Fem endringer for en bedre sykepleierutdanning
LUKK
Annonse
Annonse

Fem endringer for en bedre sykepleierutdanning

Av Marit Kirkevold, professor og instituttleder, Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, Oslomet

Publisert 23. mai 2022

Det er for liten tid til å integrere teori og praksis. Kravet om 50 prosent pasientnære praksisstudier slår uheldig ut, mener Marit Kirkevold, som foreslår fem endringer.

Utdanning av sykepleiere på bachelor- og masternivå er avgjørende for å møte samfunnets behov for helse- og omsorgstjenester. Vi står overfor en sykepleiemangel både av sykepleiere og spesialsykepleiere (blant annet innen intensiv, operasjon, barn). Den forventes å bli verre i årene som kommer. Dette er ikke en utfordring sykepleierutdanningen alene kan løse, men den stiller store krav til utdanningsinstitusjonene. Det er ikke vanskelig å rekruttere studenter til sykepleierutdanningen verken på bachelor- eller masternivå. Mange ser yrket som spennende og meningsfullt. Likevel opplever vi mangel på sykepleiere fordi mange går ut av yrket etter få år grunnet stort arbeidspress og tyngende ansvar uten tilstrekkelig oppfølging og støtte. Dette påvirker utdanningen fordi det øker behovet for å utdanne flere enn det som ellers hadde vært nødvendig. Det er dårlig samfunnsøkonomi.

Mangler praksisplasser

Sykepleierutdanningen på bachelornivå er sterkt regulert, både gjennom en ny nasjonal retningslinje som ble forskriftsfestet i 2019 og erstattet den tidligere rammeplanen, og via et EU-direktiv som gir sterke føringer for omfang og innretning på praksisstudiene. Det er et krav ifølge EU-direktivet at 50 prosent av utdanningen skal være såkalt pasientnær praksis. Det vil si at studentene skal bruke 50 prosent av tiden i spesialisthelsetjenesten og/eller i kommunehelsetjenesten. Denne delen av utdanningen har utdanningsinstitusjonene begrenset kontroll over, og de er helt avhengige av et godt samarbeid med tjenestene for at studentene skal oppnå sine læringsutbytter. Problemet er at det er stor mangel på praksisplasser. Dette gjelder særlig i deler av spesialisthelsetjenesten, men også i kommunehelsetjenesten. Kravet i forskriften og EU-direktivet reflekterer ikke dagens og morgensdagens virkelighet, men bygger på gårsdagens helsevesen, der mye av behandlingen foregikk på sykehus hvor pasienter var over tid. Nå behandles stadig flere poliklinisk eller i kommunehelsetjenesten, men i motsetning til spesialisthelsetjenesten får ikke kommunene midler til å drive utdanningsvirksomhet. For å utvikle sykepleierutdanningen for fremtiden må derfor de strenge og lite fleksible kravene til praksis i utdanningen mykes opp. Dessuten burde finansieringen av praksisstudiene følge studentene og ikke gå direkte til praksisfeltet, slik det skjer nå i spesialisthelsetjenesten. Da ville utdanningene hatt mulighet for å betale for praksisplasser og kunne stilt krav om at de som tilbyr praksisplasser, bruker midlene til å legge til rette for god praksis, blant annet gjennom å gi praksisveilederne veilederutdanning og ved å frigjøre tid til veiledning av studenter.

Annonse

Praksiskravene bør mykes opp

EU-direktivet gir klare føringer for at ikke noe av praksisen kan erstattes av simulering, ferdighetstrening eller andre læringsformer på campus. Dette er en meget uheldig begrensning i dagens sykepleierutdanning, da forskning viser at simulering og ferdighetstrening er gode læringsmetoder som kan gjøre de pasientnære praksisstudiene mer effektive. Det foreligger heller ingen forskningsbasert kunnskap som viser at 50 prosent av utdanningen må være praksisstudier for at studentene skal oppnå læringsutbyttene for utdanningen. Andre helseprofesjonsstudier, som ikke er begrenset av EU-direktivet, har vesentlig mindre praksis. Det gjør at disse utdanningene kan være mer fleksible og legge opp til at læringsutbyttene oppnås på den mest hensiktsmessige og effektive måten. En oppmykning av kravene i EU-direktivet ville derfor være ett viktig tiltak for å bedre sykepleierutdanningen i fremtiden. Bakgrunnen for EU-direktivet er at sykepleiere innen EU og EØS skal få godkjenning og være kvalifisert til å jobbe i alle EU-land. Det er svært få norske sykepleiere som gjør dette. I stedet for at alle sykepleiere skal kvalifiseres til dette gjennom utdanningen, ville en bedre løsning være om utdanningsinstitusjonene gav et kortere etterutdanningstilbud for de få det gjelder. Da ville en hatt større handlingsrom til å utforme en fullverdig og god sykepleierutdanning som møter Norges behov for sykepleiere.

Rammer fra en annen tid

Sykepleierutdanningen ble etablert som treårig utdanning for over hundre år siden. Det er en underdrivelse å påpeke at kunnskapsgrunnlaget og kompleksiteten i oppgavene som sykepleiere skal utføre, har endret seg vesentlig. I andre deler av verden har en tatt konsekvensen av dette og forlenget sykepleierutdanningen, slik en har gjort med lærerutdanningen her til lands. Men norske myndigheter har ikke vært villig til å vurdere dette. Da burde en i det minste kunne bruke de tre studieårene så effektivt som mulig. Det er ikke mulig slik situasjonen er i dag. Til tross for at den forskningsbaserte kunnskapen har eksplodert og derfor krever vesentlig mer tid å tilegne seg, opererer vi med rammer som ble utformet i en helt annen tid. Hadde en på samme måte som for fysioterapiutdanningen kunnet legge til en periode med turnus, ville det vært mer realistisk å utdanne sykepleiere som var godt nok forberedt til å møte de utfordringene de kastes ut i når de er ferdige med utdanningen. Videre ville det vært en logisk oppfølging av de økende kravene å øke ressursene som brukes på utdanning av sykepleiere. Dagens finansieringsordning gjør det nesten umulig å skape tilstrekkelig gode rammebetingelser for utdanning av sykepleiere. Derfor sliter også utdanningsinstitusjonene med å rekruttere kvalifiserte lærere og gi dem tilstrekkelige muligheter for videre kvalifisering.

Morgendagens sykepleierutdanning

Hva skal da til for at morgendagens sykepleierutdanning kan møte fremtidens behov?

  1. Det må jobbes aktivt for å «fri» sykepleierutdanningen fra EU-direktivets «åk». Direktivet passet muligens i tidligere tider, men nå begrenser det mulighetene for å utforme en dagsaktuell utdanning
  2. Praksisstudiene må utformes på bakgrunn av læringsutbyttene. Ved fornuftig bruk av simulering, ferdighetstrening og andre læringsformer kan de pasientnære praksisstudiene begrenses noe og brukes til det de er mest hensiktsmessige til. Dette vil redusere presset på praksisfeltet og gjøre at sykepleiere i praksis vil se på studentene som ressurser og ikke som enda en krevende arbeidsoppgave i en altfor travel hverdag.
  3. Det er for liten tid til teoretiske studier og læringsformer som integrerer teori og praksis på grunn av kravet om 50 prosent pasientnære praksisstudier. Det gjør at viktige deler av utdanningen lider, slik som større fordypning i viktige støttefag fra naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora, samt tilstrekkelig fordypning i sykepleiefaget.
  4. Det må investeres i utdanning av nye lærere for å møte generasjonsskiftet vi står overfor. Det krever stipendiatstillinger, økt kapasitet på utdanning av veiledere i praksis samt flere kombinasjonsstillinger som går på tvers av utdanning og klinikk. Dessuten må alle lærere få tilstrekkelig opplæring i profesjonsrettet universitetspedagogikk.
  5. Utdanningsforskning innen sykepleie må løftes slik at vi kan bygge sykepleierutdanningen på en fagdidaktikk som speiler dagens og morgendagens virkelighet.
  • Les også: