Mener vi kaster bort milliarder på tidsskrifter: – Kunne bygget romstasjoner hvert år for den summen
Annonse
Annonse

Mener vi kaster bort milliarder på tidsskrifter: – Kunne bygget romstasjoner hvert år for den summen

Av Julia Loge

Publisert 13. april 2021

Det vitenskapelige samfunnet er for avhengig av tidsskrifter. Avrusningen burde skjedd for lengst, ifølge professor Björn Brembs.

– Det er som en avhengighet, den metaforen fungerer faktisk på mange plan, sier Björn Brembs. Han sammenligner tidsskriftene med et narkotikum. Junkien er forskersamfunnet, som betaler store summer for noe som ikke er sunt for dem.

Brembs er professor i nevrobiologi i Regensburg i Tyskland, men blogger også om åpen forskning og det vitenskapelige publiseringssystemet. Han har beregnet at på verdensbasis betaler universitetene minst 100 milliarder kroner årlig for tidsskriftabonnementer, eller rundt 50 000 kroner for hver artikkel som publiseres. Men den faktiske kostnaden ved å klargjøre, publisere og arkivere en artikkel varierer mellom 1000 og 5000 kroner. Da er det mye til overs, rundt 90 milliarder. Til sammenligning koster Cerns partikkelakseleratoren LHC, som er verdens største, 46 milliarder kroner, ifølge Cern.

Annonse
CERNs partikkelakselerator LHC (Large Hadron Collider) koster 46 millarder kroner. Foto: Shutterstock

– Vi kunne ha bygget nye partikkelakseleratorer og internasjonale romstasjoner hvert år for den summen, sier Brembs i en videosamtale fra hjemmekontoret i Tyskland.

– Så mye kaster vi bort på ting som ikke går til å publisere artikler.

Åpen infrastruktur

Den virkelige kjepphesten for Brembs er reliabilitetskrisen, kort sagt om man kan stole på forskning. Han mener tidsskriftene er usunne for forskingen.

– Det er to hovedårsaker til at vitenskapen har en tillitskrise. En er forskere som mangler tilstrekkelig kunnskap, en annen er sosioøkonomiske drivkrefter, sier Brembs, og sikter til presset på å publisere oppsiktsvekkende funn i prestisjefylte tidsskrifter.

Ifølge Brembs prioriterer de mest prestisjefulle tidsskriftene de mest oppsiktsvekkende studiene, men gjentatte ganger har de vist seg å ha for små utvalg eller svakheter i analysen. Forskerforum har nylig også skrevet om hvordan kampen for å nå opp i publiseringshierarkiet fører til tvilsomme praksiser som p-hacking.

– Man kan bli kvitt en infrastruktur som er dårlig for vitenskapen – tidsskriftene – og samtidig bygge noe som premierer god forskning, sier Brembs.

Verden trenger ikke nye romstasjoner hvert år, og Brembs mener forskersamfunnet heller burde bruke pengene på infrastrukturen rundt forskning og publisering. For eksempel å automatisere deling av kode og rådata, slik at forskningen blir mer pålitelig.

– Automatiser alt, slik at det blir lett å sjekke. Så er det masse penger igjen, og jeg er sikker på at vi kan finne masse å bruke pengene på, for dette er relativt billig.

Pengene som blir til overs, kan gå tilbake til forskersamfunnet gjennom at flere får finansiert prosjektene sine.

Lukkes inne

Brembs finner støtte for forslaget sitt blant annet hos universitetsbibliotekarene. Ved Universitetsbiblioteket i Tromsø jobber Per Pippin Aspaas. Innenfor noen fag er det datasettene, kodene og dataprogrammene som analyserer dem, som er viktigst, men det er artiklene som telles og berømmes, mens dataene i beste fall er et vedlegg.

– For forskere i en sånn faglig virkelighet er det logisk å tone ned jaget etter artikler og bygge opp verdien av andre oppgaver.

Ifølge Aspaas er det viktig da at det ikke overlates til kommersielle aktører, for eksempel de største forlagene, å bygge opp denne infrastrukturen. Da er det en risiko for at de bygger inne dataene, slik at de kommersielle aktørene kan selge dem videre.

– Det er kjempeviktig at det offentlige bygger god infrastruktur for den type arbeid, slik at det blir liggende varig på nett, uten betalingsmurer, sier universitetsbibliotekaren.

Aspaas sier at det er en stor satsning i Norge på å bygge en offentlig infrastruktur for forskningsdata, men når prosjektene har partnere i andre land der det er de kommersielle som tilbyr den type tjenester, er det «fort gjort at materialet forsvinner inn dit og blir lukket».

Et eksempel på at det allerede skjer, er de elektroniske lab-notatbøkene. Det er mange tilbydere, men vanskelig å bytte mellom ulike tjenester, slik at man er bundet til det programmet man har valgt, og må godta endrede betingelser.

Kjøper seg opp i data

Brembs frykter det vil komme flere slike tilfeller. Forlagene investerer overskuddet i å kjøpe opp hele infrastrukturen rundt forskning, fra datasøk via analyse til tekstbehandling, publisering, promotering og verdsetting. Selskapet som eier Elsevier, eier også forskningsdatatjenester som Scopus, Mendeley og SSRN.

Ifølge Brembs har disse selskapene som mål å bli like altomfattende for en forsker som Google er for en internettbruker eller Microsoft for en kontoransatt. Da vil det bli nær sagt umulig å bryte med dem, selv om tidsskriftene skulle miste betydning.

– Disse monopolene er mye verre og mye mer inngripende enn tidsskriftmonopolene vi har sett de siste 30 årene, for dette omfatter alt, også brukerdataene. Da vet de hva vi jobber med, hva vi leser, søker etter, notatene vi tar, dataene vi samler, og når vi begynner og slutter på jobb, sier Brembs.

Går lenger enn Plan S

– Leger hjelper avhengige, og vi er avhengig av publiseringssystemet, så vi trenger noen som tar det vekk fra oss. Vi vet at det er dårlig for oss, men vi greier ikke å bli kvitt det, sier Brembs.

Avrusningen, eller omdisponeringen av penger, som Brembs ønsker seg kommer ikke uten at noen setter makt bak, og for Brembs er de aktørene verken forskere eller universitetsbibliotekene, men de som finansierer forskning.

Fra i år krever en rekke forskningsfinansiører i Coalition S (koalisjonen bak Plan S) at forskningen publiseres uten betalingsmur. Brembs mener problemet er nær sagt løst uten Plan S, for de siste årene blir så mye lagt i ulike åpne arkiver at det er lenge siden han måtte lese noe som krevde betaling.

I stedet mener han forskningsrådene burde kreve at universitetene bidrar til en åpen infrastruktur og ikke abonnerer på de uforholdsmessig dyre tidsskriftene.

– Løsningene er veldig klare og enkle, vi trenger ikke utvikle ny teknologi, bare bruke det som finnes. Vi må bare finne ut hvordan vi kommer dit, sier Brembs.

Les også:

Tips oss!

Burde vi skrive mer om dette? Kontakt meg på julia.loge@forskerforum.no eller telefon/Signal til 98413337.