Av Olga Iermolenko, Førsteamanuensis i bedriftsøkonomiske fag ved Handelshøgskolen på Nord universitet
Publisert 1. februar 2024 kl. 13:41
Hvordan er det å være forsker i Norge og ha familie både på Gaza og i Ukraina under krigen?
Vi sitter på et forskningsseminar og hører om et pågående forskningsprosjekt: Accounting for emotions: Valuing life in the aftermath of the 9/11 terrorist attacks. En talentfull forsker forteller oss om Victim Compensation Fund og dets forsøk på å kompensere familiene til ofrene for terrorangrepet 11. september i USA. Vi lærer at det var viktig for de berørte familiene å få snakke om dem de mistet, sine kjære familiemedlemmer, få medfølelse, bli hørt og eventuelt få «rettferdig» kompensasjon.
Det er ikke bare rene kalkulasjoner – det er mange følelser som påvirker verdsettelsesprosessen av et menneskeliv. I mine øyne er det et veldig viktig tema!
Det som preger meg enda mer – er tankene om mine familiemedlemmer som befinner seg både i Ukraina og på Gazastripen under de pågående stygge krigene. Det har allerede gått mer enn 700 dager med fullskala krig i Ukraina og mer enn 100 dager med bombing av Gaza. Vi er vitne til alle typer forbrytelser mot menneskerettighetene og folkemord, men ingenting skjer for å forbedre situasjonen, selv det er mange som ber om våpenvilje på Gaza, mange som spør om mer støtte til Ukraina, og så videre. Hvor mange menneskeliv må være fortapt før det blir nok?
Jeg har familie fra Ukraina som bor i Norge nå, men også i Ukraina. Jeg har også 11 familiemedlemmer som er låst inne på Gaza siden krigen brøt ut. De er mannen min sine nærmeste – hans mor og søsken med familier og barn. Jeg kan garantere at de har ingen tilknytning til Hamas. Vi traff hverandre nesten hver sommer, i Egypt, Libanon, Syria eller i Norge. Nå er de straffet for livet. De er straffet for å bli født og bli boende i Palestina.
Jeg vil ikke anklage noen eller inngå i politiske debatter. Jeg må si at jeg er ganske takknemlig til Norge for all støtten til Ukraina og all hjelpen mine nærmeste, som kunne reise ut fra Ukraina, har fått i Norge. Vi setter alle enorm pris på det! Det som er vanskelig å forstå, er hvorfor Norge prøver ikke å hjelpe folk som er låst inne på Gaza?
Kan dere tenke hvilke fryktelige historier vi hører fra dem hver gang vi har kontakt med dem? Det er bedre å ikke fortelle om det til vanlige mennesker som har medfølelse, for å unngå psykologiske traumer. Det som er enda verre er at de ber oss om å hjelpe dem å krysse grensen. For å ikke bli sprø, dø av sult eller bomber. De har allerede mistet alle husene sine på Gazastripen, tannklinikken og atelieret, for min manns brødre er tannlege og billedkunstner. Helsetilstanden til moren og søsteren til mannen min er kritisk. De har ingen tilgang til medisiner eller medisinsk hjelp. Etter mange forsøk på å nå krisestab, UD og UDI for å hjelpe oss å evakuere familien til mannen min, får vi fortsatt bare et svar:
Etter så mange dager med sorg, fortvilelse og maktesløshet, spør jeg meg selv: er de livene som er tapt i pågående kriger er mindre verdt? Et det greit at vi kan miste et par millioner mennesker under bombardering eller ved sult?
Et hurtig google-søk gir meg denne informasjonen: Hvert menneske i Norge er beregnet til en verdi på cirka 35 millioner kroner fra fødsel til død.
Hvor mye tror dere et menneskeliv koster på grenser mellom Gaza og Egypt? Ikke vær overrasket – det kan forsøkes å kjøpes en «enveisbillett» ut fra Gaza. Den gir ingen garantier, men det er noen som prøver, og noen som får dette til. Prisene i begynnelsen av januar: 10 000 amerikanske dollar per person. Om du har en familie på 11 medlemmer, må du betale 110 000 amerikanske dollar for å prøve å flykte fra helvete. Med nåværende valutakurs er det cirka 1,2 millioner norske kroner.
Men det er gode nyheter nå. Prisene har gått ned til 5 000 dollar per person.
Det vil si – vi kan forsøke å ta opp lån og betale 55 000 amerikanske dollar, cirka 600 000 norske kroner for å få familien til mannen min ut fra Gaza. Skal vi ta sjansen og ta opp et lån i banken? Har du noen tips til hva skal jeg si til banken?
Det er slike spørsmål jeg stiller meg, mens jeg sitter her på konferansestolen – og i alle andre minutter og dager i mitt norske forskerliv.
