Av Tor-Helge Allern, professor i drama og anvendt teater ved Nord universitet og Høgskolen på Vestlandet
Publisert 9. mai 2019 kl. 16:01
Innlegget sto først i Avisa Nordland.
Jeg vil i denne kronikken argumentere med at for den tidligere Høgskolen i Nesna er fusjonen mellom Universitetet i Nordland (UiN), Høgskolen i Nesna (HiNe) og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) en historie om falske og brutte løfter.
Debatten om studiestedsstruktur dreier seg ikke bare om ulike syn på Nord universitets muligheter til å utvikle seg som universitet. Den dreier seg også om at ledelsen ved Nord universitet ikke synes å ha hatt noe ønske om at fusjonsavtalen skulle gjennomføres for de virksomheter som tilhørte HiNe.
Jeg vil vise til tre forhold:
I 2016 ble det gjennomført en fusjon mellom Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), Høgskolen i Nesna (HiNe) og Universitetet i Nordland (UiN). Forarbeidet til fusjonen ble gjennomført i to trinn, først mellom HiNe og UiN, deretter mellom det utvidete UiN og HiNT. Det finnes følgelig to fusjonsplattformer, og resultatet ble etablering av Nord universitet. Fusjonen mellom de tre institusjonen ble vedtatt av kgl.res. 09.10.15, med virkning fra 01.01.16.
Ifølge fusjonsavtalen mellom HiNe og UiN skulle fusjonen «skape en sterk nasjonal aktør innenfor høyere utdanning og forskning som er godt egnet til å løse samfunnsoppdraget i hele Nordland. Det fusjonerte universitetet skal sikre bærekraft i et fremtidsperspektiv både for virksomheten på Helgeland og for universitetet som helhet.»
Om samfunnsoppdraget het det bl.a. at «Nåværende studiesteder skal styrkes og bli mer betydningsfulle i deres regioner». I pkt. 4 om de grunnleggende forutsetninger for fusjonen heter det:
Det fusjonerte universitetet skal bygges opp rundt eksisterende organisatoriske strukturer og infrastruktur for høyere utdanning i Nordland. Den fusjonerte institusjonen skal planlegges som et flercampusuniversitet, hvor dagens studiesteder videreføres som del av det fusjonerte universitetet.
I en note til pkt. 4 presiseres det at «Med dette menes at universitetets satsning på Helgeland skal ta utgangspunkt i og videreutvikles, med utgangspunkt i UiNs og HiNes eksisterende fasiliteter (undervisnings- og kontorfasiliteter), bemanning og kompetanse». Blant de grunnleggende forutsetninger i fusjonen sies det i pkt. 6: «Det skal planlegges med at aktiviteten ved etablerte campuser og studiesteder skal opprettholdes og videreutvikles, samtidig som universitetet skal tilby distribuerte og fleksible studietilbud». I pkt. 7. sies det: «Det skal planlegges med at fremtidig vekst i antall studietilbud skal skje ved alle studiesteder».
Fellesstyret for UiN og HiNe vedtok (sak 9/15 30.09.2015) at den inngåtte fusjonsplattformen mellom UiN og HiNe skulle, sammen med fusjonsplattformen UiN/HiNE og HiNT, legges til grunn for det videre arbeidet med å etablere et nytt universitet: «Den vedtatte «Felles plattform for fusjon» mellom Høgskolen i Nesna og Universitetet i Nordland legges fortsatt til grunn i det videre arbeidet». I den nye fusjonsplattformen, mellom det utvidete UIN og HiNT, heter det bl.a. «Både for UiN, HiNE og HiNT er det avgjørende at utviklingspotensialet og de mulige faglige synergiene ved fusjonen sikres». I det følgende referer jeg til fusjonsavtalen mellom UiN og HiNe, fordi det var på grunnlag av den og vedtak i Fellesstyret at HiNe gikk med i fusjonen.
Fusjonen kom som direkte initiativ fra Kunnskapsdepartementet (KD), og var en del av bølgen av fusjoner innen høyere utdanning. I stortingsmelding 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet skrev KD:
Basert på en samlet vurdering av institusjonenes forslag, institusjonenes fagporteføljer og strategiske profiler, landsdelens behov, samt kvalitetskriteriene omtalt over, har regjeringen kommet til at Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nesna slås sammen til én institusjon. I tillegg har Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord-Trøndelag tatt initiativ til utredning om sammenslåing. Regjeringen ser positivt på dette og følger opp initiativet.
Betydningen av regional tilknytning ble kommentert av daværende statssekretær Bjørn Haugstads i innlegg i Rana Blad 21.01.15:
Jeg registrerer frykten for at mindre høgskoler skal miste den viktige rollen de har i sine regioner. Men vårt mål er det motsatte: Vi ønsker ikke å legge ned studiesteder, men å styrke dem slik at de kan bli sterkere og mer betydningsfulle i regionen.
Hvis vi tar Kunnskapsdepartementet på ordet må det åpenbart ha vært grunnleggende forskjeller mellom departementets og den nye ledelsen ved Nord universitet i synet på fusjon og inngått avtale om fusjon.
For ved Nord universitet synes ikke fusjonsavtalen å ha vært det reelle utgangspunktet for det videre arbeidet, og løftene om å utvikle alle studiesteder ble umiddelbart brutt.
Allerede i 2014 varslet rektor ved UiN, Pål Pedersen, hvordan han forstod signalene fra departementet. Det var på et tidspunkt da han fra UiNs side ledet arbeidet med fusjonsplattformen med HiNe og seinere HiNT. I et intervju med Avisa Nordland 19.07.2014 sa Pedersen at han mente ett lærerutdanningsmiljø i Nordland er nok. På spørsmål fra avisa om det betyr kroken i døra for Høgskolen i Nesna, svarer Pedersen: «Det er sagt fra myndighetene at det må bli færre institusjoner. Så får man utrede hvordan vi kan få til en integrasjon uten å svekke tilbudet på Nesna». Hvordan Pedersen så for seg at man kunne unngå å svekke studietilbudet på Nesna, samtidig som man fjernet selve grunnstammen i studietilbudet, sa han klokelig ingen ting om. Og han ble etter alt å dømme heller ikke spurt.
I KDs argumentasjon for fusjonen var det ingen åpenbare signal om å svekke studietilbudet på Nesna. I et intervju med Forskerforum, januar 2015, sa statssekretær Bjørn Haugstad: «Om ikke lenge, vi tenker et par års tid, vil (vi) se et landskap med atskillig færre universitet og høgskoler. Men det vil ikke bli færre studiesteder, sa Haugstad». Det er ikke opplagt at Haugstads uttalelser kan forstås som en tilslutning til Pedersens idé om å overføre lærerutdanning på Nesna til Bodø.
Etter å ha argumentert åpent for at lærerutdanningen ved Nesna burde legges ned til fordel for Bodø, som nettopp er det konstituert rektor Solheim Hansen nå foreslår for styret ved Nord universitet, ble rektor Pedersen ved UiN bestyrtet over at folk på Nesna fryktet nedlegging. I et intervju med Rana Blad 13.10.2014 sa Pedersen: «For oss handler en framtidig mulig fusjon () om å styrke utdannings- og forskningstilbudet både i landsdelen og på Helgeland». Og dette sier han tre måneder etter å ha argumentert for å overføre lærerutdanningen til Bodø. Ifølge avisen la han til at UiN «ønsker en fusjon fordi det vil kunne styrke alle lærestedene». Det er vanskelig å følge Pedersens resonnement om å skulle styrke et lærested som Nesna ved å fjerne grunnlaget for høgskolen, lærerutdanningen, og det til og med uten noen formening om hva som skulle kunne erstatte den. Trodde virkelig Pedersen selv på det han sa?
Konstituert rektor Hanne Solheim Hansen ved Nord universitet har foreslått å legge ned campus Nesna og studiested Sandnessjøen. Begrunnelsen for den nye studiestedsstrukturen sies å være behovet for mer «robuste miljøer» ved de to foreslåtte hovedcampusene, i Bodø og Levanger. Rektor Solheim Hansen skriver i sin rapport:
«Regionen er best tjent med at Nord universitet har forskningsmiljøer som er i front og kan bidra med kunnskap, forskningsresultater, kandidater og innovasjon til næringsliv og offentlig sektor. Realiseringen av våre strategiske satsninger krever økonomisk handlingsrom. Et slikt handlingsrom må Nord universitet skaffe gjennom en effektiv og målrettet bruk av de ressursene vi har til disposisjon.»
Med regionen viser Solheim Hansen etter alt å dømme til hele nedslagsområdet for universitetet, dvs. Nordland og det tidligere Nord-Trøndelag fylke. Rektor viser til at Nesna «har svært få heltidsstudenter og det er svært høye kostnader i forhold til de resultater som kan oppnås».
Solheim Hansen opplyser at Sandnessjøen ikke har aktive studenter fra høsten 2019. Hun finner det ikke nødvendig å opplyse om at avviklingen av studiested Sandnessjøen begynte umiddelbart etter etableringen av Nord universitet, og at det til tross for god søkning i 2015 og i 2016 ikke ble tatt opp studenter høsten 2016.
Det høres naturlig ut å ikke opprettholde et studiested uten studenter. For mange er det ikke like naturlig å avvikle et studiested rett etter en inngått avtale om å utvikle det.
Men rektor Solheim Hansen synes ikke å være opptatt av slike detaljer.
I forhandlingene om arbeidsfordeling mellom sykepleierutdanninger på Mo og i Sandnessjøen ble ansatte i Sandnessjøen på møter i juni 2015 forespeilet at Sandnessjøen ville få ansvar for deltidsutdanning og Mo for heltidsutdanning innen sykepleiefaget. Slik kunne Nord universitet fordele utdanningstilbudet på Helgeland på en god måte og gi et godt tilbud til regionen/ distriktet. Da studieprogrammet ble presentert høsten 2015 hadde etter alt å dømme noen ved UiN snakket sammen. For nå ble det bestemt at Sandnessjøen ikke skulle få ta opp studenter verken på bachelorprogrammet eller videreutdanningsprogram.
I 2015 var det 64 førsteprioritetssøkere til sykepleierutdanningen i Sandnessjøen. Man skulle i 2016 vente med å si noe om studiested, Bodø, Mo eller Sandnessjøen, på bakgrunn av søkernes bosted per mai samme år. Dette synes å ha vært et taktisk grep for å unngå et direkte vedtak om nedlegging. Av søkerne til sykepleierutdanningen ved Nord universitet hadde 55 søkere bostedsadresse med tilknytning til studiested Sandnessjøen. Studiene ble likevel lagt til Mo og Bodø. Dette hadde også strategisk betydning, fordi sykepleierutdanning også er en viktig del av rekrutteringen til lokale sykehus. Rekruttering av nye sykepleiere til Sandnessjøen sykehus ble dermed svekket ved nedlegging av sykepleierutdanningen. I den pågående striden om plasseringen av et nytt hovedsykehus på Helgeland, der Mo og Sandnessjøen er hovedalternativene, er det åpenbart at Nord universitets håndtering av sykepleierutdanningen har vidtgående konsekvenser.
Selv om det gjenstår en avgjørelse om ett eller to sykehus, peker rektor i sitt forslag på at det naturlige sted er Mo. Hun skriver som om dagens organisering av Helgelandssykehuset er gitt:
«Regionens tredje helseforetak (Helgelandssykehuset) har hovedsete og et forskningsmiljø i Mo i Rana. Det er naturlig at Nord universitet utvikler et fagmiljø i tilknytning til dette, som grunnlag for en bachelorutdanning i sykepleie.»
Når rektor argumenterer for at Nord universitet bare kan ta ansvar for det universitetet har ansvar for (Khrono 01.05.19), er fusjonsavtalen åpenbart noe hun ikke anser høre til sitt ansvarsområde. Men å påvirke sykehusprosessen på Helgeland, slik Nord universitet har forholdt seg til helt siden man avviklet sykepleierutdanningen i Sandnessjøen og bekrefter med konstituert rektors rapport, det ligger tydeligvis innenfor Nord universitets ansvarsområde.
11 tidligere ledere ved HiNe sendte 02.05. 2016 en bekymringsmelding til daværende rektor og med kopi til faglig og administrativ ledelse ved Nord universitet, på bakgrunn bl.a. av avvikling av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen og ulike hindringer for å utvikle lærerutdanningen på Nesna. Det vises til fusjonsplattformen der det het at en grunnleggende forutsetning for fusjonen er å opprettholde og videreutvikle aktiviteten ved etablerte campuser og studiesteder, og at «det skal planlegges med at fremtidig vekst i antall studietilbud skal skje ved alle studiesteder».
I brevet vises det også til at «en beslutning om å ikke gjennomføre undervisningssamlinger i sykepleie i Sandnessjøen, til tross for tilstrekkelig søkergrunnlag, (vil) være i strid med fusjonsplattformen». Det vises også til sammenhengen mellom studiesteder og seinere bosteder for de nyutdannede.
I henhold til stortingsmelding 18 (2014-2015) viser «forskning at nærmere 60 prosent av studentene blir boende og får sin første jobb i arbeidsmarkedet i nærheten av høyskolen eller universitetet der de studerte. Den sterke sammenhengen mellom hvor kandidatene utdanner seg og hvor de siden arbeider, har betydning for lokalisering av studiesteder». Dette viser viktigheten av å tilby velferdsutdanninger ute i regionene.
For Helgeland har HiNe etter alt å dømme hatt enda større betydning. En undersøkelse av Jorunn Hov (2018) viser at over 93% av studentene på sykepleierutdanningen i Sandnessjøen med bosted på Helgeland før utdanningen fortsatte å bo på Helgeland etter endt utdanning.
Ifølge en undersøkelse foretatt av Helgelands Blad (08-09.05.19) er 3 av 4 barnehagelærere i HALD-regionen (Herøy, Alstahaug, Leirfjord og Dønna) utdannet på Nesna.
Det kom aldri noe svar fra rektor om bekymringsmeldingen. Den ble heller ikke lagt fram for styret, men ifølge opplysninger fra rektors stab (epost 09.05.19) skal brevet ha blitt referert til i forbindelse med en sak om organisasjonsdesign, som styret vedtok på sitt møte 23.06.16. Det er ikke noe i styrets protokoll som tyder på at styret oppfattet en bekymringsmelding fra de tidligere lederne ved HiNe som alvorlig, og strengt tatt er det ikke sikkert de oppfatta brevet som en bekymringsmelding. Det understøtter inntrykket av at det ikke var meningen for ledelsen ved Nord universitet at fusjonsavtalen skulle forplikte. Det synes heller ikke å ha vært nødvendig for daværende rektor, eller for den saks skyld daværende prorektor for utdanning, Hanne Solheim Hansen, å forholde seg til denne bekymringsmeldingen med påstander om brudd på fusjonsplattformen.
Tidligere Høgskolen i Nesna hadde vesentlige rekrutteringsproblem etter at norsk lærerutdanning ble lagt om rundt år 2000, da en markedsinspirert omlegging betydde at institusjoner ikke lenger fikk tilført studenter. Fra årlig opptak av fire parallelle klasser på lærerutdanningen og tre ved det som nå er barnehagelærerutdanningen (BLU), dvs. et årlig opptak på ca. 150 studenter til flerårige utdanninger, ble det årlige opptak av nye studenter til lærerutdanning redusert til under 20. Men HiNe maktet en rask omstilling i retning samlingsbaserte og desentraliserte studier, og etter hvert utenlandsstudier.
Den siste typen studier fikk av daværende Kunnskapsminister det lett foraktfylte navnet «badestudier». Da NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) vurderte kvalitetssikringssystemet ved HiNe (2014) inkluderte rapporten utenlandsstudentenes gode tilbakemelding om oppfølging fra faglærere ved HiNe. Til tross for dette avgjorde KD at studiene måtte avvikles. HiNe klarte likevel å spare inn bortfall av inntekter fra utenlandsstudier før fusjonen. I perioden 2010-2015 hadde HiNe et gjennomsnittlig opptak til grunnskolelærerutdanningene (GLU 1-7 og GLU 5-10) på 42,5 studenter totalt, og 38 til barnehagelærerutdanningen (BLU).
HiNe etablerte en såkalt Helgelandsmodell for lærerutdanning. Dette var en kombinasjon av samlinger på Nesna og nettbaserte samlinger som kunne følges gjennom studiesenter.no. Lokale kommuner deltok i utviklingen av modellen, et interkommunalt samarbeid som særlig sørget for profesjonsrettet utdanning for å dekke behovet på Helgeland som region. Praksis var utvidet, altså mer enn de stipulerte 100 dagene som ligger som minimumskrav. Denne fleksible og studentrekrutterende modellen fikk ikke fortsette etter fusjonen. Det regionale kompetansesenteret (RKK) i Vefsn gikk i stedet over til et samarbeid med Høgskolen i Sørøst-Norge om grunnskolelærerutdanning (GLU) gjennom studiesenter.no. Etter fusjonen måtte Nesna avslutte sitt samarbeid med Studiesenter.no, som i flere år hadde gitt god rekruttering til grunnstudiet i pedagogikk, som kunne inngå i BA-spes.ped. Nesna skulle ned i studenttall. Det gav på sikt ikke bare lavere studenttall og økt utgifter per student, som rektor nå bruker som ett av flere argument for nedlegging, men svekket Nesna i forhold til den region Nesna skulle utdanne for – og hadde gjort siden institusjonen ble opprettet i 1918.
En annen konsekvens av dette var en stykkevis og delt nedskalering av studier og deretter antall ansatte.
Da HiNe gikk med i fusjonen 01.01.2016 hadde institusjonen på forskningsområdet jobbet seg gradvis opp til en publisering like over landsgjennomsnittet.
Selv om det var under nivået til tidligere universitetet i Nordland, var det langt bedre enn ved HiNT. Ifølge NOKUTs rapport ved etablering av Nord universitet var gjennomsnittlig publikasjonspoeng per vitenskapelig ansatte i 2015 0,48 ved HiNe, 0,65 i Bodø, 0,26 i Levanger og 0,33 i Steinkjer. På fagområdet Lærer, pedagogikk, idrett og kultur viser NOKUTs tall at studiestedene Bodø, Levanger og Nesna hadde hhv. 0,39, 0,26 og 0,48. Det understreker igjen at lærerutdanning er basis for Nesna som studiested, og forskningsmessige svakheter på dette fagområdet ikke primært var knytta til Nesna.
Nedskaleringen av studier og fagmiljø har selvsagt seinere svekket forskningsaktiviteten, og nå kan rektor i sin rapport til styret også vise til lav publiseringsgrad som argument for nedlegging. Rektor nevner ikke nivået før fusjonen, og kan ha sine grunner til det.
I sin innledende tilsynsrapport fra desember 2016, dvs. et knapt år etter etableringen, oppsummerte NOKUT sine anbefalinger.
«Vi anbefaler Nord universitet å vurdere hvilke kvaliteter som skal kjennetegne alle studiestedene ved universitetet. Skal universitetet leve opp til sine faglige ambisjoner om å levere nasjonalt ledende forskning og utdanning på sine satsingsområder uavhengig av studiested, bør universitetet sette i verk tiltak for å styrke studiestedene slik at alle har (et minimum av) bærekraftige miljøer for undervisning og forskning. Det kan her dreie seg om lokal opprustning av fagressurser og utvikling av en lokal fagprofil som er konsistent med universitetets egne strategiske prioriteringer og ambisjoner. Nord universitet bør vurdere hvordan dette kan skje uten å måtte overføre ressurser fra ressurssterke studiesteder som dermed blir svekket i større grad enn det som er ønskelig, sett opp mot universitetets ambisjoner.»
Det er vanskelig å se at nedskaleringen av HiNes virksomhetsområder er i tråd med anbefalingene fra NOKUT. NOKUTs vurdering synes å være i tråd med fusjonsplattformen og uttalelser fra KD i anledningen fusjonen.
Men ledelsen ved Nord universitet så tingene annerledes. For her var nedskaleringen av HiNes virksomhetsområder allerede satt i gang.
Man kan spørre seg: når forskningsaktivitet og oppbygging av «robuste» miljøer er så viktig, hva gjorde ledelsen ved Nord universitet for å følge opp fusjonsavtalen og hva gjorde den for å fortsette det som tross alt var en reell framgang i forskningsaktivitet ved tidligere HiNe? Hvis ledelsen mente den hadde fulgt opp fusjonsavtalen, og hvis den mente at den hadde satt i verk tiltak for å styrke et studiested som Nesna, da måtte en bekymringsmelding fra tidligere ledere ved HiNe være enkel å svare på. Det å ikke svare er selvsagt også et svar, og nåværende rektors forslag om å legge ned Nesna og Sandnessjøen som studiesteder er en naturlig «oppfølging».
En samla vurdering tyder på at det aldri vært meningen for ledelsen ved Nord universitet at sykepleierutdanningen i Sandnessjøen og lærerutdanning på Nesna skulle fortsette.
Så kan man spørre seg hvorfor man da lager en fusjonsavtale som garanterte fortsatt virksomhet og videreutvikling ved alle studiesteder, når man parallelt arbeider for noe helt annet? Selv om en avtale ikke vil innebære at alle studiesteder bevares for all framtidig, så dreier dette seg om noe helt annet. Det dreier seg om brudd på avtalen på første stund, og det er vanskelig å se at disse bruddene på avtalen hadde annet formål enn å svekke Nesna, og overføre ressurser og studieprogram til andre deler av universitetet.
Ifølge Kongelig Resolusjon 15/4398 (om fusjon og opprettelse av det nye Nord universitet) skal universitetet «styrke den nasjonale kunnskapsallmenningen og bidra til en bedre regional fordeling av kompetanse og kunnskapsutvikling for fremtiden». Det er da man må spørre seg hvordan kan man bidra til en bedre framtidig regional fordeling av kompetanse og kunnskapsutvikling ved å legge ned lærerutdanningen og fagmiljøene i en region med over 80 000 innbyggere? Og dette til og med når man samtidig vet at flertallet nyutdanna lærere bosetter seg i den regionen de tar utdanning? Det burde være åpenbart at nedlegging av Nesna ikke bare betyr at regionen og Nesna som kommune mister mange kompetansearbeidsplasser. Det som er enda verre er konsekvensen for framtidens ungdomsgenerasjoner både mht. egen skolegang og mulighet for framtidige studier og arbeid i regionen.
Når dette kommer samtidig som Nesna har meget gode søkertall til lærerutdanning i 2019, og flere søkere til lærerutdanninger enn til «robuste» campus Bodø, så handler dette om annet enn kvalitet. Ifølge Rana Blad 25.04.19 var tallene slik:
GLU 1-7: Nesna 42 – Bodø 37
GLU 5-10: Nesna 64 – Bodø 59
Barnehagelærer: Nesna 44 – Bodø 29
Nesna har også blant de mest fornøyde studentene ifølge Studiebarometret, en undersøkelse der norske studenter blir spurt om tilfredshet og studiekvalitet. Ifølge nettavisen Khrono 12.02.19 er Nesna inne på topp fem-lista over de mest fornøyde studentene i landet, og det gjelder begge grunnskolelærerutdanningene, både for 1-7. trinn og 5-10. trinn.
For Helgelands del er nedleggingen av Nesna som studiested et overgrep mot framtidas generasjoner. Hvis avtaler mellom offentlige institusjoner skal ha troverdighet, må staten som eier gripe inn og sørge for at de avtaler som ble inngått ved opprettelsen av Nord universitet også følges opp.
