Hun strøk på doktorgraden: «Jeg orker ikke mer», var det første hun tenkte
Annonse
Annonse

Hun strøk på doktorgraden: «Jeg orker ikke mer», var det første hun tenkte

Av Julia Loge

Publisert 10. september 2020

– Jeg vil gi en annerkjennelse til de som ikke har klart det på første forsøk. Nettopp det å måtte forsøke igjen var det som gjorde meg til en dyktig akademiker, sier førsteamanuensis Ann-Mari Lofthus.

«Vi beklager å måtte meddele at komiteen nedsatt for å bedømme din doktoravhandling leverte en enstemmig negativ innstilling 9.3.2017. Komiteen konkluderer med at det må gjøres store endringer i avhandlingen før den er verdig for forsvar.»

Som et lyn fra klar himmel slo avvisningen ned i Ann-Mari Lofthus. «Jeg orker ikke mer», var det første hun tenkte, men etter et par minutter slo hun over til at hun ikke kunne gi seg nå, etter så mange års arbeid.

I en artikkel i Uniped analyserer Lofthus krisen hun selv havnet i.

– Det er så skambelagt å stryke, selv om andre gjør det. Jeg vil gi en annerkjennelse til de som ikke har klart det på første forsøk, nettopp det å forsøke andre gangen var det som gjorde meg til en dyktig akademiker, sier Lofthus til Forskerforum.

Ble et ph.d.-udyr

– Det var ikke mennesket jeg som ikke var bra nok, det var arbeidet, men det er ikke følelsen du sitter med når du får en sånn tilbakemelding, sier Lofthus.

Lofthus var overhodet ikke forberedt på at avhandlingen kunne bli avvist, og hun hadde aldri møtt noen andre som hadde opplevd det. I sjokk og sinne måtte hun ringe rundt til sine nærmeste og fortelle de dårlige nyhetene. ­

– Men det var en spore til motivasjon, å kunne rette opp det som var dårlig og vise at komiteen tok feil.

Selv om doktorgraden ikke var helt i boks ennå, fikk Lofthus en lektorstilling ved Høgskolen i Innlandet. Samtidig som hun jobbet med å revidere avhandlingen måtte Lofthus sette seg inn i undervisning og ta kurs i universitetspedagogikk.

– Det var ikke mye fritid, jeg var oppe tidlig om morgenen og avsluttet seint på kvelden.

«Jeg hatet det ‘ph.d.-udyret’ jeg var blitt», skriver Lofthus i Uniped-artikkelen og forteller åpenhjertig om hvor psykisk og fysisk nedbrutt hun ble av dobbeltarbeidet, og hvordan det påvirket alt i hverdagen.

– Udyret var preget av mistenksomhet og negative tanker, det var slitent og ble sår på en del kommentarer fra mine nærmeste. Udyret tålte ikke kritiske bemerkninger, da ble det munnhuggeri med en gang. Du har kjørt deg selv så på felgen.

Et vendepunkt for Lofthus kom på en reise, der hun møtte en annen som også hadde trengt en ekstra runde.

­– At det er noen som tør å si at de ikke lykkes på første forsøk, men at de får et godt liv for det. Det er ikke det du tenker når svaret fra komiteen foreligger. Det betyr noe å se at andre også ikke lykkes, det er en felles skjebne og en felles trøst i det.

Roser veiledere

Heldigvis hadde Lofthus et godt nettverk, venner og familie støttet henne, og til og med på den nye arbeidsplassen fikk hun støtte, selv om det ikke var noe kjekt å forklare kollegaer at hun ennå ikke var ferdig med doktorgraden.

Hun roser også veilederne på den gamle arbeidsplassen.

– De satte av tid og så meg i en personlig krise, som du gjerne opplever når du får et sånt avslag.

Hovedveilederen hadde oppfordret Lofthus til å jobbe enda litt mer med finpussen før hun sendte inn, og i etterkant ser Lofthus hvor hun hadde tatt noen snarveier og levert for tidlig.

– Det er ditt ansvar som kandidat, men kanskje var hun ikke tydelig nok og jeg var ikke lydhør nok. Jeg lærte mye i andre runden, og det gjorde nok hun også. Jeg opplevde at hun satt på ryggen min hele veien, og at jeg også måtte endre litt innstilling og bli mer ydmyk og lydhør.

– Helt fram til jeg fikk beskjed om at avhandlingen var godkjent, lå det en usikkerhetsfølelse der som jeg ikke hadde før, jeg visste at det kunne gå «gærent». Beviset på det hadde jeg jo.

Ble mer ydmyk

En ny type ydmykhet er et tema Lofthus stadig kommer innom.

– I det samfunnet vi lever i, skal alt være vellykket på første forsøk. Det er ikke bra, å mislykkes av og til gjør noe med oss som mennesker. Når man går inn i et samarbeide er det viktig å være ydmyk. Men det er noe jeg kjenner i akademia innimellom, at ydmykhet er ikke like viktig som spisse albuer.

Nå mener Lofthus at hun har en fordel som pedagog, og kan møte studenter med «jeg har stryki, jeg veit åssen du har det». Hun har også lært å være så tydelig på når et arbeid ikke er godt nok, som veilederen hennes burde ha vært i første runde.

Klar for motgang

Lofthus disputerte i 2018 og har brukt lang til på å tenke på om hun kunne skrive den artikkelen som nå er publisert.

­– Jeg vet at det kan brukes mot meg, men samtidig tenkte jeg at tiden er moden og at jeg kan møte kritikken som kommer. Å skrive den artikkelen er også en del av bearbeidelsen. Å gå tilbake og kjenne på følelsene, og å forstå ting og gjøre det begripelig, har vært veldig sundt for meg.

Tidsskriftet som har publisert artikkelen, kom ut denne uken. Nå venter Lofthus spent på om det kommer noen reaksjoner. Hun har skrevet for at andre skal kunne reflektere over sine erfaringer, men også for å bidra til en debatt om forholdene for stipendiater og usikkerheten de lever med, både før og etter disputas.

  • Les også: