Av Bår Stenvik
Publisert 13. juni 2022 kl. 10:32
Formidlingskurator Line Engen i samtale med Bår Stenvik. Intervjuet ble først publisert i Forskerforums mainummer.
– Jeg visste at det utenfor museet hadde skjedd et kjempeskifte. Det var skrevet om endringene allerede i nittiåra: Allerede i det som regnes som den første publikasjonen som undersøker museet fra et publikumsperspektiv, av forskerduoen Lynn Dierking og John Falk, The museum experience fra 1992, snakkes det om at oppmerksomheten er skiftet fra samlingen og til publikumsopplevelsen. Og nå er det faktisk også over ti år siden Nina Simon skrev i sin banebrytende bok at du ikke kan lage utstillinger på samme måte etter at sosiale medier gjorde sitt inntog. Folk har helt andre krav til å delta selv og være interaktive. Men disse tankene hadde ikke sildret inn i selve museene.
– Hvordan sildrer ting inn i museer?
– Gjennom tverrfaglige samtaler og åpenhet. Et eksempel er Nordnorsk Kunstmuseum. For noen år siden inviterte lederen der hele fagstaben til å jobbe systematisk med Nina Simons The Participatory Museum og Claire Bishops Radical Museology. Dermed ble ikke tankegodset bare lært, men også knadd og fordøyd – sammen.
– Så selv om kunnskap finnes i en bok, må folk fysisk møtes og bearbeide kunnskapen for at noe skal skje?
– Ja, og det er et ledelsesansvar: Vi kan ikke bare møtes og snakke om hva vi skal vise på neste utstilling. Vi må snakke om hvordan vi jobber – hva det egentlig er vi vil som museum. Og språk er dødsviktig! Jeg misliker det når noen med lederhatten på sier at «samlingen er museets viktigste søyle». Jeg tenker det er flere søyler som er like viktige: publikum, samlingen og de menneskene og praksisene som gjør samlingen tilgjengelig for publikum.
– Er det litt som om en pianist på konservatoriet bare lærte om hvordan pianoer ble bygget, og ikke om å spille på dem?
– Ja, for vi er ikke et kunsthistorisk institutt på Blindern. Vi er ikke et sted som bare skal forske på døde ting. Vi er midt i det fysiske, med mennesker rundt oss. Og vår unike kompetanse er å lage fysiske praksiser – som også er et superviktig forskningsmateriale.
– Hva er det som utgjør barrierene mot mer publikumsorientert tenking?
– Da jeg begynte her, var jeg akademiker. Jeg var vant til å bli tatt på alvor med kunnskapen min. Men når jeg snakket om formidling, så merket jeg at mange mente at det var ikke den egentlige fagligheten på museet. Den egentlige fagligheten var kunsthistorie. Det var som om mitt felt ikke hadde noen målbare kvalitetsstandarder, men handlet om mine personlige følelser og preferanser og var noe alle kunne gjøre. Det hadde liksom ikke noe med kunnskap å gjøre.
– Hvordan merket du de holdningene?
– Jeg har like lang og samme utdannelse som samlingskuratorer, men som formidlingskurator får jeg mindre i lønn. Det er et veldig klart signal fra en institusjon. En annen merkelig ting er at i stillingen min som formidlingskurator hadde jeg fra starten både plikt og rett til å forske – men det var aldri snakk om at jeg skulle gjøre det. Det var ikke satt av tid til det, det var ikke min oppgave, det var ikke lagt til rette. Med andre ord – institusjonen så det ikke som nødvendig at jeg som formidler forsket. Forskningen skjedde på samlingen, men ikke på hvordan den når ut.
Engen mener ikke å si at alt ved Nasjonalmuseet var håpløst, for selv om institusjonen kanskje ikke alltid la så mye til rette for endringer, så tøt de likevel fram.
– Institusjonen er proppa full av sinnssykt flinke, oppdaterte folk innen alle fagdisipliner. Superdyktige kolleger har utviklet kunstprosjekt for ungdom med spiseforstyrrelser som i dag har funnet veien til Villa Sult og Finn Skårderud. Eller sanselige formidlingspraksiser lagd for brukere med hørselshemming eller andre talespråk. Selv brant jeg veldig for utviklingen av et gratis lavterskel ABC-kurs i samtidskunst – som faktisk ble fullbooket i løpet av bare noen dager.
Likevel følte Engen et savn etter at de enkelte tiltakene i høyere grad ble kommunisert ut og fulgt av systemiske endringer. Men så skjedde det noe.
– Vi hadde i en kort periode en formidlingsrådgiver, Boel Christensen-Scheel, som demonstrerte hva et enkelt menneske kan gjøre for å skape forandringer. Hun sa: «Her er det flinke folk, men de mangler et faglig refleksjonsrom og rammeverk – det er jo ingen forskning på formidling.» Og så fikk alle formidlere beskjed om å velge en av sine praksiser ved institusjonen som var nyskapende og bra, og forske på den.
Engen tok utgangspunkt i arbeidet hun hadde gjort i forbindelse med en stor utstilling med modernisten Aase Texmon Rygh (1), med tre rom dedikert til deltakende praksiser for publikum, og deretter en vandreutstilling med samme kunstner, der publikum fikk anledning til å berøre steinskulpturene. Hun skrev en artikkel om utstillingene fra sitt perspektiv og om det kollektive, demokratiske prosjektarbeidet som etter hennes mening gjorde resultatet bra. Fornøyd sendte hun artikkelen til en redaktør i et tidsskrift.
– Redaktøren svarte: «Supert, du har god penn, men du kan jo ikke ha en personlig vinkling, for en forsker er objektiv.» Så jeg sa: «Ok, jeg får være objektiv da», og skrev om hele teksten: «Man sa at …»
– Ha!
– I mellomtida hadde Christensen-Scheel slutta hos oss og blitt professor på Oslomet. Men jeg gikk til henne likevel. Hun sa: «Dette er ikke bra, hva har skjedd med den fine teksten din?» Jeg hadde fått avstand til stoffet, og teksten var blitt helt uinteressant. Men så skjønte jeg hvor skoen trykket: Jeg manglet en metode for å være nær stoffet.
Dermed satt Engen et halvår på kveldstid og leste om aksjonsforskning og praksisledet forskning.
– Da jeg hadde lært om disse metodene, kunne jeg skrive et metodekapittel der jeg sa at «jeg støtter meg til en praksisledet metodikk, der jeg som forfatter kan være tett på stoffet mitt, og der emosjonell og praksisbasert kunnskap er like god som teoretisk kunnskap.» Sånn fikk jeg rammet inn min egen praksis. Jeg kunne fortsatt bruke en del av de samme beskrivelsene av hva vi gjorde, som i første utkast, men nå kunne jeg også beskrive hvorfor vi gjorde som vi gjorde, på en mer analytisk måte.
– Dette minner om kunstnerisk utviklingsarbeid, der vekten ligger mer på lage praksis enn tekst?
– Ja, kunstnerisk utviklingsarbeid eller praksisbasert forskning er godkjent som forskningsmetode i Norge. Mange av formidlerne jeg jobber med, er utdannet som kunstnere. Hvorfor skal de måtte dele refleksjoner om praksis som tekst når det finnes metoder for å forske mer fysisk?
– Hvordan da?
– Tate Museum har utviklet en ny praksisbasert forskningsmodell hvor de definerer utviklingen av nye praksiser som forskning. Og denne forskningen eller nye kunnskapen trenger ikke deles som en akademisk artikkel, men som for eksempel en workshop eller et seminar. De tester ut de fysiske grensene for forskning: Kan forskning danses eller synges? Forskning betyr å undersøke noe metodisk, og dele den nye kunnskapen. Men den må ikke deles gjennom tekst.
Line Engen er redaktør for den ferske antologien Et kunstmuseum i endring? Nye formidlingspraksiser i Norden. Når det nye Nasjonalmuseet nå åpner dørene, har det da også skjedd mange endringer siden den gangen hun først fornemmet at noe var galt i museumssektoren.
– Jeg sitter i styret i seksjon formidling i Norges museumsforbund – og der snakker vi mye om hvordan museene opprettholder gamle faghierarkier og kunnskapshegemonier. For å bevisstgjøre sektoren holder vi fagseminarer, blant annet nå i november et internasjonalt seminar om nye måter å forske på som er tilgjengelig på YouTube.
– Hva med på selve Nasjonalmuseet?
–Det skjer mye ved Nasjonalmuseet også, og vi var medarrangør for det store seminaret om ny forskning. Det snakkes ofte om disse temaene i formidlingsmøter, men fortsatt for lite i hele institusjonen, synes jeg. Men noe som er utrolig bra, er at vi nå bruker metoder for tverrfaglig prosjektarbeid. Vi har blant annet noe vi kaller «Verktøykassa», som blant annet sørger for at alle kan bidra med ideer, og at når idéfasen er over, beveger vi oss til neste fase – da gjør vi.
– Er lønnsforskjellene mellom formidlere og samlingskuratorer utlignet?
– Nei, og det kjennes faktisk rarere ut i dag enn da jeg begynte, for nå er skiftet mot publikum og meningsskapende praksiser nedfelt i strategien og mer synlig for alle.
– Og hva med forskningen?
– I 2018 ble formidlingskuratorene organisert i ulike faglige team. Jeg er for tiden koordinator i Team FoU, som jobber for å øke og bedre vilkårene for forskning og utvikling innen formidling ved museet. I den overordna forskningsstrategien for museet er nå praksisbasert forskning, praksisledet forskning, publikums involvering og publikum som er et forskningsmateriale, konkret nevnt. Vi lar ikke et dokument gå forbi uten å se på dem med disse brillene.
– Det er jo en praksis i seg selv. Fører det til nye praksiser?
– Et av de andre faglige formidlingsteamene er «Team digital». De har sparket i gang en forskningsprosess hvor de også undersøker prosessen mot nyskapende digital formidling i samlingsutstillingen. Det som ellers kan skje, er at man lager en praksis og så forsker på det etterpå.
– Og da er risikoen at du former problemstillingene i ettertid for å passe med funnene?
– Ja, du må passe deg for å forme narrativet etterpå, derfor bør man i en praksisledet prosess dokumentere prosessen underveis og være ærlig: Hvordan jobber vi, og hvorfor gjør vi det vi gjør, hvem er målgruppen, og hvordan involverer vi publikum eller andre fagdisipliner underveis? Det blir den første delen av forskningsprosessen. Så kommer evalueringen, hvor man undersøker hvordan publikum egentlig responderte på praksisen.
– Så der kommer det objektive inn?
– Nei, vi snakker ikke om objektive sannheter i denne forskningen, men forskjellige perspektiver og stemmer. Du prøver jo også praksisen din mot eksisterende forskning og litteratur. Du undersøker og reflekterer. Men innen en praksisledet prosess er forskerens tanker og emosjoner, erfaringer og vurderinger også en helt vesentlig kunnskap.
– Som skal deles på lik linje med tørre data?
– Ja, og vi har dessuten en veldig bra overordna strategi ved Nasjonalmuseet om at vi skal være åpne og uredde og tørre å gjøre feil. Det forplikter! Jeg vil gjerne at noen leser artikkelen min og sier: Hei, jeg synes dere gang på gang utelater denne publikumsgruppen! Det er sånt vi bare kan lære gjennom å dele.
– Tør du å gjøre feil selv?
– Ja, jeg forsøker å bruke denne strategien helt bevisst. I artikkelen min som jeg nevnte tidligere, hvor jeg anvendte en praksisledet metodikk om Texmon Rygh-utstillingene, der beskriver jeg hvordan vi hadde tenkt at formidlingsrommene skulle være fulle hele tida, men likevel hadde vi ikke tenkt på om bordene var store nok til at folk kunne jobbe der, eller at det var nok stoler. Og når jeg leser andre artikler, er jeg også ofte mer interessert i det som gikk gærent. Vi må gjøre feil for å komme framover, og vi må tørre å dele dem. Det som er fint med praksisledet forskning som minner om aksjonsforskning, er at du også kan gjøre endringer underveis. Du kan sette inn noen flere stoler.
– Så du kan lære av feil underveis også?
– En av hemmelighetene bak sånn forskning er at du blir mye bedre av det. Når du vet at arbeidet er ramma inn som en bevisst undersøkende prosess, er du mye mer bevisst og gjør en mye bedre jobb, for du sitter ikke bare og «hva skal vi gjøre, nei, jeg smeller inn det der, har ikke tid og orker ikke noe annet». Du blir mer bevisst på målgruppen og jobber bedre. Det er en undersøkende og reflekterende prosess. Og jeg vil faktisk påstå at den ikke tar lenger tid – på sikt er den tidsbesparende fordi du jobber mer bevisst.
– Hva er målet, eller «impacten», for slik praktisk forskning?
– Hvis du tar aksjonsforskningen som eksempel, så er jo målsetningen å bedre praksis. Så det største som kan skje når jeg har jobbet med å la folk ta på kunsten hos oss, det er at noen nytenker samlinga si et annet sted: «Wow. Vi har jo ting i samlinga som tåler berøring, la oss teste det ut!» Og så kommer det publikum til gode.
– Men når alt skal skje på publikums premisser, er det ikke en risiko for at den kunsthistoriske kunnskapen museene også skal formidle, forsvinner i all underholdningen og deltakelsen?
– Det er jo ikke slik at det blir mindre tekst eller kunsthistorisk forskning! Publikum har sagt i publikumsundersøkelser at de vil ha mer kunnskap – derav ABC-kurset. Men tekst hjelper ikke hvis du ikke forstår den, da lærer du heller ikke om kulturarv. Så vi jobber annerledes med tekst nå: Vi tar innover oss hva publikum forstår og ikke, for eksempel gjennom brukergrupper. Deltakelse, flerstemmighet og mangfold bør påvirke alt et museum gjør i dag. Vi kan ikke bedrive en monolog, vi må invitere til en dialog.
– Men det er vel dere på museumssiden som har ansvaret for å styre dialogen så den blir faglig god?
– Deltakelsespraksiser og mer fysiske former for formidling er superfaglig og alt annet enn underholdning – vi snakker heller ikke om «opplevelser», men om å skape refleksjon og meningsskaping. Og alt er utviklet av folk med solid utdannelse og masse formidlingskompetanse. Saken er at dette er noe av det mest komplekst faglige man kan gjøre ved et kunstmuseum.
1. Norsk billedhogger og pioner innen moderne norsk skulptur med abstrakte skulpturer som ofte bygger på matematiske prinsipper.
Les også:
