Av Kjetil Vikene
Publisert 9. mars 2018 kl. 13:00
Gjennom fire forskjellige perspektiver – som museumssamling, bygninger, utsmykking og campuskunst – presenteres Universitetet i Bergen i denne boken som et dynamisk, omskiftelig vesen, midt i byen.
Historien til det som skal bli Universitetet i Bergen – fra grunnleggelsen av Bergens Museum i 1825 til regjeringens vedtak om opprettelsen av universitetet i 1946.
Henrik von Achen, professor i kunsthistorie og fagdirektør ved Universitetsmuseet, tar for seg tilblivelseshistorien til den betydelige kirkekunstsamling av ikoner, malerier og «den mest omfattende samling i Europa av høymiddelalderens malte alterbordsforsider». De praktiske detaljene rundt innsamling, reiser, økonomi, transportutfordringer, faglige og politiske motivasjoner for å «etablere en forståelse for norsk historie og kulturarv» blir en konkretisering av historien til det som skal bli Universitetet i Bergen – fra grunnleggelsen av Bergens Museum i 1825 til regjeringens vedtak om opprettelsen av universitetet i 1946.
Eva Røyrane, tidligere journalist og i dag seniorkonsulent ved Eiendomsavdelingen, viser hvordan universitetet har «ete seg utover, bygd nytt og bygd om og blitt innlemma i den store byveven av byggekunst frå 1700-talet til i dag». Arkitekturhistorie blir universitetshistorie, og rundfarten i de ulike bygningsmassene, fra villaer og bygårder, til realfagsbygg og høyteknologisenteret, understreker hvor unikt det er at universitetet har fått vokse frem midt i byen (i 1964 stemte kun 16 av 77 bystyrerepresentanter mot videre vekst i sentrum).
Siri Meyer, professor i kunsthistorie, tar for seg kunsten som utsmykker universitetet. Også her er historien om kunsten en historie om et universitet i endring. Mens utsmykking først betød innkjøp av ferdige verk, engasjerer man i dag «en kunstner som får et oppdrag knyttet til et gitt sted». I likhet med både samlingen og arkitekturen er altså kunsten stedbunden – og dermed unik. Dette kapitlet er også det som går mest i nærkamp med kunstverkene, og som våger seg på estetiske fortolkninger av kunsten i dialog med universitetet som idé.
Gatekunsten har – i likhet med universitetet selv – mer og mer blitt ønsket velkommen i sentrumsbildet i Bergen.
Bokens siste kapittel, forfattet av Walter Wehus, står både komplementært og i kontrast til det foregående. Også Wehus er opptatt av den stedbundne kunsten, denne gangen i form av gatekunsten på campusområdet, en samling som i likhet med kirkekunstsamlingen «trolig er den største og mest verdifulle samlingen vi finner hos noen enkeltinstitusjon i Norge». Gatekunsten har – i likhet med universitetet selv – mer og mer blitt ønsket velkommen i sentrumsbildet i Bergen. Gatekunsten er et galleri som i sitt vesen er kommenterende mer enn utsmykkende, og historien om hvordan gatekunsten har spredt seg på en organisk måte fra status som fryktet hærverk til å få en naturlig plass både utenpå og inne i universitetets bygningsmasse vitner på samme tid om institusjonaliseringen av gatekunsten som kunstform og om universitetets vilje til å leve i symbiose med sine omgivelser.
Gjennomgående er boken svært rik på billedmateriale og illustrasjoner, fra 1300-talls altertavler, til arkitektkonkurransetegninger om universitetsområdet på 1900-tallet, den planmessige utsmykningskunsten og den mer tilfeldige gatekunsten på 2000-tallet; cirka 150 billedoppslag er fordelt på bokens 264 sider, og alle de fire forfatterne lar bildene styre teksten. Det er fint, fordi det er med på å understreke det konkrete ved Universitetet i Bergen, Norges eneste ekte byuniversitet (uavhengig av hva kråketærne «OsloMet» skulle bety).
