Av Heidi Østbø Haugen, professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo, May-Len Skilbrei, professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo
Publisert 2. november 2021 kl. 22:39
Hun forteller at veilederen hennes ved prestisjeuniversitetet Tsinghua i Beijing trakasserte henne seksuelt.
Støtteerklæringene strømmer inn under den åpne Facebook-posten. Folk deler den sammen med sine egne kommentarer om trakassering i og utenfor akademia. Dette er ikke første gang noen forteller om slike erfaringer fra kinesiske universiteter, og få tror det blir den siste. Maktforskjellene er dype – studenter er avhengige av foreleserne sine, ph.d.-stipendiater er underordnet veilederen de har. Potensialet for misbruk er stort.
Samtidig som Dr. Lung deler sin historie, kommer Al Jazeera ut med en podcast som ryster britiske universitetsmiljøer. Blant annet har studenter og en nyutdannet forsker ved Universitetet i Glasgow hver for seg sendt inn klager på en navngitt dosent for trakassering og maktmisbruk.
Klagene lå lenge uten å følges opp i det hele tatt. Da de til slutt ble behandlet, ble de vurdert enkeltvis. I ett tilfelle sendte dosenten inn en motanklage om trakassering som den opprinnelige klageren fikk presentert på et møte uten å ha mulighet til å forberede seg. Fagforeningsrepresentanten grep ordet da klageren ble sittende rådløs. Dosenten flyttet til et annet universitet uten at den nye arbeidsgiveren fikk vite om trakasseringsanklagene.
Om anklagene stemmer, er det snakk om grove brudd på de vilkårene yngre forskere trenger for å blomstre i akademia, i tillegg til å være mulige lovbrudd. Samtidig kan ikke slike saker kun tilskrives individuell umoral. Man kan heller ikke anta at dette kun skjer i noen land. Det er noe med strukturene i akademia som muliggjør maktmisbruk, inkludert seksuell trakassering, og som står i veien for å anerkjenne og håndtere det.
Avhengigheten av veileder og sterk konkurranse mellom juniorer er et gjennomgående problem. Barrierer mot å varsle er også kjente i mange land. Felles for de kinesiske og britiske anklagerne er at det var redde for represalier om de varslet, i form av dårlige vurderinger, underkjente eksamener og å bli fratatt arbeidsoppgaver og videre karrieremuligheter. Derfor glattet flere av dem i stedet over det som hadde skjedd og håndterte det som et personlig problem de kun snakket med de nærmeste om.
Anklagerne har også til felles at de opplevde at institusjonene hadde dårlige eller manglet systemer for å følge opp varsler. Også dette er et velkjent problem i akademia mange steder. Maktubalanse og knapphet om ressurser, for eksempel i form av få faste stillinger, skaper relasjoner som kan misbrukes. Tette og asymmetriske relasjoner kan også gjøre at utsatte kvier seg for å gå videre hvis overtramp har skjedd. Hvordan kan vi organisere akademia på en måte som legger mindre til rette for maktmisbruk og gjør det lettere å si ifra?
Kunnskap om hva som er overtramp bidrar til refleksjon over egen praksis. Dette gjelder på begge sider av et asymmetrisk maktforhold. Handlinger man selv ikke ville reagert på eller ser som harmløse kan tolkes annerledes av personer i en annen posisjon i hierarkiet og karrieren enn en selv. I og med at yngre forskere ofte er avhengige av etablerte forskere, spesielt veiledere, er det nyttig om institusjoner ser oppfølgingen av midlertidig ansatte som et kollektivt anliggende i tillegg til å være eventuelle veiledere eller prosjektlederes ansvar.
Det trengs også en bevissthet om hvordan seksuell trakassering og mobbing henger sammen med generelle likestillings- og mangfoldsutfordringer ved institusjonen. Å rekruttere bredt og verdsette mangfold er en måte å motvirke ensrettede miljøer som gjør juniorer ytterligere sårbare for overgrep og som gjør det vanskeligere å si ifra.
Arbeidsgivere og studiesteder har varslingssystemer mot trakassering. I dag finnes det sentraliserte systemer for å melde fra og rutiner for hva som skal skje etter man har meldt fra på flere forskningsinstitusjoner. Det er hensiktsmessig å utforme disse slik at man håndterer sakene på et annet nivå enn der varselet og den anklagede er basert slik at man sikrer at begge partene får sine rettigheter ivaretatt. For at systemene skal være effektive, må studenter og ansatte på alle nivåer er godt kjent med dem.
Et arbeidsmiljø uten seksuell trakassering og mobbing er en forutsetning for forskningens kvalitet og tillit innad i forskerfellesskapet og derfor også for forskningens samfunnsbidrag. Det gjør det til et forskningsetisk spørsmål, og i Håndbok i forskningsetikk og databehandling skriver vi mer om hvordan institusjonene kan jobbe for å motvirke misbruk av skjeve maktrelasjoner.
Les også:
