forskerforbundet ved NKVTS

– Hva er feltet ditt?

– Jeg jobber med omskjæring eller kjønnslemlestelse av kvinner. Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt for å måle hvilke tiltak som er mest effektive for å endre holdninger og praksis.

– Vet vi noe om hvilke tiltak som virker?

– I afrikanske land der slike inngrep er utbredt, vet vi noe om hva som fungerer. Men i diaspora-befolkninger, som i Norge, finnes det lite forskning. Det man ser, er at det skjer en endring når folk flytter i eksil, men det er vanskelig å si hvor mye som handler om nye omgivelser, og hvor mye som er knyttet til ulike tiltak.

– Hvorfor skjer det?

– Oftest begrunnes det med at det er nødvendig for at jenter skal bli voksne og ansvarlige kvinner. For mange handler det også om å dempe kvinners seksuelle drift, slik at de holder seg dydige. Sex skal bare skje innenfor ekteskapet.

– Hvor utbredt er det?

– 200 millioner jenter og kvinner er blitt utsatt for dette i forskjellig grad. I Norge har vi bare gamle tall, men en kollega jobber med å samle inn nye nå. I 2013 var cirka 17 000 jenter og kvinner trolig omskåret før de kom til landet. Hvorvidt det skjer etter flytting til Norge, har vi lite sikker kunnskap om, men alt tyder på at det skjer i svært liten grad. Men fordi det har kommet flere innvandrere fra land hvor dette er utbredt, siden 2013, regner vi med at tallet er høyere nå.

– Hvordan opplever jentene dette?

– Det er et sårbart tema for unge som kommer til Norge. Hvis de er omskåret, føler de seg annerledes enn andre innvandrergrupper og andre norske. Hvis de ikke er omskåret, kan de føle seg annerledes når de reiser til opprinnelseslandet. De blir dratt mellom flere kulturer og vet ikke hva de kan si og ikke si. De vet heller ikke hvor de kan få hjelp.

– Noen faste spørsmål. Kan du nevne en akademisk bok som har vært viktig for deg?

– Embodiment and Experience av Thomas J. Csordas. Jeg er faglig opptatt av forholdet mellom individ og kultur. Han skriver om hvordan individets opplevelse ikke alltid er slik det blir foreskrevet i kulturen. Kvinnelig omskjæring har viktig kulturell betydning, blant annet i Somalia, som jeg skrev doktorgrad om. Men samtidig fortalte kvinnene at det var ekstremt smertefullt, og at smerten fikk dem til å stille spørsmål ved kulturen.

– Hvordan vil du karakterisere kontoret ditt?

– En lett blanding av orden og kaos, med bilder av barn og barnebarn og fra feltarbeid. Kontoret er lett Afrika-inspirert med et par makonde-skulpturer (makonde, en folkegruppe i Mosambik og Tanzania, er kjent for treskjærerkunst, journ.mrk.), fra et av mine feltarbeid i Tanzania. Jeg så en gang et tv-intervju med Obama, og han har samme figur på kontoret.

– Hvis du skulle hatt et annet yrke, hva skulle det vært?

– Jeg liker å lage ting, så det måtte bli å sy og designe klær. Da jeg var ung, drømte jeg om å bli glassblåser, men det har jeg ikke lunger til.

– Har du noen ord til den ferske statsråden, Sandra Borch?

– Det må være rom for kreative og små, kvalitative samfunnsvitenskapelige forskningsprosjekter. Når alt skal være store prosjekter, blir man sittende og administrere i stedet for å forske.

  • Les også: