Samtalen: Møt en av filosofene som prøver å få bukt med tenkefagets tankefeil om kjønn

Samtalen: Møt en av filosofene som prøver å få bukt med tenkefagets tankefeil om kjønn

Av Bår Stenvik

Publisert 8. april 2022

– Feminismen er med rette blitt kritisert for å i altfor stor grad bygge på hvite middelklasse-feministiske idealer, sier filosof Kjersti Fjørtoft.

Filosof Kjersti Fjørtoft i samtale med Bår Stenvik. Samtalen ble først publisert i Forskerforums januarnummer i 2022.

De siste par årene har mannsdominansen i filosofifaget blitt tema for flere debatter, blant annet etter at NTNU i 2019 besatte ti utlyste ex.phil.-stillinger kun med menn, og ex.phil.-læreboka Tanke og handling – filosofi, vitenskap og samfunn valgte å inkludere mindre enn ti prosent kvinnelige filosofer.

Annonse
Fakta
Samtalen:
Filosof Kjersti Fjørtoft
i samtale med Bår Stenvik

En av dem som jobber aktivt med slike utfordringer, er Kjersti Fjørtoft (1.), som i fjor mottok likestillingsprisen fra UiT Norges arktiske universitet. Hun leder forskningsgruppen FemPhil, og er blant annet i gang med et prosjekt med støtte fra Norsk forskningsråd for å hanskes med implisitt bias (2.) og strukturelle forhold som skaper ubalanse mellom kjønnene.

– På vei hit fortalte jeg en venninne av meg at jeg skulle intervjue en filosofiprofessor om kjønnsbalanse i faget. Hun spurte: «Ja, hva tror du han sier om det?» Og jeg svarte: «Jeg vet ikke hva HUN vil si.»

– Haha, er det sant?

– Hun kjempeflau, og skammet seg over at hun, som attpå til selv er feminist og universitetsutdannet, tok det for gitt at en filosofiprofessor var mann.  På samme måte som jeg selv blir flau om jeg kommer i skade for å si at en dame er «flink», og noen påpeker at det er et kjønnet begrep. Når vanlige folk som hun og jeg skammer oss over våre ubevisste fordommer, eller «implisitt bias», som dere kaller det, har det kanskje skjedd noe i samfunnet? 

– Skamfølelsen kan være produktiv, den trenger vi for å korrigere oss. Jeg blir alltid overrasket når jeg leser intervjuer med folk som sier de at de «ikke angrer på noe i livet». Når dette er sagt, kan skam også være en effekt av forventninger og normer som det ikke finnes rasjonelle eller legitime grunner til å etterleve. Slik kan skam også være undertrykkende. Men det å tro at en filosof er en mann er kanskje ikke grunn til skam i sterk forstand. Det er mer flaut.

– Hender det at du blir flau selv?

– Ja, ofte. Jeg har merket noen ganger i undervisningssammenheng at jeg tar en del ting for gitt. Hvis jeg for eksempel sier «… sånn som i jula», og så ser jeg utover studentene som kommer fra hele verden, noen kledd i hijab. Og så tenker jeg «Ok – det er ikke alle som feirer jul her, kanskje».

– Har du blitt mer oppmerksom på det med åra, når du bruker referanser som ekskluderer noen?

– Ja, studentgruppen er blitt mer mangfoldig, og studentene er blitt flinkere til å ta det opp. Da blir jeg mer oppmerksom på at en del referanser er knyttet til bestemte forståelsesformer, og til akademiske middelklasseverdier. Men jeg tror ikke vi skal gå så langt som de gjør i USA, med «trigger warnings» (3.) Jeg tror mer på at det går an å si «Sorry, jeg skulle tenkt på det».

– Når man for eksempel kommer i skade for å nevne tema som kan være traumatiske for noen?

– Ja. Men for meg tror jeg de flaue øyeblikkene kommer mest når jeg oppdager at jeg har tatt noe for gitt, og ikke vært sensitiv nok for hvor forskjellige folk er. Nå underviser jeg i filosofi og kjønn, og oppdaget akkurat at mye av litteraturen vi har lagt opp, er en type feministisk litteratur som er bygget på dualistisk kjønnsforståelse. Da lovte jeg studentene å forbedre meg. Det er lett å ta utgangspunkt i det jeg selv lærte som student. Den gangen snakket vi om «kvinneperspektiv». Det ville man ikke sagt i dag, nå snakker man om flere kjønn.

– Var det vanskelig å komme innafor i filosofifaget da du var ung kvinne?

– Jeg følte meg aldri ekskludert selv, men etter hvert ble jeg oppmerksom på fraværet av kvinner på pensum. Da vi begynte å ta opp kjønnsperspektivet, ble vi møtt med argumenter om at kjønn ikke utgjør noen forskjell: «Filosofien handler om abstrakte begrep, og perspektivet spiller ingen rolle.»

– Det er vanskelig å forestille seg at noen ville sagt det i dag? At begrepene er kjønnsnøytrale?

– For noen år siden var det noen som ville ha mer postkoloniale perspektiver, og da var det også filosofer som sa at «det gjelder ikke for oss». Og selv om det er mer bevissthet om å få inn glemte og marginaliserte stemmer, er det fort gjort å legge opp ting som ligger innenfor den tradisjonen jeg selv er kjent med. Jeg har undervist med overvekt av hvite menn på pensumlista i et fag om multikulturalisme. Da så jeg på pensumlista mi og tenkte at «her har jeg ikke gjort leksa mi godt nok».

– Det høres ut som sånn «epistemisk dyd», som du har skrevet om? En slags mental sjekkliste der man kontrollerer seg selv opp mot idealene? 

– Begrepet kommer fra Miranda Fricker. Jeg mener at det er viktig at vi går de rundene med oss selv og avdekker biaser eller fordommer som vi har, og utvider vårt eget perspektiv.

– Så en slags bevisstgjøringsprosess, litt som de frivillige testene dere tenker å gjøre tilgjengelig for de ansatte, som skal fortelle brukeren om hen har ubevisste fordommer?

– Ja, slike tester har fått kritikk, men de kan være bra for å bli oppmerksom på biaser vi ikke selv er klar over. Samtidig tror jeg ikke det er nok, for ansvaret kan ikke bare ligge på individnivå. Det må institusjonelle løsninger til, som tvinger oss til å gjøre det.

– Kan du gi eksempler på institusjonelle grep?

– På den kongelige vitenskapelige høgskolen i Stockholm har de jobbet for å få bedre kjønnsbalanse ved å følge ansettelsesprosessene tett. De har hatt en likestillingsvakt som har vært med og observert i intervjuprosessene, for å gjøre intervjuerne oppmerksom på at den måten de stiller spørsmål på, kan ha en diskriminerende effekt. I tillegg tror jeg vi må ha klare retningslinjer.

– Som hva?

– Den amerikanske filosofen Jennifer Saul har ledet et stort prosjekt der hun byr på konkrete råd for å bedre kjønnsbalansen: Hvis du har en konferanse, prøver du å ha en balanse i hvem som skal være invitert, og hvem som skal holde hovedinnlegget. Og at det er viktig med kvinnelige veiledere og forbilder i pensum. Det er en kjensgjerning at det er færre kvinner i filosofihistorien enn menn. Der får du ikke en balanse uansett. Men når det gjelder moderne samtidig litteratur, er det mulig.

– Så det er en form for kvotering, altså?

– Jeg vil bruke ordet «balansering». Så fremt du med kvotering mener at man tar noen som kanskje ikke er like bra – at du velger de nest beste tekstene eller kandidatene. Men hva som er en god eller dårlig tekst, er også et komplisert spørsmål. Det kan være at noen tekster er gode, men de følger ikke den samme oppskriften som andre.

– Så at det finnes en «mannlig» måte å skrive på, som oppfattes som mest akademisk, uten at den egentlig representerer bedre tenking?

– Jeg tenker ikke bare på kjønn, men også at den vestlige, angloamerikanske tradisjonen automatisk betraktes som den mest vitenskapelige. Samtidig skal vi være forsiktige med å tolke urett inn i absolutt alt. Universitetet er et meritokratisk system. Det er kompetanse som teller, og det kan vi ikke komme bort fra. Det er viktig å få flinke folk, og det er ikke sikkert at hver gang man forbigår en dame eller det er for få damer på pensum, er det uttrykk for sexistiske holdninger.

– Min egen identitetsgruppe, «hvit middelaldrende mann», har nå fått sine egne skjellsord som «boomer», og våre meninger kan diskrediteres fordi de kommer fra «hvite menn som pusher femti?» Er det som har skjedd, at vi brått har blitt synlige som gruppe og må forholde oss til vår egen identitetsbagasje, mer som andre grupper alltid har gjort?

– Ja, det handler om å bli oppmerksom på hvilken makt som ligger i å tilhøre den kategorien, som å bære en uniform eller en legefrakk. Det handler ikke om at du automatisk er et dårlig menneske fordi du er en hvit, middelaldrende mann. Man må være forsiktig med å gå i den fella, og det blir feil om du skal legge urimelige bånd på deg selv fordi du har den identiteten. Men vi er alle sammen bedre mennesker om vi reflekterer over den typen muligheter og begrensninger som ligger i de ulike identitetene som vi har med oss.

– Jeg leste nylig en artikkel om begrepet «not like the other girls» i ungdomslitteratur. Den typiske heltinnen i slike fortellinger er ikke opptatt av romantikk eller klær eller skjønnhet, og foretrekker å lese bøker. Artikkelforfatteren mente at et slikt hvit middelklasse-feministisk ideal ekskluderer kvinner fra latinokulturer og svarte kulturer som er mer opptatt av skjønnhet og sminke. Hvem skal få definere hva som er diskriminerende i slike tilfeller?

– Feminismen er med rette blitt kritisert for å i altfor stor grad bygge på hvite middelklasse-feministiske idealer. Dette eksemplet kan handle om interseksjonalitet (4.), det vil si når sosiale kategorier gjensidig påvirker hverandre. Kjønn, rase, etnisitet og klasse virker inn og gir doble effekter. Feministiske middelklasseverdier kan dermed bidra til å forsterke gruppebaserte fordommer som bygger på etnisitet eller klasse.

– Men minner det litt om kvinnenes historiske plass i filosofien: at de er blitt ekskludert fra filosofi, fordi interessen deres for følelser og sosiale spørsmål er blitt sett på som lite verdt? Og for å få innpass skal man da ta over de tankeformene som har status, eller heve statusen til de interessene som tilhører din gruppe?

– Det er den klassiske diskusjonen – om hvorvidt man skal anerkjenne følelser som kilde til moralske vurderinger, for eksempel. Jeg tror ikke at du er enten styrt av fornuft og upartisk, eller styrt av følelser og partisk. Man trenger begge deler. Det går en diskusjon om hvorvidt tradisjonelle liberale verdier og ideer om universalitet er kjønnet. Det kan det godt være at de er, men det kan jo være mulig å ta dem tilbake og bruke dem for å inkludere flere kvinner. For jeg tror det er farlig å slutte å snakke om rettigheter og universelle verdier, som respekt, menneskeverd og likeverd. Jeg tror ikke at en sånn kroppslig eller emosjonell dimensjon kan overta. Jeg tror at hvis vi skal prøve å oppheve de strukturene som skaper ulikhet, så trenger vi også de mer abstrakte og objektive målestokkene.

– Men, mer på det sosiale planet, er det vel sånn at damer som kommer inn i en mannsdominert kultur, om det er i rocke-, skate- eller spillmiljø, kan bli fristet til å distansere seg fra det feminine og oppføre seg mer maskulint for å få mer status. Er det det samme innen filosofi?

– Det stemmer nok, ut fra mine egne subjektive erfaringer. Det har nok vært litt prestisje i å jobbe med de harde tingene: analytisk filosofi, politisk teori eller metaetikk. Å jobbe med feministisk filosofi, derimot, har aldri vært et smart karrieretrekk. Det er på vei til å bli annerledes, for nå er ikke feministisk filosofi noe bare jenter leser. På masterkurset jeg underviser i om kjønn nå, er det 50/50.

– Hva har skjedd?

– Jeg tror det har mer med en politisk bevegelse i hele samfunnet å gjøre. Før kunne du studere et samfunn uten å tematisere kjønn. Nå ville det være veldig rart. Vi filosofer jobber med begreper som rettferdighet, demokrati og autonomi, og de av oss som jobber med politisk filosofi, jobber med spørsmål som «hva er likhet?» Det ville være snodig å ikke skjele til de ulikhetene vi faktisk vet eksisterer.

– Jeg så noen poengtere at tekstene til kvinnelige filosofer kan være mer fruktbar intellektuell mark å utforske, fordi alle lesningene ikke allerede er uttværet og ferdiganalysert? 

– Jeg jobber lite filosofihistorisk selv. Men vi har flere her som har gjort godt arbeid med å skrive om «glemte kvinner». Jeg tror vi vil se mer arbeid med å finne dem frem og se om de tilfører noe nytt. Selv synes jeg det ofte er givende å lese kvinnelige samtidsfilosofer fordi de tar opp eksempler og problemstillinger som jeg kan kjenne meg mer igjen i. Kvinner som Nancy Fraser, Martha Nussbaum, Elizabeth Anderson og Seyla Benhabib – ikke fordi alt de skriver, handler om kjønn, men fordi nyansene blir annerledes.

– Hvilke eksempler bruker de som menn ikke ville brukt?

– Om jeg skulle uttalt meg skråsikkert om dette, ville jeg trengt å gjøre en ordentlig undersøkelse, men jeg synes ofte de forankrer tankene i eksempler fra privatsfæren og dagliglivet. Eller ting som skjer ute i verden, som en rettssak eller en dom. Ikke så mye tankeeksperimenter. 

– Så et typisk mannlig eksempel er «trolley-scenarioet» (5.) der du må velge om du skal la én eller flere dø?

– Ja, som er veldig dramatisk, og en situasjon du uhyre sjelden vil havne i. Mens Iris Marion Young bruker eksempel fra stønadsordninger til enslige forsørgere – reelle problemstillinger som påvirker livet til vanlige folk. Det er noe som skjer oftere enn at man skal velge mellom å ta livet av tre personer eller en hjernekirurg. Jeg liker å lese filosofi som sier noe om den verdenen vi lever i.

Fotnoter

1. I tillegg til å være professor ved UiT og lede FemPhil-gruppen er Fjørtoft blant annet tidligere redaktør av Norsk Filosofisk Tidsskrift og leder i Etisk råd for forsvarssektoren, og har bidratt til en rekke bøker.

2. «Implisitt bias» er de fordommene vi har som vi ikke selv er klar over. Undersøkelser har for eksempel vist at mange som er overbeviste feminister, likevel kan la seg styre av automatiske forventninger til kvinner og menn. Og at fargede kan ha fordommer mot fargede, selv om de i sitt daglige virke kjemper mot de samme fordommene.

3. Å advare innledningsvis i en tekst eller et foredrag om at noe av innholdet kan vekke traumatiske følelser for dem som selv har opplevd for eksempel diskriminering eller overgrep.

4. Begrep som betegner når et individ innehar flere identiteter som er knyttet til diskriminering, og brukes for eksempel for å beskrive hvordan svarte kvinner ikke bare diskrimineres på grunn av rase eller kjønn, men av begge, og hvordan diskrimineringen de opplever, dermed tar andre former enn diskrimineringen av hvite kvinner.

5. Kjent tankeeksperiment fra etikken der folk må svare på hvordan de ville velge å styre en løpsk togvogn som kan penses inn mot ulike spor, der ulike typer og mengder folk ligger bundet til skinnene.

Les også: