Av Rune Johan Krumsvik, professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen
Publisert 30. august 2022 kl. 16:33
Uskrevne regler på doktorgradsnivå kan være bra dersom alle er innvidde og vet hva som gjelder, men kan også skape utilsiktede doble standarder blant de uinnviede. For hva gjør man som stipendiat når man ikke helt vet hva disse uskrevne reglene går ut på og man heller ikke kjenner avhandlingssjangeren? Og hva gjør man når sjangerkravene til kappen er vage, og verken stipendiatene eller veiledere har skrevet en kappe før?
Det er delte meninger om retningslinjer og regler på doktorgradsnivå. Mange vil nok si at mye kunnskap sitter i veggene og at ved «å gå i lære» erverver man mye av denne tause kunnskapen over tid via veiledere, forskningsgrupper og flere. Med sine lange tradisjoner kan nok dette fungere for den monografiske avhandlingen, men det har vist seg at kompleksiteten til den nye, artikkelbaserte avhandlingen gjør denne tenkningen mer utfordrende.
Derfor er det viktig å identifisere om slike uskrevne regler og vage sjangerkrav kan påvirke noe av stipendiatenes gjennomføringsevne, siden både gjennomføringstiden og gjennomføringsraten har et forbedringspotensial her til lands (hvor bare to av tre fullfører doktorgraden sin). Det er også viktig å adressere om uskrevne regler for de innvidde fremmer en noe utilsiktet elitistisk tenkning og dobbel standard med lav transparens, som rammer de uinnviede som av ulike grunner ikke har «knekt koden» for disse uskrevne reglene.
Dette kan være stipendiater som er ved ph.d.-program hvor sjangerkravene er vage, som skriver alene, har veiledere som har skrevet monografi, som ikke er med i store forskningsprosjekt med ferdiginnsamlede data og erfarne veiledere, internasjonale stipendiater, og andre stipendiatgrupper som kan bli sårbare når en del av sjangerkravene for en slik type avhandling forblir implisitte.
Det er spesielt kappen i en slik avhandling en god del stipendiater opplever som ekstra utfordrende og det er flere grunner til dette. Stipendiatene skriver nemlig monografi på bachelor- og masternivå og er vant til denne sjangeren i sine bachelor- og masteroppgaver. Når de så møter en helt ny sjanger – den artikkelbaserte avhandlingen – på doktorgradsnivå, så blir avhandlingssjangeren uvant for dem, og spesielt er det vitenskapelige artikkelformatet og kappesjangeren nytt. Dette kan dermed være en av de faktorene som kan hemme gjennomføringsevnen til stipendiatene. Man ser at noen stipendiater kaver såpass lenge med denne noe diffuse kappesjangeren at de ser seg nødt til å sluttføre avhandlingen etter at stipendiatperioden er over, eller at de aldri fullfører doktorgraden sin.
For å støtte opp under gjennomføringsevnen til stipendiatene er det viktig at man øker transparensen rundt de akademiske sjangerkravene til kappen. I en undersøkelse foretatt blant stipendiater og veiledere ved utdanningsinstitusjoner på Vestlandet fant vi at tre av ti stipendiater og tre av ti veiledere mener at disse sjangerkravene er for vage, samt at man ser at dette varierer mellom ulike fagdisipliner.
Selv om man er underlagt den samme nasjonale ph.d.-forskriften, det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket og UHRs ph.d.-retningslinjer, varierer f.eks. omfanget på kappen mellom fagdisiplinene – fra 20-30 sider innen noen fagdisipliner til 70-100 sider innenfor andre fagdisipliner. Man ser at det også varierer en del mellom fagdisiplinene hvor dypt og analytisk man adresserer de mer epistemologiske, metodologiske og etiske begrunnelsene for hele doktorgradsstudien i kappen. Det er med andre ord noe ulik fortolkning når det gjelder de ulike ph.d.-programmenes skrevne eller uskrevne formal,- kvalitets,- og sjangerkrav til kappen.
I en utvidet lederartikkel i Nordic Journal Digital Literacy adresserer jeg derfor at det behov for klarere formal,- sjanger- og kvalitetskrav til kappen i en artikkelbasert avhandling ved en del ph.d.-program. Det handler om å gjøre uskrevne regler og implisitte sjangerkrav mer eksplisitt i en avhandlingssjanger som i seg selv er krevende. Dette er også viktig fordi man ofte bare har veilederne å støtte seg på i kappeskrivingen, og det viser seg at fire av ti veiledere selv ikke har erfaring med artikkelbaserte avhandlinger (siden de skrev monografi selv).
Med de vitenskapelige artiklene er det annerledes, da stipendiatene her har mange «portvakter» rundt seg som hjelper dem med den akademiske skrivingen av artiklene hvor sjangerkravene i tidsskriftene også er tydelige. Dette omfatter de to veilederne, medforfattere, 6-8 fagfeller i vitenskapelige tidsskrift, forskningsgrupper, andre stipendiater og andre. Slik sett får de mye feedback og underveisvurdering når det gjelder den akademiske skrivingen av artiklene nærmest fra første stund.
Siden det naturlig nok er artiklene som prioriteres først, er det nok vanlig med en form for «kappe-prokrastinering», hvor mange venter helt til slutt med å skrive kappen. Det kan bli krevende tidsmessig med en slik sluttspurt siden stressnivået mot slutten er høgt, samt at det er vanskelig å gjøre substansielle endringer med koherensen i avhandlingen. Ved å starte tidligere i stipendiatperioden med kappeskrivingen kan flere eksterne «portvakter» bli involvert underveis.
Dette handler både om at flere er inne og sørger for tilstrekkelig koherens mellom kappen og artiklene i en tidlig fase, det handler om at de mer epistemologiske og metodologiske begrunnelsene for forskningsdesignet blir tidlig tenkt nøye gjennom og det handler om å få bedre tid til kappearbeidet (enn helt på tampen). Det handler også om at man kan bruke den viktige midtveisevalueringen (med eksterne lesere) til å få belyst styrker og svakheter med kappen i en tidligere fase enn helt mot slutten da tidspresset er høyt (tre av ti veiledere løfter også frem viktigheten av dette). I tillegg må man heller ikke glemme at kappen er en helt ny sjanger for stipendiatene med et stort omfang (f.eks. ofte 70-100 sider innenfor pedagogikk og utdanningsforskning) hvor ting må modnes over tid og revideres flere ganger. Det skulle også tilsi at man unngår å vente med kappen til helt på slutten av stipendiatperioden og mer systematisk legger dette inn som en obligatorisk del opplæringsdelen og som en fast del av midtveisevalueringen.
Og det viser seg også at over halvparten av veilederne mener at kappeskrivingen bør begynne tidlig eller midtveis i stipendiatperioden. For å få dette til bør man se på om man kan redesigne og redimensjonere noen av kursene i den obligatoriske opplæringsdelen slik at de er tettere koplet til kappeskrivingen. Samtidig hviler det selvsagt et stort ansvar på både stipendiatene selv og veilederne om å utvikle de akademiske skriveferdighetene for å mestre denne kappesjangeren.
Avslutningsvis ser man at siden stipendiatene sin tilværelse i dag er temmelig gjennomregulert gjennom tilsettingsreglement med høy transparens (som midlertidig ansatte), så virker det litt unaturlig at man samtidig skal ha langt mindre transparens i deler av deres utdanningsreglement (som ph.d.-kandidater) når det gjelder det viktigste i hele deres stipendiatperiode – sjangerkravene til doktorgrads-avhandlingen. Mer transparens og færre uskrevne regler handler dermed ikke om et ønske om enda mer retningslinjer og reguleringer på ph.d.-nivå, men om skrevne eller uskrevne sjangerkrav fremmer eller hemmer gjennomføringsevnen til stipendiatene her til lands.
Mye tyder på at mer transparens og færre uskrevne regler kan motvirke utilsiktede doble standarder når det gjelder sjangerkrav til kappen. Det er derfor positivt at stadig flere ph.d.-programmer har sett dette og har implementert ph.d.-programbeskrivelser som også omtaler formal,- kvalitets, og sjangerkravene til kappen. Dette kan hjelpe stipendiatene til å forstå sjangerkravene bedre og sammen med veiledning, kursing, litteratur, lesing av modelltekster o.l. om kappen understøtte stipendiatens gjennomføringsevne.
