Debatten om avkolonisering av akademia:

Hvor er Påskefjellet?

Av Guðrún Jónsdóttir, førsteamanuensis i generell didaktikk og pedagogikk, eller «læreroppdretter og klasseromsforsker», NMBU

Publisert 6. desember 2018

Etter hvert skjønte jeg at påskefjellet er en ide og ikke én geologisk formasjon. Jeg våger påstanden: Det samme gjelder norsk kultur og norskhet.

Året er 1979. Vår i lufta. En og annen hestehov har banet seg vei opp fra den småskitne snøen. Jeg er nykommer akkurat som hestehoven. Slurper kaffe og småprater med tre medstudenter i kantina på Blindern.

Guðrún Jónsdóttir. Foto: NMBU

Da kommer spørsmålet: Hva skal du i påskeferien Guðrún? Uten å tenke meg om, svarer jeg: Nei, ikke noe spesielt. Jeg pleier ikke å feire påske, jeg er ikke kristen. Jeg skjønte umiddelbart at svaret var uventet. Alle tre så jo på meg med måpende blikk. Jeg fortet meg derfor med å følge opp med et spørsmål: Hva skal dere da? De svarte i kor: På Påskefjellet. Nå var det jeg som måpte. Jeg ante ikke hvor det fjellet lå. Jeg våget ikke å spørre om det. Isteden spurte jeg hvordan skal dere reise dit, og hvor lang tid tar det? Jeg skal kjøre bil, og det tar sirka tre timer, svarte en av medstudentene. Tilbake på studenthybelen hentet jeg frem mitt gamle skoleatlas. Jeg brukte passer for å måle opp. Etter en god del oppmålinger og funderinger kom jeg frem til at Påskefjellet kunne være i Telemark. Men hverken i skoleatlaset eller i andre tilgjengelig kart fant jeg noe Påskefjell i Telemark.

Året er 2018. De siste månedene har tankene gått tilbake til mysteriet om Påskefjellet. På sitt årsmøte vedtok Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond en resolusjon om «Avkolonisering av høyere utdanning». Her heter det blant annet: «Kolonimakter brukte utdanning for å dominere, gjennom å fremstille koloniherrenes språk, kultur og verdensforståelse som det eneste gyldige.» I kjølvannet fulgte en interessant debatt. Svært forenklet sagt: Kjernen i debatten har vært hvilke vitenskapssyn som ligger / bør ligge til grunn for pensumlitteratur og forelesninger på universitetene. Jeg har nikket gjenkjennende til mye av det som har blitt fremsatt. Akademia er imidlertid mer enn pensumlister og forelesninger. Rutiner og sedvaner i akademia bør også legges under lupen. Hvem er inkludert og ekskludert i disse? Hvordan ivaretas og eventuelt innlemmes perspektiver fra studenter og ansatte fra andre verdensdeler?

I inneværende høstsemester ble det arrangert et seminar, myntet på de «langreiste» ved mitt universitet. I invitasjonen het det blant annet: «Working with Norwegians without understanding the Norwegian way may be quite like playing chess or poker without knowing the rules.» Foredragsholder var fra firmaet Ellis Culture. På firmaets nettsider kan vi lese at de har utviklet og holdt interkulturelle kurs i nesten ti år. På forespørsel sier firmaets leder at de holder de fleste av sine kurs på universiteter og høyskoler. Foredragene bygger på bøker som innehaveren har skrevet. De bøkene er besynderlig lesning. Forståelsen av det interkulturelle bærer preg av at prefikset inter– (mellom eller på tvers av) overskygges av suffikset, kultur. Derved underkommuniseres det faktum at mennesker (også i Norge) inngår i flere sosiale samspill og settinger. Stikk i strid med dette hamrer Ellis Culture inn sitt budskap. Norsk kultur fremstilles som en statisk og ensidig størrelse. Den eneste gyldige.

Da skoleatlaset, for nærmere 40 år siden, ikke ga løsning på Påskefjell-mysteriet, gikk jeg tilbake til mine medstudenter og spurte: Hvor er egentlig Påskefjellet? Det kan være mange steder det, svarte de. Årene gikk, og jeg skjønte etter hvert at påskefjellet er en ide og ikke én geologisk formasjon. Jeg våger påstanden: Det samme gjelder norsk kultur og norskhet, det er også mer en ide enn én formasjon.

  • Les også: