Av Rune Elvik, Transportøkonomisk institutt
Publisert 16. februar 2024 kl. 15:58
Jeg har fire doktorgrader. Er ikke det nok? Jo, det er det. Men jeg har alltid hatt glede av å oppnå, og feire, akademiske prestasjoner. Sommeren 2022 kom tanken ganske brått over meg om jeg ikke hadde stoff til en femte avhandling.
Problemet var å finne noe jeg ikke hadde skrevet avhandling om før. Jeg fant fram seks artikler om risikofaktorer for trafikkulykker. Artiklene var publisert i perioden 2015–2019. Alle var publisert i Accident Analysis and Prevention, og jeg var eneforfatter av alle. Innholdet i artiklene overlappet overhodet ikke med temaene for mine tidligere avhandlinger. Så jeg skrev en innledning til artiklene og satte dem inn i et større perspektiv. Etter at min mest kritiske leser, Peter Christensen, hadde lest og kommentert dette, sendte jeg det til Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen.
Etter å ha mast på dem et par ganger fikk jeg til slutt opplyst at universitetet ikke anså seg i stand til å bedømme avhandlingen. De hadde ikke folk med den rette faglige bakgrunn. Jeg tillater meg å tvile på dette. Ifølge forskriften for dr.philos.-graden ved Universitetet i Bergen skal avhandlinger bedømmes av en komité på tre medlemmer, hvorav to utenfor universitetet og minst én fra utlandet. Universitetet trengte derfor bare å stille med ett medlem til en komité på tre. Men jeg innrettet meg etter beslutningen.
Mitt neste forsøk var Universitetet i Stavanger. Der sendte jeg avhandlingen til en bekjent som jeg hadde publisert en artikkel sammen med. Han sa at han skulle sende saken videre i systemet. Etter nokså kort tid fikk jeg et svar om at avhandlingen ikke kunne bedømmes fordi den handlet om det samme som mine tidligere avhandlinger. Svaret var ikke utdypet eller begrunnet, men tatt i betraktning hvor fort det kom, tillater jeg meg å tvile på at Universitetet i Stavanger hadde gått gjennom mine tidligere avhandlinger og kommet til at den siste handlet om det samme som de fire første. Jeg hadde ved innsendelse av avhandlingen forklart at den ikke handlet om det samme som de tidligere.
Ja vel. Alle mine avhandlinger handler om noe som har med trafikksikkerhet å gjøre. Trafikksikkerhet er ikke et stort fag, men stort nok til å gi rom for noen spesialiteter. Å si at avhandlingen handler om det samme, blir nesten som å si: «Dette er fysikk. Det handlet også din forrige avhandling om.»
Men jeg protesterte ikke. I stedet la jeg vekk saken og slo meg til ro med at det ikke ville bli noen femte doktorgrad.
Etter en stund kom jeg på at man i Danmark skiller mellom ph.d.-graden og doktorgraden. Jeg hadde ph.d.-graden fra Aalborg universitet fra 2007, og jeg tillater meg – i motsetning til danskene – å regne den som en doktorgrad. Vel, uansett leste jeg forskriften for doktorgraden ved Aalborg universitet og sendte inn avhandlingen til en bekjent der. Men nå ble jeg rammet av uflaks. Det viste seg at instituttet min kontaktperson arbeidet ved, skulle legges ned, og han var opptatt med å finne ut hvordan han kunne sikre seg og sine kolleger fortsatt jobb ved universitetet. Det endte, i desember 2023, med at kun tre medarbeidere ved hans institutt fikk fortsette ved universitetet. Gitt at disse har undervisningsoppgaver, mente han at de var for få til å bedømme en avhandling. Jeg sa meg enig i det.
Denne historien er ikke uten humoristiske sider. Likevel lurer jeg på hvilke rettigheter en som sender inn en avhandling, har. Har vedkommende noen rettigheter i det hele tatt? Sannsynligvis ikke.
Jeg tror ikke at et universitet har plikt til å bedømme en avhandling. De kan rett og slett nekte å gjøre det, og man kommer ikke langt med å protestere. Det har jeg da heller ikke forsøkt å gjøre.
Ikke desto mindre sitter jeg dessverre igjen med et inntrykk av at verken Universitetet i Bergen eller Universitetet i Stavanger i det hele tatt behandlet saken. De bare avsluttet den med en formalistisk begrunnelse. I våre dager avlegges vel omtrent alle doktorgrader innenfor rammen av programmer universitetene selv styrer.
Einstøinger fra provinsen som uanmeldt dukker opp med en avhandling, er det ytterst få av. Men forskriftene åpner fortsatt for denne muligheten – i alle fall på norske universiteter.
Det er verre enkelte steder i utlandet. Jeg prøvde meg en gang ved London School of Economics og ble i klare ordelag fortalt at jeg var komplett idiot hvis jeg trodde at det var mulig å disputere der uten å ha vært doktorgradsstudent der. Vel, den avhandlingen – min fjerde – fikk en lykkelig behandling ved NTNU.
Jeg kommer ikke til å gjøre mer med min femte avhandling. Jeg lever godt med fire. Dette var bare et innfall jeg fikk en sommer. Men jeg må innrømme at jeg håper at noen ved Universitetet i Bergen og/eller Universitetet i Stavanger leser dette og tenker seg om en gang til.
Jeg har for øvrig redigert sammen stoff som holder til en sjette avhandling. Men en erfaring rikere har jeg ikke tenkt å prøve å levere inn dette som avhandling noe sted. Jeg vil i stedet prøve å få utgitt det som bok. Går ikke det, skal jeg nok klare å få det utgitt som en TØI-rapport. Med tid og stunder. Boksporet må gås opp først.
