Av Av Svein Larsen, Per Einar Binder og Helge Nordby, UiB.
Publisert 7. mars 2012 kl. 08:00
Svein Larsen, instituttleder ved Institutt for Samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen.
Per Einar Binder, instituttleder ved Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen
Helge Nordby, instituttleder ved Institutt for Biologisk og Medisinsk Psykologi ved Universitetet i Bergen.
Svein Larsen er instituttleder ved Institutt for Samfunnspsykologi, Per Einar Binder er instituttleder ved Institutt for klinisk psykologi, og Helge Nordby er instituttleder ved Institutt for Biologisk og Medisinsk Psykologi, alle ved Universitetet i Bergen.
Vitenskap er en kreativ prosess som handler om å frembringe ideer og resonnementer, mens forskning omfatter datainnsamling, analyse og publikasjon. Vitenskap og forskning er vevd sammen, på ulike vis, i ulike fag. I noen fag er man avhengig av store forskningsgrupper for empirisk å utforske en vitenskapelig idé. Men spørsmålet er om all psykologisk/psykiatrisk vitenskap er avhengig av store forskningsgrupper, og om vitenskapelig produksjon på norsk innen disse fagene er uten verdi.
I 2011 ble norsk psykologisk og psykiatrisk forskning evaluert av et internasjonalt ekspertpanel. Fagmiljøene laget først samlede oversikter over sine aktiviteter siden forrige evaluering, og etterpå møtte institutter og forskningsgruppeledere til samtaler med panelets eksperter.
Panel 6, Psychology and Psychiatry, vurderte 52 forskningsgrupper. NFR-evalueringen omfattet aspekter ved organisasjon/ledelse, vitenskapelig produksjon og kvalitet, ressurstilgang, opplæring, mobilitet, karriereveier og forskningssamarbeid. Rapporten ble offentliggjort 17. november 2011. Her fikk hver enkelt gruppe «karakter» og en kvalitativ omtale.
Vi ønsker å rette søkelys mothva som ledet til karakterfastsettelsen. Vi forventet at vitenskapelig produksjon (artikler, bøker og bokkapitler) ville være den viktigste faktoren i denne vurderingen. Men NFR-rapporten oppgir også andre relevante kvantitative mål, som for eksempel gruppestørrelse og antallet vitenskapelige personer i ulike stillingskategorier.
Gruppene ble bedømt på en skala fra 1 (weak) til 9 (excellent). Rapporten skilte ikke mellom nivå 1- og nivå 2-publikasjoner. Det ble ikke gjort forskjell på bokkapitler og bøker (en kategori som derfor kan være meget vid). I tillegg var ikke alle data for alle forskningsgruppene like entydig rapportert. De kvalitative vurderingene panelet gjorde, er det ikke grunnlag for å tallfeste, og de faller derfor utenfor målsettingen for vår artikkel. Hensikten her er kun er å se om de kvantitative parametrene på gruppenivå spilte en rolle for karakterfastsettelsen (det er ikke tatt hensyn til forskjeller i bidrag fra medlemmer i enkeltgruppene).
Som Tabell 1 viser, finnes psykiatrisk og psykologisk forskning her til lands på alle kvalitetsnivåer fra 1?9,og fordelingen er normal. Karakteren for de evaluerte institusjonene varierer fra 3,4 til 6,0.
Tabell 1: Karakterer og institusjoner1
[wip4: photo=490455 width=512 align=middle]
Som instituttledere ved Universitetet i Bergen (UiB) er vi særlig interessert i hvordan vår egen institusjon ble vurdert. Av de 16 gruppene fra UiB er 14 tilknyttet Det psykologiske fakultet (DPF). Når vi sammenligner disse 14 gruppene med de andre, finner vi ingen forskjell i karaktergjennomsnittene, men DPF-gruppene er mindre målt i antall ansatte (10 vs. 19). DPF-gruppene publiserer like mange artikler (4,3 og 5,1) og like mange nasjonale artikler som gjennomsnittet for de andre institusjonene. I tillegg ble det fra DPF publisert like mange bokkapitler/bøker som for de andre institusjonene (1,4 vs. 1,3).
DPF-gruppene ble vurdert på hele skalaen fra 1 til 9. Figur 1 viser data fra de tre aktuelle psykologiske instituttene ved DPF; Institutt for biologisk og medisinsk psykologi (IBMP), Institutt for Klinisk Psykologi (IKP) og Institutt for samfunnspsykologi (ISP).
Figur 1: De tre aktuelle psykologiske instituttene ved UiB
(internasjonale artikler pr. ansatt, antallet nasjonale artikler pr. ansatt, antallet bokkapitler/bøker, karakter og absolutt antall ansatte)
[wip4: photo=490454 width=512 align=middle]
Det er få forskjeller mellom de tre instituttene; omtrent like stor publikasjon i internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter og like stor produksjon av bøker og bokkapitler, men IKP har betydelig høyere produksjon av publikasjoner i nasjonale tidsskrifter pr. ansatt enn de to andre instituttene. Det er også stor forskjell på de tre instituttene når det gjelder gruppestørrelse og oppnådd karakter; IBMP har dobbelt så store forskningsgrupper som de to andre instituttene, og IBMP fikk høyest karakter. Dette tyder på at karakter er avhengig av forskningsgruppenes størrelse.
Vi vurderte derfor hele materialet (alle de 54 forskningsgruppene i Panel 6) en gang til for å se på sammenhenger mellom karakter og de andre målene i rapporten. Det viste seg at det var en betydelig korrelasjon mellom gruppestørrelse og karakter (.49), og mellom antallet internasjonale publikasjoner pr. person og oppnådd karakter (også .49). Ingen av de andre målene hadde signifikante korrelasjoner med den tildelte karakteren.
Vi gjorde derfor en regresjonsanalyse, hvor vi brukte de uavhengige målene gruppestørrelse, internasjonale artikler pr. medlem i gruppen, norske artikler pr. medlem og bøker og bokkapitler pr. medlem i gruppen for å studere i hvilken grad de spilte en rolle for den oppnådde karakteren. Det viste seg at det var to, og kun to, variabler (gruppestørrelse og antallet internasjonale publikasjoner pr. person) som signifikant predikerte karakterutfallet, og 57 prosent av karakteren ble forklart ved disse to variablene.
Oppsummert viser resultatene altså at det kun er gruppestørrelse og antallet internasjonale artikler pr. person som spiller en rolle for kvaliteten på forskningsgruppen uttrykt ved den gitte karakteren. Publisering på norsk og det å skrive bøker og bokkapitler er helt uten betydning.
Selvsagt fortjener de gode forskningsgruppene all heder og ros. Samtidig er det usikkert om alle grupper som er bedømt som mindre gode, har fortjent sin karakter. Vi antar at det kan foregå mye god vitenskap også i små miljøer; her kan man utvikle ideer, kreativitet og resonnementer, aktiviteter som gjerne er helt gratis og kan foregå i enerom eller sammen med andre over et glass eller en kopp kaffe. Forskning («research») er å gjøre disse ideene og tankene om til forskbare størrelser og å gjennomføre datainnsamling, analyser og publikasjon. Forskning er ikke gratis; det er kostbart. Vi har derfor mistanke om at det er forskning og ikke vitenskap som ble vurdert i den foreliggende rapporten fra Panel 6.
Det synes også å bli tatt for gitt at det å publisere på norsk har liten vitenskapelig verdi. Men det er i det minste tenkelig at praksisnære fag som hviler på norskspråklig kommunikasjon med ulike brukere, også trenger å utvikle et norsk fagspråk, og det er også tenkelig at lokale faglige diskusjoner trenger å bli tilført forskningsbidrag. I tillegg er det vår erfaring at det finnes norskspråklige tidsskrifter med strenge fagfelleprosesser. Selv om vi mener at en universitetsforsker både bør og skal publisere internasjonalt, fremstår det som bemerkelsesverdig når norskspråklig publisering i den foreliggende rapporten blir vurdert nærmest ekvivalent med ikke-forskning. Dette er i realiteten å innta et forskningspolitisk standpunkt med vidtrekkende konsekvenser.
En samlet presse har presentert forskningsrådsevalueringen som at norsk forskning har fått «karakterene» sine, uten at vi har sporet nevneverdig problematisering av premissene for karaktersettingen. Det er sunt fra tid til annen å bli vurdert utenfra, og selvsagt har våre forskningsfelt et stort forbedringspotensial, men vi er usikre på om de kriteriene som påviselig var grunnlaget for karakterfastsettelsen, kaster lys over hvor dette potensialet ligger. Dersom kvalitet er mengde, teller størrelsen. Hvis ikke er tiden kanskje moden for en debatt om kvalitet i vitenskap og forskning basert på verdier.
