Hvorfor skal vi være åpne om det vi mislykkes med, når det er suksesshistoriene som ønskes?

Hvorfor skal vi være åpne om det vi mislykkes med, når det er suksesshistoriene som ønskes?

Av Ann-Mari Lofthus, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet

Publisert 8. september 2020

Følelse av skam og utilstrekkelighet følger hverandre tett, men det er lite snakk om det i akademia, skriver førsteamanuensis Ann-Mari Lofthus.

Førsteamanuensis Ann-Mari Lofthus.
Foto: Høgskolen i Innlandet

Aldri har det vært så mange som tar en doktorgrad i Norge, men bak disse tallene ligger det også mye revisjonsarbeid og avvisninger. Rask gjennomstrømning og effektive studieløp ser ut til å være nøkkelen til en vellykket akademisk karriere, selv om motgang også er en del av dannelsesreisen.

Jeg benytter autoetnografisk metode for å belyse opplevelsen av å ikke lykkes på første forsøk. Ved å bruke meg selv og mine erfaringer er intensjonen å belyse et fenomen mange snakker om, men synes det er vanskelig å innrømme åpenlyst – hvordan kan en faglig underkjennelse utløse en identitetskrise. Men, disse utfordringene gir også dypere kunnskap og forståelse på flere plan i livet.

14. desember, 2018

«This is the first time I have used the word «significantly» in a doctoral committee assessment», sa et av komitemedlemmene, mens vi ventet på signalet for å toge inn i auditoriet hvor disputasen min skulle holdes. Denne kommentaren var beviset på at jeg var anerkjent, og ikke lenger underkjent, som doktor og forsker.

Endelig …

15. mars, 2017

«Vi beklager å måtte meddele at komiteen nedsatt for å bedømme din doktoravhandling leverte en enstemmig negativ innstilling 9.3.2017. Komiteen konkluderer med at det må gjøres store endringer i avhandlingen før den er verdig for forsvar.»

«Du kan levere inn ny avhandling tidligst 29.9.2017. Ved en annen gangs innlevering kreves det at avhandlingen er vesentlig endret i forhold til første innlevering.»

Jeg leste denne e-posthilsen fra fakultetet. «Hva er dette for noe tull!», var min første tanke. Jeg fikk stryk på avhandlingen min! Jeg hadde jo sendt inn en kreativ doktoravhandling med Mixed Methods-tilnærming, autoetnografiske elementer og filosofisk ståsted – hele greia. Jeg var så sikker på at komiteen ville godkjenne avhandlingen min, og at de ville like den så godt som meg. Komitemedlemmene fant avhandlingen både uklar og ustrukturert, og krevde at jeg skrev om kappen og den upubliserte tredjeartikkelen. Likevel, de lot det være en strime av håp i sin vurdering. Dermed var ikke sjangerkravet innfridd. «Hva er det denne hersens kappa skal bestå av da, og hvordan kan jeg klare å komme i havn?»

For, denne avvisningen hjalp ikke på stresset jeg opplevde. Min framtid, på lik linje med andre stipendiaters, opplevdes som høyst usikker. Engasjementet som stipendiat var utgått for lengst, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre i nærmeste fremtid. Jeg hadde levd i denne situasjonen i snart fem år. Forsinkelsene hadde flere grunner, men det hjalp ikke når tidsbruken skulle gjøres rede for. Jeg befant meg i skjærsilden, et sted mellom saligheten og fortapelsen. Salighet var å være ferdig med avhandlingen, disputere og komme meg videre i livet. Fortapelsen lå i helvetet å ikke ha noe å gå til, all usikkerheten og angsten på hva som ville komme. Uten innlevert oppgave var det utenkelig å søke på jobber – eller få noen, trodde jeg.

Der og da mista jeg all motivasjon og håp for fremtiden. I hvert fall i noen minutter. Heldigvis har «UFLAKS» vært en nær venn og en del av reisefølge mitt i mange år. Når han trer fram klarer jeg å rope på en annen nær venn, «DU LYKKES TILSLUTT». Jeg er privilegert som har slike venner når utfordringene står i kø. Så er det den tredje delen av reisefølge «SKAM», som er litt fram og tilbake.

Så, her satt jeg med reisefølget mitt; «UFLAKS», «DU LYKKES TIL SLUTT» og «SKAM». «UFLAKS» og «SKAM» slo seg sammen. De godtet seg over at jeg ikke hadde bestått. De bekreftet bare at jeg ikke har noe å gjøre i akademia. Jeg er jo bare en middelmådig akademiker og forsker. Egentlig er du bare mislykket, fortalte de meg. En stryk er langt fra en anerkjennelse.

Jeg ringte veilederen min. Hun var like skuffet som meg. Men, hun minnet meg på at jeg burde brukt noen flere måneder for å spisse og pynte på avhandlingen før jeg sendte den inn. Jeg så ikke hennes poeng før jeg sendte inn, men begynte å se et glimt av dette nå.

Jeg måtte ringe rundt til familie og venner og forklare hva som hadde skjedd. At jeg hadde mislyktes og strøket. Hvordan kunne jeg tro, som den første fra et lite bygdesamfunn litt bortafor Drammen, at jeg kunne bestå den høyeste akademiske graden? Jeg, som kom fra arbeiderklassen og bygda – Working Class Hero og bondestudent. Hvem var jeg til å ta en doktorgrad og tro jeg kunne bestå, med den «uakademiske» bakgrunnen?

Heldigvis fant «DU LYKKES TIL SLUTT» meg. Hun ropte på en annen venn, «UTHOLDENHET». Dette er øyeblikket hvor «UTHOLDENHET»s hjelp må være tilgjengelig. Det trengte jeg for å løpe den ekstra runden og passere målstreken. Etter noen dager bestemte jeg meg for å lytte til mine gode venner «DU LYKKES TIL SLUTT» og «UTHOLDENHET» og begynte «på’n igjen». Den tredje artikkelen ble skrevet på nytt, sendt inn og publisert noen måneder etter avvisningen. Jeg skrev avhandlingen om igjen. Denne gangen kunne jeg ikke misbruke min eneste sjanse til å nå mitt endelige mål – å bli ferdig med avhandlingen og bli en forsker.

I samtaler med de tre veilederne mine erkjente jeg behovet for å følge «den smale» akademiske stien. Ikke noe mer eksperimentell skriving. «Gjør som du blir bedt om og hold kjeft!», tenkte jeg. Jeg måtte lytte til veiledernes gode råd, som, klokelig, ikke godtok mine krumspring. Komiteen ønsket en tradisjonell avhandling, strukturert etter IMRaD – introduksjon, metode, resultat og diskusjon. Dette var den eneste veien å gå, var mine tre veiledere enige om. Men, i deres faste beslutning, merket jeg hjertevarme og et ønske om at jeg skulle bestå neste runde og lykkes.

Omskrivingsprosessen ble en nyttig leksjon i ydmykhet.

Nashville, 13. mai 2017, kl. 07.05

«Jeg sa at jeg må revidere avhandlingen min, og jeg antar at det vil ta noen måneder til…»

Søren, dette er tredje gangen jeg detter ut under Skype-intervjuet fra en hotellobby i Nashville. Jeg ringte opp igjen de som satt på Høgskolen. Heldigvis, resten av jobbintervjuet gikk veldig bra. Jeg turte ikke å tro at jeg ville få stillingen jeg hadde søkt på. Hvorfor skulle de velge meg – en mislykka akademiker? Jeg hadde en ekkel følelse. Var jeg ærlig og tydelig nok i intervjuet, eller hadde jeg dekorert sannheten for mye?

En time senere sendte jeg en e-post: «Bare for å oppklare. Komiteen avviste min avhandling og jeg kan ikke sende inn en revidert versjon før etter 29. september. Jeg beklager at jeg ikke var klar på dette punktet. Med vennlig hilsen, Ann-Mari Lofthus»

Et par uker etter fikk jeg jobben som høgskolelektor på et lærersted 25 mil hjemmefra, selv om avhandlingen min var avvist.

Urbana-Champaign 16. mai 2017, International Congress of Qualitative Inquiry

Jeg kjente henne igjen på det rødfargede håret. Vi hadde vært på en samling i Oslo uka før. Vi snakket ikke sammen da, men nå fikk jeg mulighet til å ta kontakt siden vi var to nordkvinner i USA. Jeg introduserte meg selv, og vi begynte en hyggelig passiar.

Hun spurte meg om hvor langt i doktorgradsløpet jeg var kommet. Jeg innrømmet, med utpreget skamfølelse, at komiteen hadde avvist avhandlingen min. «Ikke noe å bekymre seg for. Det skjer de beste. Bare se på meg!» Så lo hun godt. Det var en lettelse!

Hennes kommentar trøstet og hjalp meg. Hun var den første akademikeren jeg hadde møtt på de to månedene siden jeg mottok mailen fra fakultetet, som hadde lidd samme skjebne som meg. Det siste året hadde vært hardt å komme gjennom. Flere av mine stipendiat-kolleger hadde levert og disputert. De var doktorer nå. Jeg måtte vente og vente på min tur. Dette var prisen å betale for å være høy på seg selv, altfor selvsikker og ikke lytte til gode råd.

22. mars 2017 til 3. juni 2018

Mine veiledere holdt meg i stramt grep. Vi skrev en ny artikkel. så en ny kappe. Jeg skrev setninger og innholdet, men intet var overlatt til tilfeldighetene. Veilederne satt på ryggen min, og så meg i korta hele tida. Det var ingen frislipp av kua på den grønne enga, denne gangen.

Ukene og månedene fløy av gårde, og mye skyldtes det nitidige arbeidet med avhandlingen. Det ble en svært stressende periode. Jeg sto opp tidlig om morgenen, gjerne klokka fem, for å begynne å skrive. Så gikk jeg på jobb, underviste og veiledet studenter, utall av møter med mine nye kolleger. Jeg møtte en ny arbeidshverdag med andre regler, rutiner og utfordringer. Det var en krevende overgang fra å være en stipendiat med bekymring for meg selv og doktorgradsarbeidet, til å bli en lærer, pedagog og ny kollega med ansvar for studenter og undervisning.

En ny arbeidshverdag innebar et annet liv 25 mil unna hjemmet og mitt øvrige sosiale nettverk. I en situasjon hvor sosiale relasjoner og gode venner betyr mye, kjente jeg heller på ensomheten og stress. Ensomhet er jo et allmennmenneskelig problem. Egentlig er jeg svært ekstrovert og sosial, men jeg orket ikke å etablere nye vennskap utenfor arbeidstid. Det krevde overskuddsenergi jeg ikke hadde. Det sto i kontrast med at jeg var privilegert. Min partner, familie og venner forsto og støttet mitt valg i å pendle. Det var viktig for at jeg kunne overleve min utgave av «Min kamp».

Pendlerlivet kostet meg svært mye penger. Høye reiseutgifter i form av bilhold, bensin og bompenger, kombinert med to steder å bo. Dårlig råd kom som en ekstra belastning i en allerede svært krevende livssituasjon. Ikke lønte det seg skattemessig heller. Utgiftene økte, og skattefradragene ble redusert.

Utgifter, pendling, søvnløshet og ensomhet var tydelige symptomer på stress og utbrenthet. Stressreaksjonene utløste også mangel på toleranse, sinne, frustrasjon og håpløshet. Jeg opplevde at mine verste sider ble synlige. Jeg var en ikke-likendes person. Jeg så ting og hendelser i et forvrengt bilde. Jeg hadde «ute av meg sjæl»-opplevelser som gjorde at jeg tvilte på virkeligheten. Dette var jo litt paradoksalt. Jeg forsket jo tross alt på psykisk helse. Jeg var utålmodig, beskyldte mine veiledere for å overse meg. Jeg måtte presse meg selv til å koble meg av det negative tankekjøret.

Jeg hatet det «ph.d.-udyret» jeg var blitt.

Livet mitt forsvant uten at jeg klarte å delta. Jeg følte meg som en barkebåt som drev nedover en stri vårbekk i mai. Jeg var for trøtt og sliten. Jeg led av kronisk søvnmangel. Jeg var heldig om jeg fikk sove to til tre timer om natta. For trett til å holde fokus på nødvendige sosiale relasjoner. Jeg følte meg som en eremitt. Jeg blei mannevond og lot det gå utover mine nærmeste. Det var vanskelig å holde hodet over vannet i en av mine mest krevende perioder i livet. Ensomhet. Tretthet. Følelsesmessig mixed up.

Ulike leksjoner i ydmykhet.

4. juni 2018, utenfor Psykologisk fakultet, Universitetet i Oslo

Jeg skinte om kapp med sola mens jeg ventet på at min tidligere stipendiat-kollegas disputas skulle begynne. Vi hadde hatt den samme veilederen, men dagens kandidat var mye dyktigere enn meg, tenkte jeg.

Uansett, dette var dagen jeg sendte inn min nye doktoravhandling. Jeg følte meg fri og lykkelig, men jeg våget ikke å håpe at jeg klarte det nå. Jeg valgte å ikke si så mye om innleveringen denne gangen. Jeg hadde utarbeidet ulike scenarier om jeg ikke skulle lykkes. Jeg kunne jo gå opp som dr.philos. et annet sted … Jeg tok ingenting for gitt.

Ny leksjon i ydmykhet.

24. oktober 2018, i et auditorium i Oslo

Jeg kastet et blikk på mobilen før jeg startet timen. Oi. Der er en e-post fra min kontaktperson ved Medisinsk fakultet. Jeg var akkurat i ferd med å starte forelesningen, men jeg klarte ikke å la være å lese den. Hvis ikke ville tankene mine ha kretset rundt innholdet hele timen.

«Kjære Ann-Mari.

Fakultetet har glede av å informere om at avhandlingen din er godkjent for forsvar i disputas. Se vedlagte brev.»

I det øyeblikket skjønte jeg hvor høyt man kan trekke et lettelsens sukk.

Jeg ringte hovedveilederen min. Hun var så lykkelig på mine vegne, sikkert også sine egne. Denne gangen var mitt, eller vårt, arbeid verdig et forsvar. Jeg sendte komiteens vurderinger videre til henne og de to andre veilederne.

Det tok tre dager før jeg turte å lese komiteens tilbakemelding, til tross for at veilederne forsikret meg om dette var hyggelig lesning. Komiteens tilbakemelding var overveldende.

«Overall, the committee found this to be a well-structured and clearly written thesis. It is considered as an important contribution to the field of recovery as it reports important findings from the service users’ perspective, and the use of collaborative research.

It is the assessment of the committee that the work contributes significantly to the scientific literature and is worthy of being defended as a PhD thesis. The decision is unanimous.»

En nyttig leksjon i ydmykhet.

Konklusjon

Faren min sa bestandig: «Du må erfare for å lære, Ann-Mari». Han fikk rett. Jeg har lært mye av å bli faglig avvist i akademia. Jeg innfridde ikke kvalitetskravene som var satt. Men det er ikke jeg som menneske som ikke duger, men hva jeg leverte der og da, som også var påvirket av utenforliggende faktorer. Det er skambelagt både i akademia og i samfunnet for øvrig å mislykkes, men streben kan være nødvendig for å nå en økt faglig og menneskelig innsikt. Det krever tid og ressurser. Dette faktum mener jeg er underkommunisert i akademia. Læring er modning av kunnskap, og har dårlige vekstvilkår med stress og harde krav.

Å oppnå modenhet handler også om å respektere sjangerkrav og det å bli trygg på sine faglige evner er grunnleggende uansett på hvilket nivå en befinner seg. Det sier meg at mitt pedagogiske virke også skal formidle flere ting; faglig kunnskap, sjangerkrav, og at læringen skal være dannelse og personlig utvikling.

Nederlagsopplevelser inneholder både faglig kunnskap og innsikt i menneskesinnet. Dette overfører jeg til min rolle som pedagog. Jeg vet hvordan det er å befinne seg i trellens, eller students, sko. I vår tid, som preges av vellykkethet, kan jeg representere den som mislyktes, men også vise at hardt arbeid med «tingen» gir seier til slutt. Det er mange av oss som ikke lykkes på første forsøk, og vi er ikke godt synlige i akademia. Når vi lykkes, får vi bevist at vi duger som akademikere og mennesker, vi også. Dette er noe jeg ønsker å formidle tilbake til akademia.

  • Les også: