En observasjon i seg selv er vel verdt hele boka – Museumstenkningen er nemlig brått full av verb
LUKK
Annonse
Annonse

En observasjon i seg selv er vel verdt hele boka - Museumstenkningen er nemlig brått full av verb

Av Siri Lindstad

Publisert 15. september 2022

Museene burde være faglige folkeopplysere. Dette utfordres av dagens mangfoldspolitikk, mener forfatteren. Men hva om vi tenker litt nytt om mangfold?

Petter Snekkestad
Museale tilstander – en konservativ kritikk av norsk museumstenkning
Orkana, 2022
152 sider
Veil. pris: kr 299

Jeg tror faktisk at noe er i ferd med å endre seg. Kanskje var det pandemiens stillhet som gjorde noe med oss, eller så er det en mer generell kulturell trøtthet. Jeg tror i alle fall at mange av oss i ABM-sektoren (arkiv, bibliotek og museum) begynner å bli lei av denne evige oppfordringen: Kjør debatt!

I så måte burde jeg jo bare ha lukket Petter Snekkestads bok om dagens museale tilstander igjen og grunnet på det han skriver, i mitt hjerte. Men han vil altså ha debatt om alle disse debattene som ventes å finne sted i museene, og ja, jeg har noen innspill! For Snekkestad har forfattet en pamflett som ikke kan annet enn å engasjere, enten man er enig med ham eller ikke. Og det finurlige er at han – kanskje uten helt å skjønne hvor bra den er – har en observasjon som i seg selv er vel verdt hele boka. Museumstenkningen er nemlig brått full av verb, påpeker han, og spørsmålet er: Hvor kommer de fra? Mer om dem snart.

Snekkestad er arkeolog og direktør ved Varanger museum, og han er lei av å bli pådyttet et sosialt mandat, der museene skal ha en aktiv samfunnsrolle. Det mases fra politisk hold om mangfold, inkludering og demokrati, og resultatet er blant annet, ifølge forfatteren, at minoriteter essensialiseres. Man blir en representant for noe, snarere enn en selvstendig borger blant andre likestilte borgere. Samtidig nedprioriteres det Snekkestad kaller leksikal kunnskap, til fordel for «omkringkunnskap», der stadig færre av de ansatte har kompetanse på å forske på selve samlingen, men i stedet er opptatt av hvordan samlingen skal formidles i tråd med politiske føringer og ambisjoner. Sist, men ikke minst, mener han at det blir for mye forskning om museene i stedet for i museene, etter hvert som fagdisiplinen museologi brer om seg. Resultatet av det hele er at museene trues som faglig selvsikre folkeopplysere.

Snekkestad maler med bred pensel, og fargen er svart.

Så hvor skal en kritiker begynne? Kanskje med å si at det er friskt, dette her! Ja, Snekkestad maler med bred pensel, og fargen er svart. Stortingsmeldinger og NOU-er tolkes stort sett i verste mening, og alle fagre ord om museenes nye rolle framstår som klamt velmenende, men akk så lite faglig funderte i Snekkestads ører. Jeg lar meg nok imidlertid ikke overbevise av forsvaret hans for opplysningstidens universalisme. Til det blir eksemplene på det han mener er mangfoldstenkning gone wrong, for anekdotiske, og mine egne erfaringer som del av en minoritet for vanskelige å legge bort mens jeg leser.

Men samtidig er det vel ikke tvil om at prinsippet om armlengdes avstand og respekt for kunst- og kulturinstitusjonenes autonomi utfordres i vår tid. Grunnfinansieringen skrumper, og institusjonene må i stedet bruke tid på å søke prosjektmidler som gjerne er betinget av i beste fall fromme ønsker, i verste fall klare retningslinjer for hva man skal befatte seg med faglig og organisatorisk. Samtidig sliter de humanistiske fagene generelt med både sviktende rekruttering og manglende anseelse. Akkurat dette er ikke noe Snekkestad bruker tid på å diskutere, noe han med fordel kunne ha gjort, for slik å sette museenes utfordringer inn i en større sammenheng.

Men så er det noen setninger som får meg til både å le høyt og nikke gjenkjennende, særlig disse: «Den kritiske kulturarvforskningen er alltid på vei mot et godt sted – en bevegelse towards noe flott. Et iøynefallende trekk ved litteraturen er titlenes rekke av frodige verb; Negotiating, Re-thinking, Reconsidering, Re-staging, Decolonizing, Disturbing, Deconstructing, Destabilizing. Monumentalizing har vært populær de siste årene.» Og ja, alt skal være i bevegelse, hele tiden. Men jeg tror ikke det er den rådende mangfoldspolitikken som har satt i gang alle disse forflytningene. Det dreier seg vel mer om de livsanskuelser og personlighetstyper som har blitt dyrket fram siden industrialismen skjøt fart og kapitalismen fikk fotfeste, der man aldri skal være fornøyd med det man er og har. Endring blir et mål i seg selv.

Så om jeg skulle møtt deg i en debatt, Snekkestad, (eller la oss helst kalle det en dempet og gjensidig lyttende samtale) ville jeg ha spurt: Kunne vi kanskje blitt enige om en mangfoldspolitikk som favner videre enn den du mener å ha fått nok av akkurat nå? Hva tror du om en tenkning som sier ja takk, begge deler, i stedet for one size fits all? Jeg ser for meg et museum som tar høyde både for dem som er mest opptatt av de store mønstrene og strukturene, og dem som interesserer seg for det som bryter med mønstrene. Dette museet er et sted der det er rom for både dem som trenger at noe er i bevegelse, og dem som er opptatt av det som ligger fast; dem som trenger å bli sett, og dem som vil få være i fred, og det enten de er ansatte eller publikum. Kunne det ha vært noe?

  • Les også: