Publisert 19. oktober 2018 kl. 09:54
– Hvor mye lenger kommer man egentlig ved å jukse litt? Jeg kan ikke helt forstå at det kan føre noe godt med seg. På et eller annet tidspunkt må du bli oppdaget, sier førsteamanuensis i farmasi Ida Robertsen (35).
Men noen forskere tar snarveier. Det er riktignok svært få som driver med «klassisk juks» som fabrikkering eller falsifisering av data. Men en god del flere beveger seg i gråsoner, for eksempel ved å fiske etter sammenhenger i sine data, bruke data selektivt eller presse seg med som medforfatter på artikler.
Tidligere i år publiserte Oslomet-forskere en studie, finansiert av EUs rammeprogram for forskning, der de undersøkte om det er noen kjennetegn ved stedet folk jobber som øker eller minsker sannsynligheten for juks.
Det viste seg blant annet seg at de som fortalte om høyt publiseringspress på jobben, også i større grad enn andre hadde observert eller hørt om fusk eller tvilsom praksis (se faktaboks). Fakta<
Se oversikt nederst i artikkelen over hvor mange som hadde opplevd juks.
Robertsen er ikke overrasket.
– Det er ikke så rart. Det er jo høyt press for å publisere forskningsartikler. Veldig mye er avhengig antall publikasjoner, sier hun og nevner faste stillinger og finansiering til forskningsprosjekter.
– At noen blir fristet til å gjøre det, er ikke oppsiktsvekkende, sier hun.
Selv har hun riktignok aldri opplevd eller hørt om direkte forskningsjuks der hun har jobbet.
Hun og kollegene i forskningsgruppen ved Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo forsker på hvorfor samme dose medisin kan gi helt ulik effekt i forskjellige personer.
– Dette er plasma fra pasienter som er med i en klinisk studie, forklarer hun på laben.
I prosjektet, der forskningsgruppen samarbeider med Senter for sykelig overvekt, Sykehuset i Vestfold og et legemiddelfirma, undersøker de hvordan fedmeoperasjoner påvirker omsetting og nedbrytning av ulike legemidler.
Hun tror det ville vært vanskelig å jukse med data i et stort prosjekt som dette. Man sitter ikke med dataene alene, men flere ser på dem med ulike innfallsvinkler, forklarer hun.
På gangen utenfor henger artiklene som de ansatte har fått publisert i løpet av det siste året. Men Ida Robertsen synes ikke publiseringspresset er spesielt høyt der hun jobber.
– Men du vet jo at det er antall publikasjoner som teller. Sånn er det i denne verdenen. Men det er ikke noen som står over oss og sier at vi må publisere et visst antall artikler per år, sier hun. Foto: Jørgen Svarstad
Eric Breit, en av forskerne bak studien, understreker at de fleste forskere klarer å håndtere presset for å publisere resultater.
–Men på noen typer av arbeidsplasser vil det være faktorer som gjør at dette presset, som jo påvirker alle forskere i mer eller mindre grad, blir vanskeligere å håndtere, sier Breit som jobber ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslomet.
Rapporten nevner også blant annet stort arbeidspress som en faktor som gir økt risiko for juks.
Det samme gjelder mangel på etiske retningslinjer og økonomiske insentiver på arbeidsplassen, samt frykt for at noen skal stjele ideene dine.
På den annen side viser undersøkelsen at trivsel på jobben motvirker forskningsjuks. De som sa de trivdes på jobben og identifiserte seg med arbeidsplassens verdier og kultur, hadde mindre sannsynlighet for å ha observert juks.
Forskningsledelsen er nok en faktor her også, tror Breit.
Dette tror førsteamanuensis Robertsen at stemmer. Jobber du sammen med andre i et prosjekt, setter du dem i et dårlig lys hvis du jukser, sier hun.
– At det ikke er så mye konkurranse innad i et samarbeidsmiljø, tror jeg er bra. Konkurranse er på et vis drivende, men innad i et miljø tror jeg det er bra at man trives og vil hverandre vel, sier Robertsen, som er veldig fornøyd med arbeidsmiljøet der hun jobber.
Undersøkelsen viser at såkalte gråsonetilfeller er langt mer utbredt enn åpenbart er juks.
Et eksempel er når en person er medforfatter på en artikkel, uten å ha bidratt noe særlig.
23,6 prosent av forskerne hadde observert eller hørt om dette. Her kjenner Robertsen seg igjen.
De såkalte Vancouver-retningslinjene setter opp regler for medforfatterskap, for eksempel krav om at du må ha bidratt vesentlig. Robertsen sier hun har hørt om flere tilfeller tilfeller der medforfattere ikke har oppfylt retningslinjene.
– Praksisen rundt medforfatterskap varierer nok fra miljø til miljø, men det er nok ikke uvanlig at ikke alle medforfattere oppfyller forfatterskapskriteriene, sier hun.
– Hva synes du om det?
– Jeg synes det er en uting, og kanskje har det blitt en slags uvane. Men når man ikke har vært involvert i hverken planlegging, gjennomføring, analysering av data eller selve skrivingen av artikkelen, ser jeg ingen grunn til at man skal stå som medforfatter, sier hun.
Den kanskje viktigste forklaringen på fusk er mangel på kunnskap, både om hva som er greit og ikke, og om hvordan man kan si i fra dersom man kommer borti fusk, sier Eric Breit.
– Det var lite kunnskap i organisasjonene om retningslinjer og varslingskanaler, forteller han. Breit sier at mangel på varsling vil kunne føre til en negativ læringsspiral der organisasjonen ikke blir oppmerksom på problematisk forskningsatferd, og dermed ikke kan lære av det heller.
For eksempel visste hver tredje overhodet ikke om det fantes skriftlige retningslinjer om forskningsjuks og integritet på universitetet. Over 60 prosent kjente ikke til eller kjente bare i liten grad til varslingsrutinene ved forskningsjuks. I underkant av halvparten opplyste at nyansatte fikk opplæring i forskningsetikk, mens 20 prosent ikke visste.
– Hva kan det skyldes?
Det er et viktig lederansvar, og jeg vil anta at det er for lite lederoppmerksomhet om det. Og tematikken vedrørende forskningsintegritet er i utvikling, den er relativt umoden i mange land og forskningsinstitusjoner fortsatt. I Norge har vi kommet langt, antakelig er vi blant de fremste i Europa, sier Breit, og viser til den nye forskningsetikkloven som kom i 2016. Den krever blant annet at alle institusjoner skal ha et forskningsetisk utvalg.
– Andre steder i Europa ser det annerledes ut. I en annen casestudie fant vi at organisasjonene ofte ikke hadde rutiner og systemer for å fange opp dette. Når en forsker varsler om juks, blir det nedsatt komiteer og utvalg ad hoc. Det blir et sjokk på organisasjonen, de vet ikke hvordan de skal håndtere det, sier han.
Videre viste det seg at strengt hierarki i organisasjonen økte sannsynligheten for juks.
Breit tror dette kan ha å gjøre med to ting: For det første at det vil være skarpere konkurranse blant juniorforskere til å rykke opp til seniorstillinger, og dermed kan falle for fristelsen til å ta snarveier i forskningen sin. For det andre at ulik maktbalanse vil gjøre at yngre forskere lettere blir overkjørt av seniorer. Slik er det ikke på jobben til Robertsen.
– Hos oss er det en stor grad av raushet. Ingen bestemmer at hva jeg skal gjøre, og jeg har aldri følt meg overkjørt av seniorforskere, sier hun.
Disse universitetene deltok i undersøkelsen: Oslomet (Norge), Leiden (Nederland), Trento (Italia), Radboud (Nederland), VUB (Belgia), Tartu (Estland), Bristol (England), Bonn (Tyskland). Det var 1126 respondenter.
