Ikke alle vitenskapelige tidsskrift er profittmaskiner. Spesielt ikke utgivelsene på norsk.

Ikke alle vitenskapelige tidsskrift er profittmaskiner. Spesielt ikke utgivelsene på norsk.

Av Julia Loge

Publisert 20. mai 2021

Redaksjonen i det idéhistoriske tidsskriftet Arr gjør hele jobben på dugnad. De gir ut selv, uten å ha et forlag i ryggen og uten å ha ambisjoner om økonomisk overskudd.

– Det er mulig vi er naive optimister, men jeg tror ikke det. Vi har ikke en businessmodell som blir utfordret av Plan S. Vi vil nå ut til flest mulig, og da er åpen tilgang bare positivt.

Det sier Ellen Krefting, en av redaktørene i det idéhistoriske tidsskriftet Arr. For noen år siden ble de omtalt som det tidsskriftet som publiserer mest humanistisk forskning i Norge.

Annonse

Ulike fagtradisjoner

I flere nummer nå har Forskerforum skrevet om vitenskapelig publisering i internasjonale tidsskrift og de store internasjonale forlagene, som Elsevier. Det er store mengder manuskripter og profittmarginer som tidligere statssekretær Bjørn Haugstad sammenlignet med våpen og narkotikahandel. Men dette er bare en del av bildet, og oftere tilfellet for realfag og medisin.

– Det er mange flere tidsskrift enn man skulle tro som ikke tar betalt, sa Per Pippin Aspaas, faggruppeleder for forsknings- og publiseringsstøtte ved universitetsbiblioteket i Tromsø i Forskerforum i mars. Juss, historie, norsk språk og andre sterke, små fagmiljøer har gjerne en norsk eller nordisk ramme.

– Tidsskriftene i de fagene tilhører fagmiljøene, de er dugnadsbaserte, og redaktørvervet går på omgang. De får hjelp av forlag som Universitetsforlaget eller Cappelen Damm, som er bitte små i internasjonal sammenheng og som ikke oppleves som profitt-søkende, sa Aspaas.

Støttet av Kulturrådet

Arr representerer én måte å drive tidsskrift på. En redaksjon i idéhistoriemiljøet gjør hele jobben som dugnad. De gir ut selv, uten å ha et forlag i ryggen og uten å ha ambisjoner om økonomisk overskudd. Det koster å abonnere, men prisen dekker knapt nok trykkeri og frakt. I tillegg til abonnentene og løssalget, får de støtte fra tidsskriftordningen i Kulturrådet fordi de regnes som allmennkulturelle.

– Vi fortsetter selvsagt å lage et blad. Vi jobber med temaer vi er opptatte av å få undersøkt, engasjerer forskere vi tenker jobber med tematikk det er viktig å få belyst, og lager blad som framstår helhetlige og gir nye perspektiver. Så lenge vi får støtte til å produsere bladet fysisk, er vi kjempeglade. Abonnementsordningen er ikke noen motsetning til at forskere kan gjøre arbeidet åpent tilgjengelig, sier Krefting.

Får ja når de spør

Tidsskriftet har temanummer, med en blanding av essays og fagfellevurderte vitenskapelige artikler, og en del utenom temaet, som inneholder bokanmeldelser og vitenskapelige artikler de får tilsendt. Over flere år har de merket at de vitenskapelige forfatterne i stadig større grad vil ha kontroll over artiklene sine selv. De vil ha eierskap og opphavsrett, og ber om å få legge ut artikkelen selv på en server med åpen tilgang. Krefting opplever ikke det som en trussel mot bladets abonnementsmodell.

– Når de spør, sier vi at det er i orden for oss, så lenge det samtidig står at det ble publisert i Arr. Vi legger ned masse arbeid og synes det er fint å bli kreditert, sier hun.

Krefting håper at artiklene som er åpent tilgjengelig i ulike kanaler treffer bredere enn abonnementsgruppen, slik at kanskje flere får lyst til å kjøpe enkeltnummer og lese mer innenfor samme tema.

– Slik spres det vi brenner for til så mange lesere som mulig, sier Krefting, som oppsummerer:

– Vi må prøve å overleve på denne måten så lenge vi kan.

Noen fullfinansieres for å være åpne

Redaksjonen i Arr gjør hele jobben selv. For mange andre tidsskrift i norske fagmiljøer står den faglige redaksjonen for innholdet, mens et forlag koordinerer det praktiske. Universitetsforlaget har for tiden 61 aktive tidsskrift i sin database Idunn. Over halvparten av disse har åpen tilgang, og det betyr som oftest at det er gratis både å lese dem og publisere i dem. I motsetning til mange internasjonale tidsskrift tar de ikke publiseringsavgift.

En av grunnene til at de kan være så åpne, er at 28 norske tidsskrift i humaniora og samfunnsfag får støtte fra blant annet Forskningsrådet til dette. Både de norske og de nordiske tidsskriftene er viktige i disse fagmiljøene, men det finnes ingen tilsvarende finansiering for at de nordiske tidsskriftene kan være åpne.

Andre tidsskrift kan ha en eier som fullfinansierer dem, slik at verken lesere eller forfattere trenger å betale. Men for eksempel innen helse og sosial er det ingen ordninger. Dermed er seks av ti aktive tidsskrift i denne kategorien fortsatt kun for abonnenter.

– Vi i Universitetsforlaget er grunnleggende positive til åpen tilgang og jobber aktivt for at forskningsresultater skal være så tilgjengelig som mulig. Samtidig må finansieringen legges til rette for at vi sammen skal nå målet om åpen tilgang til alle kvalitetssikrede forskningsresultater, sier Nils Lahlum, som er redaksjonsleder for tidsskrift og åpen tilgang.

Alt åpent om tre år

Regjeringen har som mål at alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024. Det gjelder også i norske tidsskrift.

– Fram mot 2024 er det viktig at myndighetene og forskningsinstitusjonene kommer sammen om å etablere langsiktige og stabile finansieringsmodeller for åpen tilgang. I norsk og nordisk sammenheng finnes det per i dag ikke gode nok løsninger for verken åpne artikler, tidsskrift, bokkapitler, antologier eller monografier.

Nils Lahlum mener økonomien nå er for uforutsigbar og ikke helt enkel å forstå for verken forfattere eller utgivere.

– Hadde myndighetene og institusjonene lagt bedre til rette for forskerne og tidsskriftene økonomisk og administrativt, ville veien til åpen tilgang vært kortere.

  • Les også: