Forskerforum
Hamburgermeny
Forskerforum-logo
Mobilmeny
Forskerforum
Forskerforum-logo

Forskerlivet | Forskningssøknader

Å forvente at vi skal forutse forskningens nytte, er å forveksle ansvarlighet med spådomskunst

Når forskningsfinansiører krever nytte før resultatene finnes, belønnes de beste løftene, ikke de beste ideene.

Publisert 03. september 2026 kl. 10:09

Grunnforskning skal frembringe kunnskap før vi vet hva den kan brukes til. Det er selve poenget. Likevel belønner forskningsfinansiører søknader som beskriver en konkret samfunnsnytte på forhånd.

I søknadene må vi derfor beskrive hvem som skal bruke resultater vi ennå ikke har funnet, og hvilken samfunnsendring de skal skape.

Vi forskere skal forklare hvorfor arbeidet fortjener fellesskapets penger og tillit. Men å kreve at forskningens nytte skal forutsies, er å forveksle ansvarlighet med spådomskunst.

Når grunnforskningen kuttes

I USA ser vi hva som står på spill. Science-redaktør Holden Thorp advarer om at ustabil finansiering svekker universitetsforskningen. Ledende universiteter har redusert doktorgradsopptaket med 15 prosent på ett år, mens myndighetene foreslår store kutt i grunnforskningen.

Myndighetene svekker dermed miljøene som morgendagens gjennombrudd avhenger av. Kutt i dag kan koste oss både fremtidige Nobelpriser og medisinske behandlinger som senere vokser ut av grunnforskning.

Nytten ingen kunne forutse

MikroRNA – mitt eget felt – viser veien fra grunnforskning til klinisk nytte. Victor Ambros og Gary Ruvkun studerte mutanter i en én millimeter lang rundorm og oppdaget i 1993 en ukjent form for genregulering. Ingen visste at små RNA-molekyler skulle bli viktige for utvikling og sykdom.

I 2024 fikk Ambros og Ruvkun Nobelprisen. Året etter beskrev Nature Biotechnology hvordan mikroRNA nå når klinikken: Hemmere av mikroRNA-17 og mikroRNA-132 prøves mot arvelig nyresykdom og hjertesvikt. Legemiddelselskapene Novartis og Novo Nordisk har satset stort på behandlingene.

Det tok mer enn 30 år fra oppdagelsen til klinisk nytte. Ingen søknad i 1993 kunne ha lovet dette.

De beste løftene

Likevel ber finansieringsorganene forskere love bedre helse, grønn omstilling eller arbeidsplasser. Problemet oppstår når løftene blir avgjørende for om prosjekter får støtte, selv om utfallet av prosjektene er ukjent.

Debatten om KI-skrevne søknader har tydeliggjort problemet: En velpolert søknad er ikke det samme som en original idé, skrev en forsker nylig i Forskerforum. Søknaden er ikke forskningen, fulgte en professor opp i Khrono.

Kravet om samfunnsnytte forandrer språket: «Kan bidra til» blir «vil føre til». Muligheter blir resultater. Vi skriver med en sikkerhet vitenskapen ikke tillater.

Forskerne tilpasser seg. Når en utlysning ber om målbar samfunnseffekt, leverer søkerne slike fortellinger. Penger kan dermed flyttes fra ideene med størst potensial til prosjektene som beskriver den korteste veien til nytte.

Ble sykdommen kurert?

Systemet har en ubehagelig asymmetri. Før finansiering vurderer fagfellene samfunnsnytten som om den var målbar. Etterpå følger finansieringsorganene opp økonomi og publikasjoner. De undersøker sjelden systematisk om nytten faktisk oppsto. Ble behandlingen utviklet? Oppsto arbeidsplassene?

Et prosjekt kan love å bidra til å kurere en sykdom. Fem år senere kan forskerne ha produsert gode artikler og viktig kunnskap uten å være i nærheten av en kur. Det kan fortsatt være utmerket forskning. Men overdrivelsen har allerede gjort jobben sin.

Nøkterne søkere taper

Hvis samfunnsnytte skal avgjøre hvilke prosjekter som finansieres, må den også brukes til å vurdere hva prosjektene oppnådde. Ellers er «nytte» ikke et mål på suksess, men et krav om en overbevisende fortelling. Nøkterne søkere taper fordi de nekter å presentere usikkerhet som sikkerhet.

Noen programmer skal løse konkrete problemer, og der er direkte nytte et naturlig krav. Men grunnforskningens oppdrag er å utvide det vi vet, også uten en synlig anvendelse. Risikoen er forutsetningen for at noe nytt kan oppstå. Spørsmålet «nyttig for hvem?» bør derfor ikke alltid besvares med navnet på en bedrift, pasientgruppe eller etat.

Noen ganger er det mest redelige svaret: nyttig for vitenskapen.

Vitenskap blir ikke nyttig først når den skaper anvendelse. Å utvide grensene for menneskelig kunnskap er i seg selv en grunnleggende form for nytte.

Nina Lager Vestberg
Professor i visuell kultur, NTNU

Alexander Refsum Jensenius
Professor i musikkteknologi, Universitetet i Oslo

Kristin Gjesdal
Professor i filosofi, Temple University, Philadelphia, USA

Elin Ørjasæter
Dosent i HR og arbeidsliv, Høyskolen Kristiania

Bastian Fromm
Førsteamanuensis i zoologi, UiT Norges arktiske universitet

Hvordan er det å være forsker i dag? Fem forskere tar ordet i Forskerforums nye spalte, som er støttet av Fritt ord.

Jeg har begynt å lure på om det er noe skjult, nesten magisk, i det norske arbeidsmarkedet

Det imponerer neppe noen i instituttsektoren hvor mange bruker langt mer av arbeidstiden på å sikre finansiering - spesielt seniorforskere

Så kommer resultatet. En betydelig del av teksten er generert av KI!

Det er avgjørende for universitetets troverdighet at det kan bli stilt alvorlige kritiske spørsmål under disputasen

KI trenger humaniora. Og humaniora trenger KI.

Akademia trenger ledere, ikke sjefer

Universitetet i Oslo i gamle dager, bilde tatt fra luftballong.

Livsvitenskapsbygget har en historisk forgjenger – og det endte ikke helt som planlagt

Når ble velpolerte søknader synonymt med ambisiøse og originale søknader?

Lukk meny