Et godt blikk bakover på norsk minoritetspolitikk. Men blikket framover mangler.

 

 

At Norge allerede lenge har vært et flerkulturelt samfunn, ble fastslått i 1998. Da ble begrepet nasjonale minoriteter innført i norsk politikk, som beskyttelse for de fem minoritetene som hadde mer enn hundre års historie i Norge: jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinner.

Fakta

Nik. Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner (red.)

Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016

Cappelen Damm Akademisk, 2017

317 sider

Veil. pris: kr 449

 Åtte år tidligere hadde samene fått status som urfolk.

Riktignok hadde minoriteters rett til å bevare egen kultur vært nedfelt i lover og internasjonale traktater allerede fra 1960-årene av. Men dette kulturelle minoritetsvernet kom gjerne i konflikt med den pågående oppbyggingen av velferdsstaten. I det nye, moderne Norge skulle nemlig alle bli bofaste, få full skolegang og fast arbeid. Og hvor mye ulikhet tåler vi egentlig?

Enten vi tilhører majoritetssamfunnet eller en av minoritetene, har vi begitt oss hit, i tur og orden. Å vandre inn og ut av Norge var i flere århundrer en ukomplisert sak, i alle fall om du bekjente deg til kristendommen. Men under første verdenskrig skjedde det en markert endring. Den nye fremmedlovgivningen av 1915 var den mest omfattende inngripen fra den norske staten siden 1600-tallet når det gjaldt å regulere hvem som hadde adgang til riket. Dermed trakk man også opp grenser for hvem som var en del av og hvem som stod utenfor det nasjonale fellesskapet. Det ble «oss» og «de fremmede».

En ny bok om norsk minoritetspolitikk begynner da også rundt 1900. Den viser hvordan det gjerne var vandringen i seg selv som var problemet, det nomadiske, uforpliktende, grenseoverskridende. Samene som var ett folk på tvers av flere landegrenser. Jødene som fantes «overalt». For ikke å snakke om de som bare kalte seg «reisende».

Det skjedde altså et klimaskifte i årene rundt første verdenskrig. Historikerne Nik. Brandal og Eirik Brazier skriver om «den store tilstrømningen av politiske flyktninger, reisende, omstreifende arbeidere og andre som søkte trygghet i Europas nordlige ytterkant». Det de riktignok ikke skriver noe om, i motsetning til hva for eksempel Knut Kjeldstadli viser i bind to av Norsk innvandringshistorie, er at det samtidig manglet arbeidskraft i norske bedrifter. Bedriftene søkte derfor etter utlendinger, først og fremst svensker, som da også utgjorde flertallet av dem som vandret inn i landet. Mange av «de fremmede» var med andre ord nyttige for oss – en stund.

Noen var imidlertid mer fremmede enn andre. Mens «taterne» først og fremst ble sett på som nordmenn med tilpasningsvansker, ble norske rom definert som for fremmede til at de i det hele tatt kunne assimileres. I 1934 ble de fire største rom-familiene i Norge utvist. Halvparten av dem led senere samme skjebne som flertallet av de norske jødene: De døde i tysk fangenskap.

«Det har […] vært et mål at erfaringene fra historien til de ‘gamle’ minoritetene skal kaste lys på statens politikk overfor mer nylig innvandrede minoriteter», heter det i forordet til boken, som er en samling artikler, skrevet hovedsakelig av historikere, sosiologer og sosialantropologer, mange av dem med tilknytning til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i Oslo. Hver for seg er kapitlene viktige bidrag til en skammelig historie, der de gjør nedslag i de ulike minoritetens skjebne. Men jeg savner en samlende stemme som tar grep, som gjør kunnskapen om fortiden om til et verktøy for å forstå vår egen samtid, og gjerne også antyde noen veier videre. For forestillinger om «de fremmede» er jo like til stede i dagens politiske debatt som tidligere, bare at nå har de – til dels – andre ansikter. Hvem skal ha adgang til riket? Hva er å være norsk? Hva kan vi kreve av tilpasninger både fra majoritetssamfunnet og minoritetsgruppenes side for at dette skal funke?

De avsluttende kapitlene i boken blir et antiklimaks. For hvordan sikrer vi at historien ikke gjentar seg, hverken for gamle eller nye minoriteter? Hva har vi med oss fra historien når vi i dag diskuterer tiggerforbud og morsmålsundervisning, Marie Amelie og Mahad A. Mahamud, for ikke å snakke om gummibåtene på Middelhavet og frykten for islamistene?

I stedet avsluttes boken med to kapitler som tar for seg lærebøkenes framstilling av Holocaust, samene og de nasjonale minoritetene. Et tredje kapittel spør hva skolen kan gjøre for å motvirke fordommer og sikre likeverd. Slik framstår skolen som den viktigste arenaen for dagens minoritetspolitikk, noe som får meg til å undres: Hvor ble det av diskusjonen rundt dagens lovverk? Hva med politiske myndigheter, fra kommunalt nivå og oppover? Mediene og samfunnsdebattantene? Å trene neste generasjon i mangfoldstenkning og likeverd, er flott, det. Men det er fortsatt først og fremst oss med stemmerett som trekker grensene mellom «oss» og «de fremmede».