Forskning i dystre tider

For en syv års tid siden, i en hotellbar i New Orleans, stilte en venn og kollega et spørsmål jeg ikke har klart å legge fra meg: “What gets you up in the morning these days?”

Om spørsmålets form er veletablert, fikk det meg likevel til å tenke: Allerede i Donald Trumps første presidentperiode, som vi den gang var inne i, føltes det vesentlig å hegne om det som virkelig betyr noe, også på forsknings- og undervisningsfronten.

Behovet for meningsfulle forskningsprosjekter og kurs er ikke mindre nå som vi befinner oss i hans andre periode, hvor angrepene på både demokratiet og akademia har vært sjokkerende både i omfang og i sin utilslørte natur.  

Vi merker alle kuttene

Mye oppmerksomhet har vært rettet mot de føderale myndighetenes politisk motiverte reduksjon av forskningsbudsjetter i USA. Dette har også vært tilfelle på mitt eget universitet, og vi merker alle at betydelige statlige kutt innenfor psykologi, medisin og miljøfag har blitt fordelt utover samtlige fagområder for å sikre at forskningen kan gå videre.

Likevel kan jeg ikke annet enn å mene at brorparten av fast ansatte akademikere befinner seg i en privilegert situasjon sammenlignet med store deler av den amerikanske befolkningen for øvrig. Med relativt sjenerøse lønninger, god jobbsikkerhet og profesjonell hjelp til visum og oppholdstillatelse står de fleste av oss forholdsvis støtt.

På mitt eget universitet har vi dessuten en sterk fagforening som vil bistå ansatte som skulle få problemer, selv om vi ennå ikke har hatt noen full utprøving av et slikt scenario.

Frykt blant studentene

Blant studentene, derimot, er det mange som er nervøse. Transpersoner føler seg utsatte – og dét med god grunn. Andre er redde for ICE-raids på campus eller bekymret for hvorvidt foreldre og søsken er trygge. Philadelphia som by er på langt nær på topp når det gjelder ICE-aktivitet, men ligger ifølge New York Times på 6-10 deportasjoner per måned per 100,000 innbygger. Det går innimellom rykter om ICE-aktivitet på campus, og universitetsledelsen følger opp med undersøkelser og, så langt, påfølgende dementerings-eposter.

Likevel er usikkerheten merkbar i kursene jeg underviser. Behovet for, om enn for noen timer, å kunne legge dette vekk og virkelig konsentrere seg er prekært. Det er vår oppgave å kunne gi både oss selv og studentene dette – og å kunne skape et forum hvor det er mulig trygt å lufte tanker om intellektuelle temaer som opptar oss.

Hva mer er, i kursene jeg underviser er det nå en egen iver og vilje til å engasjere seg. Det er betryggende å se studentenes engasjement både i og utenfor seminarrommet, men kanskje aller mest å se hvordan de er i stand til å opprettholde dialog på tross av meningsforskjeller og ulik politisk orientering.

Om noe er det jo denne generasjonen, de som nå er i første halvdel av 20-årene, som utgjør grunnstammen i landets politiske fremtid.

Usikkerheten er merkbar i kursene jeg underviser.

Et nytt prosjekt tar form

For meg er undervisning og forskning nært knyttet sammen, og jeg kan stort sett legge opp undervisning slik at den støtter opp under bokprosjekter jeg jobber med. Da jeg befant meg på konferansen i New Orleans, hadde jeg nettopp avsluttet et større arbeid om Ibsen og nittenhundretallsfilosofien, et prosjekt som, tross sprengkraften i Ibsens drama, vel må sies å være relativt ukontroversielt uansett hvilken politisk ledelse man lever under.

Jeg var på god vei inn i et nytt forskningsprosjekt knyttet til kvinner i den moderne filosofien. Dette var kvinner som brøt med praktisk talt alle tradisjonelle forventninger og reiste spørsmål som var dype og radikale i samtiden – og, i mange tilfeller, fremdeles er det i dag.

Kanskje nettopp derfor, merket jeg da jeg fikk spørsmålet om hva som fikk meg opp om morgenen, var dette et prosjekt som fikk hjertet til å banke litt hardere, vekke arbeidslysten, og føltes relevant gitt den politiske situasjonen – da så vel som nå.

Med en dronningrekke av tenkere fra Germaine de Staël i revolusjonens Paris til Angela Y. Davis under 1970-tallets amerikanske frigjøringsbevegelse, åpnet det seg en rekke nye temaer. Kritikk av kolonialisme, rasisme og fremmedfrykt løper som en rød tråd gjennom disse bidragene; ditto for sylskarpe analyser av patriarkatet og 1800-tallets versjoner av «the manosphere.» Her var også argumenter mot rovkapitalisme, opprustning og krig, og originale undersøkelser av strukturelle sosiale- og utdannelsesmessige ulikheter.

Dette var et forsknings- og undervisningsområde som både studentene og jeg følte ga spesiell mening i en hverdag hvor kvinnehat florerer friskt i sosiale medier, og spørsmål om sosial rettferdighet, rasisme og toleranse, som mange av kvinnene på 1800-tallet tok for seg, fremstår som rykende aktuelle.

Inspirerende kampvilje

Verken tidsskrift eller forlag later, i mitt forskningsfelt, til å ha endret kurs under Trumps andre presidentperiode. Om noe er jeg omgitt av en grunnholdning, både blant kollegaer på campus og på østkysten generelt, om at det er vesentlig ikke å føye seg før man må, det vil si, det er vesentlig å kunne opprettholde en åpen forskningsprofil – og å kunne jobbe med noe som betyr noe – også i en periode preget av politisk regresjon og ustabilitet.

Jeg omgitt av en grunnholdning om at det er vesentlig ikke å føye seg før man må.

På samme måte er studentene som melder seg på kursene jeg underviser – det være seg om 1800-tallets opprørske kvinner, Rousseau, eller Hegel – interessert i å prøve å forstå sin egen samtid gjennom de ressursene filosofihistorien kan gi. Mens historiske kurs for meg er og blir historiske, kan de likevel kaste lys over mer dagsaktuelle problemstillinger.

I tider som dette, får humaniora en spesielt viktig funksjon. Gitt hvor billige de humanistiske fagene er rent driftsmessig (ingen raketter skal bygges; ingen laboratorier må stå parat), er de kan hende også vanskelige å stoppe. Forskningsstøtte kan kuttes, pensumlister gjennomgås (i de delstatene som har gått den veien); forskning og undervisning later likevel til å fortsette som før. Noen universiteter, for eksempel Columbia University, har hatt hardere press enn andre.

Men noen full kapitulasjon fra forskningsfronten har jeg ennå til gode å høre om. Den kampviljen som utvises, på campuser så vel som i domstolene og andre områder, er både styrkende og inspirerende: utsatte studenter støttes, lesegrupper etableres, forskningsprosjekter durer videre og akademikere deltar i det offentlige ordskiftet.

Noen full kapitulasjon fra forskningsfronten har jeg ennå til gode å høre om.

Forskning, relevans og dagens USA

Det hender ikke sjelden at jeg får spørsmål fra norske bekjente om jeg fremdeles kan jobbe med kvinnene i den moderne filosofien. Ingen vet hva fremtiden vil bringe og de føderale tiltakene kommer raskt og ofte uventet.

Ikke desto mindre er innblandingen i universiteters drift, utover den føderale forskningsstøtten, i stor grad et delstatsspørsmål. Spesielt i stater som Texas, Florida, Ohio og Mississippi har akademikere møtt sensur av undervisning og undergraving av forskningsprosjekter.

På mitt eget universitet (og i min egen delstat) er ting stort sett som før, om enn de fleste av oss er uhyre bevisste den politiske krisen landet er inne i og spør oss hvordan dette vil utvikle seg.

Men nettopp i en slik tid oppleves rehabiliteringen av de opprørske kvinnene i den moderne filosofien som mer betimelig enn noensinne. Det som ellers kunne vært et halvstøvete historisk prosjekt har fått en utilsiktet politisk edge … og oppleves som et stykke arbeid som forhåpentligvis også i tiden fremover vil få meg ut av sengen og gi en følelse av at et fag som filosofi kan ha både relevans og viktighet i politisk dystre tider.