Av Agnetha Thormodsdatter
Publisert 21. juni 2024 kl. 09:57
Prosjektet redaktørene Silje Gaupseth og Marit Anne Hauan har satt seg fore i antologien Kjønn i isen. Fragmenter til ei ny polarhistorie,er spennende, men den makter ikke å «inspirere til nytenkning om hva en helhetlig polarhistorie anno 2024 bør og kan være», slik vi kan lese i innledninga og bakpå boka.
Gaupseth og Hauan er begge førsteamanuenser i kulturvitenskap på Polarmuseet ved Norges arktiske universitetsmuseum og medlemmer av forskningsgruppa XARC (Exploration, Exploitation and Exposition of the Gendered Heritage of the Arctic). De var også sammen om utstillingsprosjektet Polarhistorie på skeiva i 2022 ved Polarmuseet i forbindelse med Skeivt kulturår.
Museumsforlaget, 2024
250 sider
Veil. pris: kr 430
Antologien inneholder ni ulike bidrag til «en mulig ny helhet», men det er ikke så enkelt å få øye på. Artiklene retter seg hovedsakelig mot bidragsyternes egne fagfelt og ikke mot et allment publikum med interesse for polarhistorie. De fleste bidragsyterne klamrer seg til forskningsartikkelen som sjanger, med en tydelig innsats for å redegjøre for teori- og empiristoff, analyse og konklusjon. Det kan fort bli en form som overskygger innholdet.
Når sjangerkriteriene blir det viktigste, kan det lett bli som i artikkelen «Uregjerlige kvinner? Overvintringer med motstand?» av redaktør Marit Anne Hauan, hvor alle redegjørelsene tar bortimot ti sider, før den kommer til analysen og eventuell ny innsikt. Da er det lett å falle av lasset. Vi leser for eksempel setninger som: «Det som er uunngåelig, er at det blir ulike formater basert både på kildetilfang og på ønske om å la særtrekk og agens komme til syne.»
De fleste bidragsyterne klamrer seg til forskningsartikkelen som sjanger, med en tydelig innsats for å redegjøre for teori- og empiristoff, analyse og konklusjon.
I den motsatte enden av skalaen finner vi artikkelen «En pariserinne på ishavet» av Lena Aarekol, hvor vi kan lese fagstoff av en bidragsyter som tilføyer noe til den maskuline polarheltmyten. Med utgangspunkt i fem utvalgte kvinner som har overvintra i Arktis mellom 1891 og 1940, deres egne og medreisendes nedtegninger og fotografier skrives det fram historier om kvinner som sjøl oppsøkte og utforska arktiske strøk. Her viser Aarekol blant annet hvordan kvinnenes sjølframstilling underlagt feminiserte narrativ finner støtte, men også utvida perspektiver gjennom reiselitteraturen skrevet av menn som deltok på de samme reisene. I deres nedtegnelser kommer det for eksempel tydelig fram hvordan kvinnene deltok på jakt på lik linje med mennene.
Hvis vi leser artiklene i kronologisk rekkefølge, kan det være vanskelig å forstå hva de første artiklene faktisk bidrar med av nye perspektiver i en kjønna polarhistorie, for mest av alt vedlikeholdes en tradisjonell, maskulin polarhelt-versjon av historia. Vi leser om menn og hester, kvinner og hundekjøringsløp i vår tid, søm og den ventende kvinna, «forskeres kroppsliggjorte opplevelse av å være et sted remote, i Arktis» og om teltets betydning i menns sjølframstilling og tilstedeværelse på Svalbard på 1910–1920-tallet, før vi endelig kommer til en artikkel om ei kvinne i Arktis. I bokas sjette artikkel, «Dronningen av Arktis: Louise Arner Boyd» av Elisabeth Isaksson og Anka Ryall, er det derfor fort gjort å bli begeistra. Dessverre inneholder den såpass mange gjentakelser om at Boyd var rik, og at det var det som ga henne tilgang på feltet, at det blir irriterende.
Vi blir i antologiens innledning lova nye «praksiser som utfordrer kjønnede sannheter fra polar kartleggingshistorie», men boka ender opp med å holde ved like en framstilling av en heteronormativ og tydelig kjønnsdelt polarhistorie, hvor kvinner og menn har komplementære roller.
