– Museene skal ikke skamme seg over å drive folkeopplysning
LUKK
Annonse
Annonse

– Museene skal ikke skamme seg over å drive folkeopplysning

Av Lina Christensen

Publisert 7. juni 2022

Det er for mye snakk om dialog og mangfold i norske museer, mener museumsdirektør Petter Snekkestad. I stedet forsvarer han «den faglig selvsikre enveistalen».

Dialog, deltagelse og mangfold har definert måten vi tenker om norske museer i 25 år, ifølge direktør ved Varanger museum, Petter Snekkestad.

Disse fyndordene bør ikke stå uimotsagt, mener museumsdirektøren. Derfor har han skrevet boka «Museale tilstander». Boka, som forlaget har titulert «et debattskrift», kommer om kort tid.

– Mitt ønske er å problematisere den grunntonen som jeg mener er dominerende, det som handler om dialog, deltakelse, mangfold, og så spørre hvorfor dette skal ta så stor plass. Kanskje har vi vært for servile overfor de politiske føringene.

Når Snekkestad snakker om «politiske føringer» viser han først og fremst til utredningen NOU 1996: 7 Museum Mangfald, minne, møtestad, Norges første og eneste utredning om museer. Den staket ut en retning som Snekkestad mener fortsatt er definerende, også i museumsmeldingen Musea i samfunnet, som kom i fjor.

– Det mest slående er hvor seiglivet NOU 1996: 7 er, ideene herfra er å finne i alle senere stortingsmeldinger. Mye fordi det er en god utredning, men også fordi mangfold, dialog og deltakelse har blitt helt uangripelige størrelser.

– Men hva er det som er så galt med mangfold, dialog og deltagelse?

– Det er flust av gode utstillinger som har kommet til gjennom samarbeid med ulike samfunnsgrupper. Men jeg savner et uttalt forsvar for den faglig selvsikre enveistalen også. Museene skal ikke skamme seg over å drive folkeopplysning. Å si at «sånn mener vi at verden ser ut, dere må gjerne kritisere oss, men her er vår faglige påstand». Dialog og deltakelse handler jo også om at man kuratorisk skal dele på definisjonsmakten, man allierer seg med noen utenfor museet for å få et bedre eller sannere bilde. Jeg er usikker på om det bør være et generelt ideal. Jeg tror heller ikke at deltakelse i utstillingsarbeid vil hjelpe oss å nå nye grupper som ellers ikke går på museum. Men det er det Musea i samfunnet foreslår.

Folkeopplysning har ikke vært et buzzord, for å si det sånn.

– Det er ingen skam å drive med folkeopplysning, sier du. Hva er egentlig statusen for fagligheten og rollen som folkeopplyser ved norske museer i dag?

– Norske museer er gode. Men folkeopplysning har ikke vært et buzzord, for å si det sånn. At kuratoren med sine fordommer og begrensede horisont skulle belære folk om et emne, ja, sånn har beskrivelsen vært, det har jo blitt sett skjevt på i 25 år. Da snakker jeg ideologisk, de fleste museene har ingen problemer med å være folkeopplysere. Da må vi sørge for at museene har faglige muskler nok til å nettopp lære bort og opplyse. Jeg tror jo publikum ønsker det, de vil ikke nødvendigvis være med på spørrelek.

– «Deltagelse, flerstemmighet og mangfold bør påvirke alt et museum gjør i dag. Vi kan ikke bedrive monolog, vi må invitere til dialog» sa for eksempel formidlingskurator ved Nasjonalmuseet Line Engen i Forskerforums mai-nummer. Kommentar?

– Hennes forskning på formidling viser hvor langt vi har kommet i å videreutvikle den grenen og ta den på alvor. Det ser jeg på som positivt. At en mastodont som Nasjonalmuseet er en spydspiss her, det er bra. Men at disse begrepene skal påvirke alt vi gjør synes jeg vel er for kategorisk. Et argument for mer mangfoldsfokus som man hører fra flere kanter, er at det ikke blir noe fart på det hvis ikke hele organisasjonen på alle måter og til enhver tid er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men det er på en måte et savn etter en renselse. Og igjen så synes jeg det er verdt å forsvare monologen. Altså den faglig selvsikre enveisformidlingen som påstår og ikke spør. 

– Kan det ikke være plass til begge deler – både faglighet og dybdekunnskap og dialog og deltagelse?

– Jo, men det må være lov å mene at fyndordene vi omgir oss med ikke skal fredes. Dialog, deltakelse og mangfold kommer ikke nødvendigvis som noe kostnadsfritt i tillegg til alt annet museumsarbeid, det tar tid og ressurser fra andre måter å jobbe på.

– I boka spør du også om vi kan snakke om et mangfoldsparadigme de siste 25 årene. Hvordan da?

– Mangfold har vært et svirreord for hele kulturfeltet. Et viktig et; Jeg er glad for å bo i et land som vil at alle skal med. Men det har også blitt et uangripelig ord, delvis fordi det rommer litt av hvert. Da utvalget (NOU 1996: 7) fikk som oppgave å finne ut av hvordan museene skulle sørge for respekt og toleranse for kulturelt mangfold, så var det en helt riktig nyorientering. Museene ble, tror jeg, ansett som spesielt egnet til å jobbe med mangfold, fordi man visste jo en del om kulturmøter. I dag er det en del av museenes selvbilde å jobbe med mangfold.

– Ja, hvordan vil du beskrive museenes selvbilde?

– Man er veldig bevisst på utøvelsen av den såkalte aktive samfunnsrollen. Altså hvorvidt man er relevant og betydningsfull for publikum, om man bidrar til debatt og adresserer spørsmål i tiden. Det er en ikke uviktig del av hva vi bør drive med. Min bekymring er at disse tingene tar for stor plass i en institusjon overlesset med oppgaver.

– Hvorfor bør ikke museer ta en aktiv samfunnsrolle?

– De står i fare for å bli for like samfunnet rundt seg. Det blinkende og larmende kronikksamfunnet, kan man kanskje kalle det. Hvis en utstilling kan forveksles med en artikkel i A-Magasinet, så er man på feil vei. Jeg tror folk vil ha noe som går sakte, noe som har sin egen merkelige logikk. Dessuten er fortiden i seg selv eksplosiv på den måten at den åpner opp helt andre perspektiver på tilværelsen. Kan man ikke få pause fra samtiden en time eller to på en museumskrakk? Når det er sagt, kan museet bruke sin kompetanse innen historie eller naturvitenskap for å belyse brennaktuelle tema. På en måte som bare museet kan, ved å se på de lange linjene. Naturtap og bærekraft er kanskje stikkord her. 

Hvis en utstilling kan forveksles med en artikkel i A-Magasinet, så er man på feil vei.

– I et innlegg i Museumsnytt skriver du at din kritikk av norsk museumstenkning er konservativ. Hva mener du med det?

– Fordi mye av litteraturen som har formet de norske museene ideologisk de siste 25 årene har vært kulturkritisk, synes jeg det var på tide at den orienteringen fikk møte noen andre tanker og idéer. Blant annet er vektleggingen av samtiden og museets rolle som politisk engasjert en ganske ny forestilling, som jeg mener fortjener kritikk. En konservativ impuls er vel å spørre om vi på veien har mistet en dypere interesse for og nysgjerrighet på fortiden.

– Hvordan tror du museumskollegaer vil reagere på boka?

– Jeg kjenner museumsnorge som en fin gjeng som er nysgjerrig på nye ideer. Det er stor takhøyde. Samtidig har alle miljøer behov for et slags verdigrunnlag, en felles retning eller et prosjekt. I Norge har på en måte samfunnsrollen i ulike avskygninger, arbeid med mangfold og dialog for eksempel, vært et slikt fellesprosjekt. Å kritisere dette vil jo, tror jeg, vekke en del reaksjoner. Og det er velkomment, for det å kvesse tanker mot hverandre bringer forhåpentligvis sektoren vår fremover.

Les også: