Trenger vi egentlig tidsskriftene?
LUKK

Trenger vi egentlig tidsskriftene?

Av Julia Loge

Publisert 2. mars 2021 kl. 13:50

Fysikere som Are Raklev leser nesten ikke i vitenskapelige tidsskrifter lenger. – Jeg tror tidsskriftene er på vei ut, sier han.

Det tynnes i rekkene i tidsskrifthyllen til Realfagsbiblioteket på Universitetet i Oslo (UiO). Populærvitenskap blander seg med den harde forskningen og byr på pauselesning i sofaer og lenestoler. Det er ikke hit man kommer for å holde seg oppdatert på forskningsfronten nå.

Den vitenskapelige publiseringen har for lengst blitt digital. Men den bærer fortsatt med seg noe av papirutgavenes problemer. Det kan fortsatt ta ett år fra manus sendes inn til det publiseres. Lengden er omtrent som den var da trykk og distribusjon satte sine begrensninger, og mange henger etter med å integrere datasett, koder, kildelenker og interaktive grafer. Prisene går opp heller enn ned.

Tidsskriftpublisering har sine svakheter, men det er det beste systemet vi har. Eller?

– Jeg tror tidsskriftene er på vei ut, og at de dør ut sammen med seniorforskerne som har bygget sine karrierer i dem, sier professor Are Raklev på Fysisk institutt ved UiO.

Altomfattende arkiv

Kanskje begynte endringen med at realfagsmiljøene laget sitt eget tekstbehandlingssystem tidlig på 1980-tallet? Straks så nemlig manuskriptene ut som ryddige artikler, og tok ett av tidsskriftenes kjennetegn. Så sørget fysikerne for egne distribusjonskanaler. Arxiv begynte som en e-postliste og ble raskt en database. Siden 1991 har forskere i fysikk, matematikk og flere andre fag lagt manuskriptene sine der før de sendes til tidsskrifter og oppdatert dem underveis fram til endelig publisering.

Arxiv, eller «Arkivet» som Raklev kaller det, er en del av hans faste morgenrutine. Med en kopp kaffe setter han seg ned og ser over hva som er lagt ut innenfor hans nisje det siste døgnet.

– Det eneste jeg følger med på er Arkivet. Det er ingenting seriøst innen mitt fagfelt som ikke dukker opp der. Vi har hele infrastrukturen, vi trenger ikke tidsskriftene i fysikk.

Det hender at Raklev sjekker tidsskriftene, men da er det først og fremst for å sjekke om noe ble endret i fagfelleprosessen uten at forfatteren har oppdatert «arkivet».

– Men det er ikke ofte, forsikrer han.

I tidsskrifthyllen på Realfagsbiblioteket på Universitetet i Oslo dominerer snart populærvitenskapen over de fagfellevurderte papirutgavene. Foto: Fartein Rudjord

Helt over og ut er det likevel ikke. De fleste manuskriptene blir publisert i tidsskrifter før eller senere, blant annet fordi det er tidsskriftartikler universiteter og enkeltforskere belønnes for. Tidsskriftene tilfører også layout og språklige forbedringer.

Kostbar symbiose

Satt på spissen kan man si at vitenskapelig publisering er en unik modell. Utgiverne betaler ingenting for råmaterialet (manuskriptene), men selger det tilbake til produsentene (universitetene) etter en lett bearbeiding, som verken redaktører eller fagfeller får betalt for. Anslag fra 2021viser at det koster rundt 3400 kroner å publisere en gjennomsnittlig vitenskapelig artikkel. Men de fleste betaler rundt fem ganger så mye for lesetilgang, enten gjennom abonnementer eller for å legge ut artiklene utenfor abonnementene. Da er det ikke rart enkelte forlag har enorme overskudd.

– Tidsskriftene er en slags igle som sitter på publiseringstrukturen i et merkelig symbioseforhold. De koster penger å lese, det koster arbeid som fagfellevurderer, men samtidig er man avhengig av fagfellevurderings-stempelet, sier Raklev.

– Det eneste jeg følger med på er Arkivet. Det er ingenting seriøst innen mitt fagfelt som ikke dukker opp der. Vi har hele infrastrukturen, vi trenger ikke tidsskriftene i fysikk, sier Are Raklev. Foto: Fartein Rudjord

De eldste vitenskapelige tidsskriftene er fra 1600-tallet, og på midten av 1900-tallet kom fagfellevurderingene, som betyr at forfatterne får tilbakemeldinger på manuskriptene sine fra andre forskere som kjenner feltet. Det er et kvalitetsstempel. Artiklene i Arxiv og tilsvarende arkiver er ikke fagfellevurderte. Dermed gjenstår det en viktig brikke før tidsskriftene er helt overflødige.

Ulik fagkultur

De siste 15–20 årene har det vokst fram et annet kvalitetsstempel: I mylderet av ulike tidsskrift måles tidsskriftene etter hvor mye en gjennomsnittlig artikkel derfra blir brukt av andre forskere. Journal impact factor brukes til å bygge et hierarki av tidsskrifter. De mest siterte er gjerne også de mest kresne, og en artikkel i ett av topptidsskriftene kan være det som sikrer en høyere stilling eller finansiering til det neste prosjektet.

– Mange opplever at for å lykkes i akademia må man publisere i topp-tidsskriftene, med høy impact factor og der det er fryktelig vanskelig å komme inn. Har du et kjempestort internasjonalt og kompetitivt fagmiljø, er du bare en dråpe i havet. Nature får inn 10 000 andre artikler samme uke som din, og da betyr du lite, sier Per Pippin Aspaas.

– Fagfellevurdering er ekstremt viktig å ta vare på, og man skal ikke bagatellisere den innsatsen, sier Per Pippin Aspaas. Foto: privat

Han er faggruppeleder for forsknings- og publiseringsstøtte ved universitetsbiblioteket i Tromsø. Aspaas har mer tro på de ikke-kommersielle tidsskriftene som fagmiljøene selv driver og som har åpen tilgang uten verken abonnement eller forfatteravgifter.

– Det er mange flere tidsskrifter enn man skulle tro som ikke tar betalt, men de har ofte ekstremt små ressurser, og det tekniske kunne vært bedre. Med ganske små midler kunne man løftet dem.

Ulike tidsskriftkulturer gir også ulik opplevelse av om man bare er en dråpe i havet. Juss, historie, norsk språk og andre sterke, små fagmiljøer har gjerne en norsk eller nordisk ramme.

– Tidsskriftene i de fagene tilhører fagmiljøene, de er dugnadsbasert og redaktørvervet går på omgang. De får hjelp av forlag som Universitetsforlaget eller Cappelen Damm, som er bitte små i internasjonal sammenheng og som ikke oppleves som profitt-søkende, sier Aspaas.

Disse fagene har også en annen publiseringskultur, med færre artikler, færre medforfattere, mer analyse og de har sjeldnere bruk for å legge ved datasett og egne koder. Derfor er mye av diskusjonen om å finne alternativer til tidsskriftene basert på virkeligheten i realfag og helsefag.

Kvalitetskontroll

En av dem som kjenner til tidsskriftenes indre liv, er Michael Bretthauer. Han har vært redaktør for ulike medisinske tidsskrift i 15 år, og er nå i redaksjonen til Annals of Internal Medicine, som er blant de fem mest anerkjente medisinske tidsskriftene, ifølge Dagens Medsin.

– Jeg vurderer fem-seks-sju nye manus hver dag. Da tenker jeg tre ting: Er det nytt, er det sant, er det interessant?

For ham har redaktørene en nøkkelrolle. De sjekker studieprotokoller for å se hvordan prosjektet var planlagt, bakgrunnsdata som ble samlet inn og referanser. Derfor mener han at det er riktig å vurdere artikler ut fra hvilket tidsskrift de står i, fordi det sier noe om kvalitetssjekken.

– Jeg og mine kolleger går inn i alt og snur hver stein før vi eventuelt publiserer det. Leserne må kunne stole på det.

Redaktører som Michael Bretthauer, legger mye innsats i å sikre kvalitet i tidsskrifter med høy impact factor. Foto: UiO.

Det er ikke bare fagfeller og redaktører som jobber med tidsskriftene, de har også korrekturlesere som jobber med å gjøre teksten så forståelig «at legen til bestemor kan forstå det».

Plan S, som skal sikre at færre artikler publiseres bak betalingsmur, er et forsøk på å rette opp noen av problemene i forskningspublisering. Men Bretthauer er opptatt av de negative konsekvensene og mener at den grundige vurderingen forsvinner når forfatterne betaler for artiklene som publiseres.

– Det fører til pervertering av publiseringsbransjen når man tjener penger på å publisere. Lancet publiserer tre artikler hver uke, for at man skal være helt sikker på at det er sant og nytt. Men andre er store pengemaskiner, PlosOne publiserer mange tusen artikler i året. Den granskningen og filteret som vi hadde før, er ikke der lenger. Hvis de refuserer, så tjener de ikke penger, det er et stort insentiv til å ikke sjekke så nøye.

Å gå bort fra tidsskrift, ser han i hvert fall ikke på som en løsning.

– Hva er alternativet? Hvis alle skal legge ut selv, så er det enda verre, for da er det ingen som sjekker, sier Bretthauer.

Åpen fagfellevurdering

Men kanskje finnes det alternativer? Raklev forteller at i fysikk er det tidsskrifter som eksperimenterer med at artiklene publiseres først, og så kommer fagfellevurderingen etterpå og ligger åpent på nett. Per Pippin Aspaas ser flere ulemper ved slike løsninger.

– Det er en idé om at nysgjerrighetsdrevne forskere spontant finner artikler og får lyst til å vurdere dem, uten at redaktører er ansvarlige. Det høres vanskelig ut. Redaktører må ofte sende ut mange eposter før noen sier ja til den jobben, og så må de følge opp og ofte purre for å få dem inn.

I disse modellene ligger også fagfellevurderingene åpent på nett, gjerne under fult navn. Det kan føre til at det blir enda vanskeligere å få folk til å stille opp, fordi vurderingene nesten blir som egne publikasjoner, som kan søkes opp og kritiseres. Full åpenhet har også en annen konsekvens, mener Aspaas.

– Vi skal ikke bagatellisere blindsonene vi har, menn som er skeptiske til kvinnelige forfattere, eller de som er skeptiske til folk med navn utenfor egen kulturkrets. Anonymiteten har en funksjon, når forfatteridentiteten er skjult er vi sikker på at vi leser helt åpent, sier Aspaas.

Plan R

Professor emeritus Steinar Risnes ved UiOs odontologiske fakultet skulle gjerne endret så mye i publiseringssystemet at han kaller prosjektet «Plan R». Hadde det ikke vært for korona-pandemien, så hadde han kanskje allerede startet et nytt og åpent, digitalt tidsskrift om tenner.

Steinar Risnes vil lage et tiddskrift om tenner der dialogen om manuset skal gå direkte mellom forfatter og fagfelle, ikke via redaktøren. Foto: Fartein Rudjord

– Hovedpoenget er å publisere det som er bra nok uten for store problemer, uten å måtte krype for redaktører og fagfeller, sier han.

Risnes håper samtidig å knipe inn en tidstyv i forskerhverdagen: tiden som går med på å prøve igjen i et annet tidsskrift enn førstevalget.

– Det blir mye ekstraarbeid når så mange artikler blir refusert. Da må man gjøre et nytt forsøk, og tilpasse oppsettet til et nytt tidsskrift, og nye fagfeller må gjøre en ny vurdering.

I hans ideelle tidsskrift skal forfatterne selv velge hvem som gjør fagfellevurderingen, og dialogen om manuset skal gå direkte mellom forfatter og fagfeller. Når fagfellene er fornøyde, publiseres artikkelen på nett, med fri tilgang for alle. Fagfellene krediteres og ansvarliggjøres ved at navnet deres står på publikasjonen. Redaktørens rolle er å sortere ut de useriøse og unngå at forfattere og fagfeller står hverandre så nære at de blir ukritiske.

Heller biblioteket enn forlag

Mens manuskriptene strømmer inn til de vitenskapelige tidsskriftene i stadig større kvanta, holder mange tidsskrift igjen og publiserer et par artikler i uken. Redaktørene har mye makt, men bare et par minutter til å vurdere hvert innsendt bidrag.

Fakta
Muligheter som allerede finnes:

Preprint-arkiver: Mest kjent er Arxiv, men det finnes i flere ulike fag, som bioRxiv og medRxiv. I tillegg er JMIR Preprints en preprintserver som tilrettelegger for åpen fagfellevurdering

PubPeer: online-diskusjonsforum for artikler, som brukes til å påpeke svakheter ved publiserte artikler, ofte under pseudonym.

F1000Research: forfattere legger ut preprints, styrer fagfellevurderinger og publiserer revidert artikkel. Brukes blant annet av Gates foundation i Gates Open Research og Wellcome open research.

Faculty Opinions: nettside der «eksperter» velger ut og anbefaler forskning de mener er interessant og viktig.
EU har også etablert ulike plattformer for åpen publisering og datapublisering.

– Da blir det ad hoc. Det blir vilkårlig, lite rettferdig, og forskningen lider under det. Dagens system har mange minussider.

Teknisk vil Risnes løse dette uten å gå veien om et tidsskriftforlag, men heller via digitale plattformer, som universitetsbibliotekets etablerte løsninger for publisering og arkivering.

– Det er en fordel hvis artikkelen kan kommenteres og eventuelt rangeres av leserne etter at den er publisert. Det involverer leserne også, og gir dem et ansvar. Men man må sørge for at det er folk som har greie på det de snakker om, ellers blir det bare dilettantisk, sier Risnes og foreslår at de som kommenterer er registrert i en forskerregistreringstjeneste, for eksempel Orcid.

Helt gratis er det likevel ikke. Forfatterne skal betale et mindre publiseringsgebyr, men det skal ikke gi økonomisk overskudd.

– Fagfeller bør få en viss godtgjørelse, de har arbeidet gratis lenge nok, sier Risnes.

Ekspertanbefalinger

Risnes innrømmer at planen hans også har svakheter, og han har ikke planen klar for hvordan man skal kunne skille mellom de gode og de virkelig gode artiklene hvis de er publisert i et slikt system, når man ikke kan se til tidsskriftenes impact factor. Men det er det andre som har.

Et forslag er at forskergruppene som i dag utgir tidsskrifter heller kan etablere sertifiseringsordninger for utvalgte artikler som de har tro på.

Science publiserer under sju prosent av manuskriptene de får tilsendt. Foto: Fartein Rudjord.

En annen mulighet er å bygge løsninger som betalingstjenesten Faculty Opinions. Det er en nettside der ledende forskere velger ut og anbefaler forskning de mener er interessant og viktig. Nobelprisvinner Edvard Moser er én av 18 norske eksperter. En annen av dem er Thorsten Hamann, leder for NTNUs Institutt for biologi.

– Det er så mange publiserte artikler for tiden at det er ekstremt vanskelig å holde oversikt og finne de interessante. Det tar for mye tid. I «gamle dager» var det nyttig med oversiktsartikler, men nå er farten og mengden av publikasjoner så høy at heller ikke de holder tritt. I Faculty Opinions deler eksperter i utvalgte felt veldig korte kommentarer om ekstra originale artikler med eksperimentell data. Vi trekker dem fram og forklarer hvorfor de er interessante for et større publikum, forklarer Hamann.

Yngre krefter

– Hvorfor er det så viktig å beholde et system for publisering der det meste ligger bak en betalingsmur, som gjør at få får lest det? Er det egentlig et offentlig dokument da? spør Per Pippin Aspaas.

Han forteller at når han holder kurs om åpen tilgang, møter han skepsis hos de eldste, som har bygget karrieren i det gamle systemet, mens yngre folk synes det er sært å skulle jakte på topptidsskriftene.

I fysikkens verden ser Raklev at det er seriøse tungvektere i faget som tør å publisere i de nye tidsskriftene som er åpne, uten mål om økonomisk overskudd og som eksperimenterer med åpen fagfellevurdering etter publisering.

– Det er greit for folk i fast jobb, men det store spørsmålet er de yngre forskerne, som trenger å vise seg fram, når tør de å publisere sånn?

Er det noe med systemet for vitenskapelig publisering ville du ha endret?

Irja Ida Ratikainen, førsteamanuensis i biologi, NTNU

– At det er så dyrt å publisere eller å få lesetilgang, det mener jeg er det største problemet for øyeblikket. Men jeg har ikke ferdig svar på hvordan jeg ville endret det systemet.

Hilde Henriksen Waage, professor i historie, UiO og seniorforsker Prio

– Jeg synes det funker helt utmerket. Rangering av tidsskrifter i mitt felt hjelper meg når jeg sitter i ansettelseskomiteer og gir meg et kjapt overblikk før jeg begynner å lese.

Ragnhild Freng Dale, forsker, sosialantropologi og klima, Vestlandsforskning– Jeg ville gjort det litt enklere å navigere hvor man skal publisere og hvordan man skal prioritere. Jeg håper at Plan S ikke gjør det vanskeligere for unge forskere å få forskningen sin publisert.

Les også: